A side 1-5 (Atrium nr. 4- 2004

studentmagasinet for HF-fakultetet 

UiB nr. 4 2004 12.årgang

Ansvarleg redaktør: 

Even Onsager 

Even.Onsager@student.uib.no 

Journalistansvarleg: 

Jack van der Hagen 

Nørgaard 

Jack.Norgaard@student.uib.no 

Redaksjonssekretær: 

Helene Lindqvist 

Helene.Lindqvist@student.uib.no 

INNHOLD 

VERDENSBANKEN VIL OSS VEL s. 4 

FREM FRA GJEMSELET s. 8 

INTELLEKTUELLE PROFETER OG GRØNNE PELSLUER s. 10 

FRA GULE UNGER TIL JØDISKE MUS s. 12 

ONKEL SKRUE ER BEST! s. 16 

PHOTON s. 18 

GEORGS MAGISKE MEDISIN s. 20 

DEN AKADEMISKE PLIKTANGSTEN s. 22 

DET GJEMTE LANDET s. 23 

PHOTON s. 28 

Kvelder i Tussleville er ikke 

helt som andre kvelder. s. 36 

Økonomiansvarleg: 

Erlend Reigstad 

erlend.reigstad@nhh.no 

Fotoansvarleg: 

Henriette Framnes Time 

Henriette.Time@student.uib.no 

Layoutansvarleg: 

Lillian Sharma 

lilliaan_83@yahoo.no 

Journalistar: 

Julia Grønnevet 

Dorte Dahl Grønnevet 

Anders Kjellevold 

Erik Skjævestad 

Anders Kulseng 

Halvor Ripegutu 

Frank Lande 

Eli Lund 

Jürgyr 

Fotografar: 

Nina Knag 

Eli Lund 

Ellen Suhrke 

Eksterne bidragsytarar: 

Wim (foto) 

Layout/Illustrasjon: 

Audhild Harkestad 

Bernt Hagen 

Elizabeth Pettersen 

Framsidebilete: 

Jack van der Hagen 

Nørgaard 

Bakside: 

Bernt Hagen 

publiserer bildemateriale i Atrium, 

og står ansvarlege for utforminga av 

Photonsidene. 

Atrium kjem ut to gangar i semesteret. 

Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det 

historisk-fi losofi ske fakultet og Kulturstyret. 

Desse står utan redaksjonelt ansvar. 

Atrium held til på rom nr. 404, Sydneshaugen 

skule 

Redaksjonsmøte torsdagar 1800. 

trykk: Bodoni Hus AS 

Kan Verdensbanken 

forandre seg? s. 4 

A NIGHT AT THE OPERA s. 30 

STYGT OM NOE GODT s. 32 

ANOTHER DEAD HERO… s. 34 

EN KVELD I TUSSLEVILLE s. 36 

SLITTE SKO s. 38 

GRAMMATISK SKJELETT TIL SPRÅKLIG KJØTT s. 39 

FORTIDENS BLIKK OG VÅRT EGET s. 40 

PHOTON s. 42 

BEIRUT VENTAR s. 44 

TEGNESERIE: Metronom s. 47 

Bidragsytarar dette nr: 

Joachim Solum 

Henriette Framnes Time 

Andreas Thorsen 

Cicilie Romundstad 

Bjarne Oppedal 

Nina Knag 

Adresse: 

Atrium 

HF-fakultetet, Sydnesplass 9, 

5007 Bergen 

Tlf: 55 58 20 79 

e-post: atriumkontakt@uib.no 

web: http://atrium.hf.uib.no

LEDER: 

mørkredd? 

I reiseskildringen Playing the Moldovans at 

Tennis reiser komiker og forfatter Tony 

Hawks til Moldova for å slå det moldovske 

fotballandslaget i tennis, et resultat av et 

dustete veddemål med en venn. I hovedstaden 

Chisinau blir han plutselig overrasket av 

å fi nne ut at byen er totalt mørklagt om 

kvelden, det er ikke ett eneste operativt 

gatelys. Han spør om det er strømbrudd, og 

får dette svaret: 

«No, it has been like this for four years now 

(...) the government is trying to save power 

by having no lighting in the streets.» 

«Wow.» 

«Yes, I suppose that you are surprised. We 

are used to it now.» 

Kvinnen fortsetter med å fortelle Hawks 

at det verste er at kumlokkene blir stjålet av 

mafi aen for å smelte om det lett omsettelige 

og, etter moldovsk standard, verdifulle 

metallet. Dette etterlater store hull i gatene, 

som jo er bekmørke om kvelden. «We have 

many injuries,» legger hun lakonisk til. 

Bakgrunnen for dette er at kraftverkene i 

Moldova ligger i en provins, Transnistria, som 

har erklært seg selvstendig og derfor ikke vil 

selge kraft til Moderlandet. Transnistria er 

ikke anerkjent av verdenssamfunnet og er en 

kommunistisk bandittstat hvor det er farlig 

å oppholde seg. Grensekontrollene drives 

som om landet skulle vært en anerkjent 

stat. Som en moldover sier til Hawks: «In 

Transnistria the phonecalls are free, but no 

one has anything good to say to each other.» 

Myndighetene i Chisinau har derfor en god 

unnskyldning for å ikke lyse opp gatene, i 

tillegg til at Moldova uoffi sielt er kåret til 

Europas fattigste land. 

Det samme kan man ikke si om Bergen. 

I det siste har de merkeligste innsparinger 

på kommunebudsjettet oppstått. 

Redusert gateopplysning, delprivatisering 

(og forverring) av helsetjenester i 

hjemmesykepleien, sammenslåing av 

ungdomshus med kultursentre, listen kan 

gjøres lengre. 

For eksempel kan man inkludere det at 

krisesenteret i Bergen høyst sannsynlig må 

stenges ved årets utgang. Det er relativt billig 

i drift, grunnet de frivillige som ofrer tid på å 

hjelpe kvinner og barn i håpløse situasjoner. 

Men tydeligvis ikke billig nok. 

Dette hadde vært grusomt i et nesten 

hvilket som helst land. I et land som Norge, 

som ikke engang er plaget av dårlige tider 

økonomisk, representerer det et bunnivå i 

politisk tafatthet. Cathrine Holsts rettferdige 

harme over nettopp krisesenterets...eh, 

krise i Morgenbladet 24.09 oppsummerer 

det utillatelige og umenneskelige godt: 

«Vi snakker ikke om en svømmehall eller 

en kolonihage. (...) Vi snakker om et 

anstendighetens minimum. Om en siste 

skanse. I siviliserte samfunn holder vi oss 

med skjul for de forfulgte og forslåtte.» 

De mørke gatene medfører forhåpentligvis 

at det er lettere for ofrene å gjemme seg for 

sine voldelige ektemenn og samboere. 

Etter nyttår må de jo ut i kulden allikevel. 

Men det er tvilsomt at dette var tanken bak 

innsparingen. Mørket og redselen i sinnet 

til senterets kvinner og barn vil ikke bli 

mindre av dette. Kanskje de heller skulle 

dra til Moldova? Forskjellen er, bortsett fra 

kumlokkene, forsvinnende liten, bortsett 

fra at de der antagelig blir møtt av en større 

medmenneskelighet. 

Man skal selvsagt ikke gjøre narr av 

fattigere lands dårlige råd. Men det er viktig 

å huske på at Moldova ikke har mørklagte 

gater fordi innbyggerne liker det. Bergens 

liksominnsparinger gjør ikke bare byen til et 

dårligere sted å leve, de er også en hån mot 

virkelig fattigdom.

Verdensbanken 

vil oss vel 

4 

tekst og foto: Julia Grønnevet 

Julia.Gronnevet@student.uib.no 

Tusen ting du lurte på om Verdensbanken, 

men ikke fi kk spurt dem selv.

Verdensbankens målsetning, som er noe av 

det første besøkende til banken ser, er satt 

inn i betongveggen med store bokstaver. 

«OUR DREAM IS A WORLD FREE OF 

POVERTY». Jeg blir så overrasket at jeg spør 

en av sikkerhetsvaktene om det er lov å ta 

et bilde. «Sure thing, go ahead» svarer han. 

Jeg vet at mine radikale venner aldri ville 

tro meg på at det sto noe slikt på veggen i 

Verdensbanken om jeg ikke kunne bevise 

det. 

Jeg – en fi ende 

Jeg er på besøk i Washington DC, spent på 

hvordan landet har forandret seg siden sist jeg 

var her, sommeren 2001, før 11. september. I 

stedet for å stemple passet mitt med et smil 

stiller immigrasjonsmyndighet-mannen 

strenge spørsmål, og jeg begynner å stamme 

selv om jeg ikke lyger. Det kjennes nesten 

som om jeg har sneket meg inn i landet med 

dårlige hensikter, jeg må tenke meg om – «er 

jeg en fi ende av Amerika?» 

På vei inn i Verdensbankens hovedkontor 

må jeg gjennom en metalldetektor og vise 

passet mitt to ganger, og et Visitor’s Pass 

med bilde og navn og kontrollnummer festes 

i jakken min. «Keep this visible at all times», 

sier damen idet hun gir det til meg. Vakter 

sjekker så besøkspasset mitt en gang til før 

de slipper meg inn. Utenfor bygningen står 

hundepatruljer fra politiet og kjeder seg 

mens de drikker Starbucks, og store betongklosser 

sperrer av gaten direkte foran bankbygningen. 

Det er visst planer om å installere 

noen nye med blomsterkasser på toppen 

fordi det ser så fælt ut med store, grå klosser 

foran kontoret. 

Enormt upopulær 

Selv om Det internasjonale pengefondet 

(IMF) og Verdensbanken ofte blir sett som 

to hoder på samme troll, er de to separate 

institusjoner som ikke deler verken lokaler 

eller ansatte. I likhet med Verdensbanken 

ble IMF opprettet ved Bretton Woodskonferansen 

i 1944. IMF arbeider i dag med 

det internasjonale pengesystemet. Offi sielt 

sett skal innsettelsen av lederen for begge 

disse organisasjonene være et internasjonalt 

anliggende, men i praksis har det blitt til at 

lederen for Verdensbanken utpekes av USA, 

som har størst eierandel i banken, mens 

lederen for IMF innsettes gjennom europeisk 

konsensus. Dagens leder for Verdensbanken 

er James D. Wolfensohn, som ble innsatt 

av Bill Clinton. Til Wolfensohns fordel sies 

det at han er enormt upopulær hos dagens 

amerikanske regjering, og at dette er gjensidig. 

Mye av Verdensbankens fokus avhenger av 

Verdensbankens lokaler i Washington D.C. 

5 

hvem som er president for organisasjonen. 

Ettersom George Bush uheldigvis ble valgt 

som president i USA er det ikke godt å si hva 

som blir Verdensbankens fremtid, ettersom 

Wolfensohns andre femårsperiode som leder 

for banken går ut til neste år. 

Bretton Woods 

Bretton Woods-konferansen i 1944, 

da Verdensbanken ble opprettet, var 

utslagsgivende for hvordan Bankens arbeid 

ville kunne få resultater. George Monbiot, 

en britisk skribent, skriver i artikkelen 

«There is no debt» om John Maynard Keynes, 

økonomen som var leder for den britiske 

delegasjonen, sine reservasjoner mot det 

som til slutt ble besluttet: 

«John Maynard Keynes, som ledet den 

britiske delegasjonen, forutså at om ikke 

internasjonal handel gjennomgikk en 

grunnleggende endring, ville gjelden aldri 

bli nedbetalt. Han foreslo en ”international 

clearing union”, og en ny pengeenhet, 

bancoren, som ville bli enheten som ble 

brukt ved internasjonal handel. Land ville 

bli straffet for både minus og pluss i bancorkontoen, 

noe som ville oppmuntre kreditorer 

til å bruke overfl ødige bancorer i debit-land, 

og dermed fjerne deres underskudd. 

USA, derimot, var verdens største 

kreditor, og ville fortsette å ha det slik. Den 

amerikanske delegasjonen foreslo at land 

kunne låne fra en internasjonal bank som 

ville straffe debitor-land, men ikke kreditorer. 

De insisterte på at gull, gitt i dollar, skulle 

bli brukt til å sette vekslingskurser, noe som 

forsikret at dollaren ble den internasjonale 

standardenheten i bank-verdenen. Ved å 

true med å holde tilbake det forestående 

krigslånet til Storbritannia, vant USA. De 

etablerte, gjennom Verdensbanken og IMF, 

et globalt handelssystem som forsikret både 

varig amerikansk økonomisk hegemoni og 

fattige lands uforanderlige gjeldsslaveri». 

(Monbiot, «There is no debt», 20 juli 2000 

(egen oversettelse)) 

De fattige og de middels fattige 

The World Bank Group er en av verdens 

største aktører innen utviklingshjelp, og 

er en del av FN-systemet. Banken fi kk sin 

begynnelse i 1944, da den ble opprettet for å 

hjelpe til med gjenoppbygningen av Europa, 

som lå i tusen knas etter andre verdenskrig. 

Selve The World Bank Group består i dag 

av fem separate institusjoner, men bare The 

International Bank for Reconstruction and 

Development (IBRD) og The International 

Development Association (IDA) utgjør selve 

Verdensbanken. IBRD er den største av disse 

institusjonene på de fl este måter, med de 

fl este ansatte, størst antall medlemsland og 

videste målsetninger.

Såpebokser med oppfordring om å stemme fi nnes ikke i Norge. 

Verdensbankens to hovedinstitusjoner 

låner penger til fattige og middels fattige 

land. De aller fattigste landene i verden – som 

Angola, Kambodsja og Kirgisistan – mottar 

såkalte credits fra IDA, det vil si rentefrie lån 

på bedre vilkår enn det private lånemarkedet 

tilbyr. 

Det er stort spenn mellom IDAlånerlandenes 

gjennomsnittlige årsinntekt 

per innbygger, fra 2040$ per år i Maldivene 

til 100$ i året i Etiopia. I tillegg fi nnes det land 

som Somalia og Myanmar (Burma) på listen, 

der det ikke fi nnes noen sikker økonomisk 

informasjon om landet og i noen tilfeller ikke 

engang noen regjering. Land som er svært 

fattige og/eller har dårlig kreditthistorie er 

kvalifi serte til å låne penger som credits fra 

IDA. Verdensbankens uttalte mål med disse 

lånene er å skaffe grunnleggende utdanning, 

helsevesen og rent vann til befolkningen i 

mottakerlandene. Lånene har også mål om 

å skape økonomisk vekst i lånerlandene. 

Markedsøkonomi 

IDAs midler kommer stort sett som bidrag 

fra rikere, industrialiserte land som USA, 

Japan, Saudi Arabia og Norge. På listen 

over giverland fi nnes imidlertid også land 

som Brasil og Sør-Afrika, som har sine egne 

fattigdomsproblemer. 

Verdensbankens største institusjon er 

The International Bank for Reconstruction 

and Development, eller IBRD. IBRD låner 

penger til en lang liste land over hele verden, 

der gjennomsnittlig årsinntekt varierer sterkt 

mellom 9780$ (Slovenia) og 710$ (Ukraina). 

I tillegg til pengene bidrar Verdensbanken 

med analytiske og rådgivende tiltak. En 

kunne gjerne sammenligne IBRDs lån med 

Lånekassen, i og med at begge tilbyr lån og 

stipend til middels fattige lånemottakere som 

andre banker ikke er interessert i, eller ikke 

ser poenget med å engasjere seg i. Mange 

land låner penger både fra IDA og IBRD, og 

er dermed såkalte «blend»-land. Land med 

store fattigdomsproblemer, men som likevel 

er kredittverdige – eksempelvis India – kan 

låne penger fra begge institusjonene. 

Flere land har de siste 20 årene gått over 

fra å være IDA-lånerland til å bli IBRDlånerland. 

Dette betyr at disse landene 

– eksempelvis Tyrkia, Marokko og Thailand 

– har økt deltakelsen i markedsøkonomien, 

noe som refl ekteres i høyere årlig inntekt per 

innbygger. Verdensbanken ser dette som en 

del av en positiv utvikling. 

FNs tusenårsmål 

På Johannesburg-konferansen i 2000 signerte 

de fl este av FNs medlemsland en erklæring 

om åtte målsetninger de var enige om å 

arbeide for. «FNs tusenårsmål», som de blir 

kalt, er mål som de vil arbeide med å nå 

innen år 2015: 

1. Å gjøre slutt på ekstrem fattigdom og sult. 

2. Å skaffe grunnleggende utdanning til alle 

barn. 

3. Å fremme kvinnesak og gi kvinner makt til 

hjelp til selvhjelp. 

4. Å redusere barnedødeligheten. 

6 

5. Å bedre gravide kvinners og mødres helse. 

6. Å arbeide med HIV/AIDS problematikk så 

vel som andre sykdommer som malaria. 

7. Å arbeide for bærekraftig utvikling, å 

beskytte miljøet og naturressurser. 

8. Å skape et globalt partnerskap for 

utvikling. 

Verdensbanken har tatt disse målene til 

seg, og nevner nå FNs tusenårsmål som sitt 

veikart for utvikling. I bankens lobby henger 

tusenårsmålene på store skilt, liksom for 

å minne de ansatte om hva som bør være 

prioritetene deres, hver dag. 

Selv om tusenårsmålene er prisverdige, 

har de med rette blitt gjenstand for kritikk 

fra både dem som mener det ikke blir gjort 

nok, fort nok, og andre er uenige med 

selve målsetningene. Alle unntatt de mest 

optimistiske vil mene at det er umulig å nå 

disse målene innen knappe ti år fra nå – og 

ihvertfall ikke med dagens hastighet. Mange 

av FNs medlemsland er i tillegg svært kritiske 

til noen av tusenårsmålenes problemstillinger, 

f.eks. er dagens amerikanske myndigheter 

sterkt imot seksualopplysning, noe som 

aktivt hindrer arbeid mot HIV/AIDS. Mange 

andre såkalte ’tradisjonelle’ land er også 

imot utdanning for jenter og kvinnesak 

generelt. I forhold til disse landene er 

Verdensbankens posisjon, om å arbeide for å 

nå tusenårsmålene, av de mer progressive. 

Høyre eller venstre? 

Mange av Verdensbankens målsetninger 

faller innenfor det som til vanlig kan kalles 

venstreorientert politikk. Vektleggingen 

på utdanning for alle, også jenter, er 

fremdeles en radikal idé i altfor mange land. 

Verdensbanken har i de siste årene også 

involvert seg sterkere i kampen mot HIV/ 

AIDS, på grunnlag av at sykdommen er i 

ferd med å snu opp ned på fl ere tiårs positive 

utvikling i mange land, spesielt i Afrika. Selve 

sykdommens eksistens, for ikke å snakke om 

preventive midler, er kontroversiell i mange 

land, både I-land og U-land. 

Men i tillegg til disse målene har 

Verdensbanken også et kapitalistisk 

verdenssyn som gjør at oppmuntring til 

økonomisk vekst og privat næringsutvikling 

blir sett på som viktige på samme måte som 

rent vann er viktig. I boken An introduction 

to the World Bank (utgitt av The World Bank 

Group) fi nner jeg denne listen over saker som 

Verdensbanken legger vekt på behovet for: 

- Å investere i mennesker, spesielt gjennom 

grunnleggende helse og utdanning. 

- Å fokusere på samfunnsutvikling, deltakelse, 

god samfunnsstyring («governance»), og 

styrking av institusjoner som nøkkel til å 

redusere fattigdom.

- Å styrke regjeringens mulighet til å tilby 

tjenester av god kvalitet på en effektiv og 

åpen måte. 

- Å være miljøvennlig. 

- Å oppmuntre til og støtte privat 

næringsutvikling. 

- Å fremheve reformer som skaper et stabilt 

makroøkonomisk miljø som oppmuntrer 

til investering og langtidsplanlegging. (egen 

oversettelse) 

En jungelopplevelse 

Verdensbanken legger vekt på frihandel 

som en av løsningene på verdens 

fattigdomsproblemer. Dette fører til at 

Verdensbankens rådgivere anbefaler å 

fjerne subsidier og tollbarrierer i landene 

de er engasjert i. De fl este land i verden 

har tollbarrierer for å beskytte sine egne 

industrier mot konkurranse utenfra. USA og 

Europa er ikke unntatt, og har mange sterkt 

subsidierte industrier, som for eksempel 

sukker og andre jordbruksprodukter i EU, 

eller bomulls- og risproduksjon i USA. Disse 

produserer så mye at varene eksporteres 

til utviklingsland, og kan konkurrere med 

lokale produkter på pris og tilgjengelighet. 

Ideologisk sett er Verdensbanken mot 

alle tollbarrierer, også eierlandenes høye 

tollmurer. Men i og med at Verdensbanken 

kun er engasjert i verdens fattigste land, og 

ikke bankens eierland, har de bare mulighet 

til å påvirke policy direkte i klientlandene. 

Før 1999 ble dette gjort med de utskjelte 

strukturtilpasningsprogrammene. Dette 

førte til at Verdensbankens klientland måtte 

fjerne støtte til sine industrier og jordbrukere 

for å motta nødvendige midler og støtte 

fra Verdensbanken. Rike og uavhengige 

land, blant dem Verdensbankens eierland, 

kunne fritt opprettholde sine tollbarrierer 

og subsidierte industrier uten å frykte 

represalier fra noe hold, annet enn WTOs 

tannløse rettssaker. 

For å illustrere handelssituasjonen som 

oppstår på grunn av denne politikken, ble 

det under toppmøtet i Gøteborg arrangert 

forballkamp mellom I-landene og U-landene. 

U-landene spilte uten keeper og i motbakke. 

For min egen del fi kk jeg en ny forståelse av 

dette problemet da jeg var i Filippinene i en 

uke i fjor. Jeg var to dager utenfor Manila, og 

hadde tatt ferge, åpen buss og ørten bisarre 

transportmidler for å komme meg ut av 

byen. På busstaket satt en gruppe indianere 

kledd kun i lendekleder, og jungelen vi 

kjørte gjennom var tjukk og grønn, som i en 

vietnam-fi lm. Veien var bare en sti, og av og 

til kjørte sjåføren rett ut i den grunne elven 

mens passasjerene holdt opp bagasjen sin (og 

beina) til vi kom over på den andre siden. Jeg 

var langt utenfor allfarvei. Da vi kom fram 

til en liten by stakk jeg innom en butikk for 

å kjøpe såpe. Alle tørrmelkproduktene var 

Nestlé-merket, og så langt jeg kunne se var 

det ingen fi lippinsk-produserte produkter 

til salgs, annet enn de som ble produsert 

lokalt på utenlandsk lisens. Den kondenserte 

melken kom fra Nederland, og skinken på 

boks likeså. 

Fremtiden 

I likhet med folk kan jo organisasjoner 

forandre seg. Verdensbankens endrede fokus, 

fra åttitallets strukturtilpasning til dagens 

globale partnerskap, kan føre til positive 

endringer i Verdensbankens arbeid. 

I et intervju med the Australian Financial 

Review (Wolfensohn er opprinnelig fra 

Australia) sier Verdensbankens president 

Wolfensohn seg enig i at banken slett ikke 

er perfekt, men fremhever likevel at den er 

«... one of the most positive forces in the 

world for fi ghting poverty». Dette er også 

bildet som Verdensbanken arbeider hardt 

for å skape med utgivelser som «10 Things 

You Never Knew about the World Bank». I 

det lille heftet fremheves Verdensbankens 

progressive sosiale profi l; som arbeidet med 

kjønnsproblematikk, såkalt «communitydriven 

development» og urbefolkningers 

rettigheter og rolle i utviklingsspørsmål. 

Opprinnelig var det å gå i dialog med NGOer 

(Non-Government Organisations, som Oxfam 

og Leger uten grenser) og andre aktivister 

7 

svært kontroversielt innen Verdensbanken, 

men vi må anta at de progressive kreftene 

vant frem, ettersom halvparten av 

Verdensbankens prosjekter i dag involverer, 

til noen grad, NGOer. Verdensbanken har 

også åpnet forum ved navn YouThink! på 

internettsiden sin, der aktivister og ungdom 

oppfordres til å komme med ideer og 

innspill til Verdensbankens arbeid. Hvorvidt 

forandringene er reelle, eller bare et forsøk 

på å skaffe seg et bedre rykte, er opp til den 

enkelte å bestemme. 

Mens jeg går rundt i bankens bokhandel 

i krysset mellom 18. gate og Pennsylvania, 

blir jeg stående og lure på om jeg skal ta et 

bilde av bestselger-listene deres. På den ene 

siden av bordet ligger en bok som heter Why 

Capitalism Works, mens på den andre siden 

ligger faktisk Naomi Kleins No Logo. 

Kilder: 

www.worldbank.org 

Mange av Verdensbankens publikasjoner er gratis, og du 

betaler bare porto for å få dem. Lister over publikasjoner 

fi nnes på www.worldbank.org/publications 

www.fn-sambandet.no/2015 

www.guardian.co.uk 

www.globalexchange.org 

George Monbiot har mange gode artikler på www.monbiot.com. 

Disse trykkes i The Guardian, The Guardian Weekly, The 

Observer og av og til i Klassekampen. 

A guide to the World Bank, og 

World Bank Group, working for a world free of poverty, utgitt av 

The World Bank, Washington DC

MUSIKK: 

frem fra gjemselet 

Tindersticks smyger seg ut av Sherwoodskogen med ny samleplate og 

DVD i år. Vil det kanskje gi den engelske gruppen oppmerksomheten 

mange mener de fortjener? 

tekst: Anders kjellevold 

Anders.Kjellevold@student.uib.no 

Tindersticks er blant bandene man kan 

karakterisere som mellomstore. Et band uten 

de helt store salgstallene, men som likevel 

befi nner seg i mange platesamlinger rundt 

omkring. I sine tolv år som gruppe har de 

høstet stabilt gode kritikker, ettertrykkelig 

etablert seg et navn og oppnådd en egenartet 

stil som gjør dem til nyttige referansepunkter 

for anmelderne i riksavisene. 2004 kan på 

mange måter sees på som deres jubileumsår: 

Nyutgivelser av hele katalogen og årene 1992- 

1999 oppsummert på samleplaten Working for 

the man vil kanskje vekke litt oppmerksomhet 

for en av Englands mest stabile grupper de 

siste 10 år. 

From the deep forest of Nottingham 

Gruppen ble dannet i Nottingham i 1992. 

Stuart Staples (vokal), Dinkon Hinchcliff 

(fi olin, gitar) og David Boulter (tangenter) 

fra nedlagte Asphalt Ribbons kom sammen 

med Neil Fraser (gitar), Alasdair Macaulay 

(trommer) og Mark Colwill (bass) og dannet 

Tindersticks. I en tid da britpop og indie 

dominerte, skapte Tindersticks sitt eget 

uttrykk med melankolske melodier, litterære 

fortellende tekster og vakre, orkestrale 

arrangementer. Tekstene omhandler forhold 

og kjærligheten og hvordan disse ofte går galt. 

Videre optimistisk er det sjelden, men Staples 

er en dyktig låtskriver og historieforteller. 

Sammen med hans særegne mørke – og til 

tider mumlende – vokal, kommer tekstene 

til sin rett. 

Nick Cave og andre 

påvirkningskilder 

Staples spesielle stemme og Hinchcliffs 

fi olinarrangementer er ofte det man først 

legger merke til når man hører Tindersticks. 

Spesielt på Curtains (1997) er sistnevnte 

fremtredende. En åpenbar parallell kan 

trekkes til Nick Caves No more shall we part 

(2001). Forbindelsen til Cave strekker seg 

videre enn bare musikken: I 1993 turnerte 

Cave med Tindersticks som oppvarmere. 

Tindersticks står, sitt særegne uttrykk 

til tross, på kjempers skuldre. Inspirasjon 

fra gamle travere som Lee Hazlewood, 

Serge Gainsbourg, Scott Walker og allerede 

nevnte Nick Cave er tydelig i musikken. På 

Waiting for the moon har man sågar lånt tekst 

fra dramatikeren Sarah Kane. Slitt mellom 

gamle storheter og lavmælt moderne pop/ 

rock er det vanskelig å plassere Tindersticks 

i en bestemt sjanger. 

Fra Bada-Bing til Logen 

Man har kanskje hørt Tindersticks uten 

selv å være klar over det. «Tiny tears» fra 

det selvtitulerte andrealbumet har vært 

brukt i tv-serien Sopranos mens den mindre 

kjente BBC serien The Sins bruker gruppens 

cover av Four Tops’ «What is a man» som 

kjenningsmelodi. En annen mulighet er at 

man selv har sett bandet live. Under Ole 

Blues 2003 spilte Tindersticks i Logen, en 

konsertopplevelse som av BTs Eriks Fossen 

ble beskrevet som «Stille, ensomt, vakkert». 

En ytterligere forbindelse til Bergen fi nner 

man i Poor rich ones’ cover av låten «Shes 

gone». Uten at de kan kalles norgesvenner 

av den grunn. 

Mørk Soul? 

Det er av enkelte kritikere blitt hevdet at 

Tindersticks ikke fornyer seg. Når sant skal 

sies er ikke Stuart Staples og co et veldig 

8 

eksperimentelt band. På den annen side 

er det kanskje nettopp dette som har gitt 

gruppen den egenart som den har i dag. 

Innen musikk ser man ofte at ambisiøse 

forsøk på fornyelse ender i fi asko. Den fellen 

har Tindersticks klart å unngå. Tolv år med 

sakte modning har derimot skapt hva Erik 

Fossen kaller «stillferdig, vakker musikk» som 

kanskje fortjener ytterligere oppmerksomhet 

enn de får på nåværende tidspunkt. At 

bandmedlemmene har vært de samme 

hele veien har nok også hindret for store 

omveltninger i bandets stil. Men man kan 

se tendensene: På senere plater fi nnes spor 

etter Curtis Mayfi eld, om enn fjernt i mine 

ører. Forfatteren Frode Grytten har bandet 

som en av sine favoritter og karakteriserer 

stilen deres som «Mørk soul». På deres siste 

plate, fjorårets Waiting for the moon virker 

bandet å ha åpnet seg litt mer opp og vokalist 

Staples virker sågar å synge mer tydelig og 

direkte enn før. Men fortsatt kjennetegnes 

Tindersticks av melankoli og tekster om 

mørk romantikk. Og man antar at det er slik 

fansen vil ha det.

Diskografi 

Tindersticks (1993 This way up) 

Tindersticks 2 (1995 This way up) 

Bloomsbury theatre, Live (1995 this way up) 

Nenette Et Boni, [fi lmmusikk] (1996 This way up) 

Curtains (1997 Island) 

Donkeys 92-97: Singler, B-sider, rariteter (Island 

1998) 

Simple pleasure (1999 Island) 

Can our love (2001 Beggars Banquet) 

Trouble every day, [fi lmmusikk] (2001 Beggars 

banquet) 

Waiting for the moon (2003 Beggars banquet) 

Working for the man, the island years 1992-1999 (2004 

Island) 

Kilder: 

www.beggars.com 

www.tinder.org 

www.tindersticks.co.uk 

www.vg.no 

www.dagbladet.no 

www.allmusic.com 

9

SAMFUNN: 

intellektuelle profeter og 


grønne pelsluer 

Det tredje Europeiske Sosiale Forum (ESF) gikk bare tilsynelatende knirkefritt. 

Det er fredag 15. oktober og vi har nettopp 

ankommet et av busstoppene utenfor 

Victoria Station, London. Plutselig høres 

hamring på trommer og bæljing på beruset 

cockney-engelsk. Et demonstrasjonstog 

omringer bussen! 

Pampeforum 

Demonstrasjonen, som egentlig bare er et 

tog med et hundretalls fulle og dansende 

mennesker, sneiler seg sakte nedover en 

av Londons mer trafi kkerte gater. En fyr 

med grønn pelslue forteller at de er fra det 

alternative forumet. Han mener at ESF er for 

dyrt, og at bare de store NGOene og politiske 

partiene har fått talerett. I tillegg mener han 

at forberedelsesprosessen har vært svært 

lukket og ekskluderende for mindre og 

uavhengige grupper. 

Politistyrkene, som i begynnelsen var totre 

politimenn, har neste gang jeg snur meg 

tidoblet seg. I et kryss blir vi omringet fra 

alle kamper. Alt i alt er det 

ca. 20 politibiler og minst 

50 politifolk. Det blir tilløp 

til slåssing når noen prøver å 

komme seg forbi sperringene, 

og et par aktivister går i 

bakken. Men det hele er over 

i løpet av få minutter og ingen 

er tilsynelatende skadet. Politiet 

laget en tett manngard omkring 

toget, og tier effektivt både 

trommer og roping. Dette har de øvd på. 

Denne episoden var heller ikke tilfeldig. 

Skribenter har i etterkant av forumet fortalt 

at mens politiet var totalt fraværende på det 

offi sielle sosiale forumet, overvåket de alle 

som deltok i de alternative arrangementene, 

opptrådte som bøller, dyttet til folk, tok 

bilder og så videre. Dette stemmer overens 

med våre umiddelbare oppfatninger under 

episoden utenfor Victoria Station. 

Etter fl ere forsikringer ovenfor politiet 

om at vi bare er norske turister og ikke har 

noe med dette spetakkelet å gjøre, slipper vi 

avgårde. 

Fra verden til Bergen 

Det Europeiske Sosiale Forum er en regional 

videreføring av Verdens Sosiale Forum 

(VSF) som har funnet sted hvert år siden 

åpningsmøtet i Porto Alegre, Brasil, i 2001. 

VSF var på mange måter en videreføring 

og et resultat av de mange samlingene 

og demonstrasjonene mot multilaterale 

institusjoner som Verdensbanken, Verdens 

Handelsorganisasjon (WTO) og det 

Internasjonale Pengefondet (IMF), og 

ble initiert av ATTAC-stifteren Bernhard 

Cassen og kretsen rundt avisen Le Monde 

Diplomatique. 

Disse forumene er enorme samlinger av 

sosiale bevegelser, og har på mange måter 

satt den aktivistiske dagsorden siden starten 

i 2001 for den alternative globaliseringsbeveg 

elsen. Selve forum-fenomenet har kulminert 

i blant annet Asias Sosiale Forum (2003), 

Latin-Amerikas sosiale forum (2004) og 

utallige mindre forum – som Bergen Sosiale 

Forum – i tillegg til Europas Sosiale Forum i 

Firenze (2002), Paris (2003) og, altså, London 

(2004). 

Tunge prioriteringer 

Fortsettelsen i London 

er ikke like dramatisk. 

Lørdag morgen dro vi 

til hovedområdet for 

forumet, Alexandra 

Palace. Etter intens 

debatt i forkant av årets 

forum kom arrangørene 

fram til følgende seks generelle 

tema: (1) krig og fred; (2) demokrati 

og fundamentale rettigheter; (3) sosial 

rettferdighet og solidaritet: Mot privatisering, 

for arbeideres, sosiale og kvinners rettigheter; 

(4) globalisering og global rettferdighet; (5) 

mot rasisme, diskriminering og det ekstreme 

høyre, og for likhet og diversitet; og tilslutt 

(6) miljøkriser og bærekraftig samfunn. 

Over 500 seminarer, debatter og workshops 

foregikk over tre dager, noe som kan få 

enhver journalist fra et studentmagasin til å 

gå rundt seg sjøl. Tidvis tunge prioriteringer 

måtte dermed foregå, sånn som å forbli på 

hovedområdet hvor det kun foregikk panel- 

og store plenumsdebatter. 

På lørdagen fi kk jeg blant annet med meg 

Susan George, leder i det franske ATTAC, 

fortelle om en kampanje om GATS-frie soner 

i Frankrike. GATS er WTOs avtale om handel 

med tjenester, og i Frankrike har kampanjen 

10 

tekst og foto: Jack van der Hagen Nørgaard 

så langt ført til at lokale myndigheter på over 

560 steder har erklært seg som slike GATSfrie 

soner. Prosjektet har så langt vært en 

massiv suksess – det opprinnelige målet var 

å få med seg 100 kommuner – og sentrale 

krav er at områder som helse, utdanning, 

miljøtjenester, kultur og offentlige tjenester 

tas ut av avtalen. 

Demokrati og sånn 

Noe som slo meg mest, hvis vi ser bort fra 

anklagene fra det alternative forumet, er 

vektleggingen av demokrati. I tillegg til at 

alle steder var tilrettelagt for rullestolbrukere 

– og at, uttalt vel og merke, talerne 

på forumet var likt kjønns-, klasse- og 

opprinnelseslandskvotert – fantes det et 

gedigent korps av internasjonle oversettere. 

De fl este av debattantene på forumet var 

ikke-engelsk-språklige. Dette ble løst med 

et imponerende teleslynge-system hvor 

alle de ca. 20.000 deltakerne fi kk sine egne 

hodetelefoner, og på den måten til enhver 

tid kunne følge den som snakket på enten 

engelsk, tysk, fransk, italiensk og spansk. 

Alle oversetterne var frivillige fra Babels 

internasjonale nettverk av tolker og oversettere, 

og kvaliteten varierte naturligvis, allikevel slo 

det meg som en god ting, og hvor vanskelig 

kravet om demokrati ofte kan være. 

Lørdag kveld, før siste plenumsmøte mot 

rasisme og fascisme i Europa, hvor blant 

annet Londons radikale borgermester Ken 

Livingstone skulle delta, fi kk jeg mitt andre 

gjensyn med det alternative forumet. I ca. en 

time ble scenen «kuppet» og Livingstone og 

hans parti, samt det engelske Social Workers 

Party, ble blant annet anklaget for forsøk på 

å kontrollere organiseringsprosessen og å 

bruke ESF til egen vinning. Kritikken om 

ekskludering av aktivister, organisasjoner, 

nettverk, grupper og til og med land, er 

berettiget nok, og viser bare at det er mye 

som kan forbedres før neste europeiske 

forum i Athen neste år. 

Hva nå? 

Søndagen ble avsluttet med et 

demonstrasjonstog gjennom Londons gater. 

Å spasere med 100.000 folk mot verdens 

urettferdighet og imperialisme i hjertet 

av verdens tidligere største kolonimakt,

føltes unektelig litt rart. Demonstrasjonen 

ble avsluttet med appeller og konserter på 

Trafalgar Square. 

Har så ESF noen påvirkning for verdens 

gang? Forfatteren av boka The World Social 

Forum: challenging empires, Jai Sen, sa til 

Klassekampen 21.oktober at forumene 

kanskje har vokst for store og administrative 

– at de store plenumsdebattene forblir 

enveiskommunikasjon, og er for lite 

handlingsorienterte. Mange av de store 

plenumsmøtene med intellektuelle profeter 

og scenevante fagforeningsledere lignet også 

ofte mer på religiøse vekkelsesmøter, og ga 

meg slik sett mer følelsen av å være tilbake på 

Sørlandet enn i en konstruktiv debatt. 

For mye snakk om håp og for lite 

handling relatert til virkeligheten har lenge 

vært kjennetegn ved slike bevegelser. Mye 

av grunnen til dette, som Sen nevner i 

intervjuet, har vært vanskeligheten med å 

mobilisere både seg selv og mannen i gata 

i problemer som ofte ikke direkte angår en 

selv. Problemer som har store konsekvenser 

for vanskeligstilte og usynlige grupper i 

samfunnet, og oftest i fjerne land på den 

sørlige halvkule. 

På den andre siden har de store sosiale 

forumene og oppblomstringen av motstanden 

mot verdensutviklingen gjort opposisjon 

og kritikk mer legitimt. I mindre og mindre 

grad får man usaklige beskyldninger om 

kommunisme og med henvisninger til Stalin 

eller å være del av et «omfattende kognitivt 

forfall» slengt mot seg, hvis man ymter 

seg frempå med de negative følgene av 

privatisering og markedsliberalisme. 

I tillegg har det selvfølgelig kommet 

massevis av konkrete løsninger utav 

forumene, om enn ikke så synlige for alle 

og enhver. LO-ungdommen som bodde på 

ungdomsherberget vårt knyttet kontakter 

til fagforeninger i Columbia og Venezuela, 

og det europeiske utdanningsforumet som 

skal arrangeres i Bergen til våren er resultater 

av slike samlinger. Dessuten er det ikke til å 

komme bort i fra at ESF og forum som dette 

fungerer som massive opplysningsprosjekter. 

Det føltes ihvertfall meningsfullt. 

11

TEGNESERIER: 

fra gule unger til 

jødiske mus 

12 

Donald og guttene på eventyr i en Donald Duck-historie 

av Carl Barks. 

Historien om tegneserien, verdens mest populære og misforståtte kunstform. 

tekst: Halvor Ripegutu 

Halvor_ripegutu@hotmail.com 

Hva er en tegneserie? «Beskrivende 

bilderekker», «illustrerte fortellinger» eller 

«bilder med påfølgende tekst» er korte 

defi nisjoner. Som medium er egentlig ikke 

tegneserien noen ny form, og uttrykk som 

passer til defi nisjonene gitt overfor har 

forekommet i uminnelige tider. Noen mener 

hulemalerier er mediets første uttrykk. Andre 

peker på avistegninger og karikaturtegninger 

som først ut. Det som derimot regnes som 

den første tegneserien dukket opp 5. januar 

1896 i avisen New York World, og het Yellow 

Kid. 

Katzenjammer! 

Serien var ment som et middel i en bitter 

aviskrig mellom New York World, eid av 

Joseph Pulitzer, og New York Journal, eid av 

William Randolph Hearst. Selv om serien 

var svært enkel og primitiv ble den en 

umiddelbar suksess fordi den hadde stor 

appell til barn, analfabeter og ikke minst 

immigranter med liten engelskkunnskap. Til 

å begynne med besto serien, som var skrevet 

og tegnet av Richard Fenton Outcault, av 

kun ett eneste bilde, men utviklet seg snart 

til en serie. Snakkeboblene var dessuten 

med fra starten. Yellow Kid regnes som den 

første tegneserien først og fremst fordi den 

Absurd tegneserie: Krazy Kat av George Herriman. 

viste de kommersielle mulighetene som lå 

i mediet. I løpet av kort tid doblet World 

omsetningen sin, og de første 40 år eksisterte 

tegneserien først og fremst som et middel for 

å øke avisenes salgstall. Det var hovedsakelig 

i aviser det fantes tegneserier, og de fl este 

tidlige tegneserieskaperne så på seg selv som 

avisfolk. 

Serien om den gule ungen ble avsluttet 

etter bare fem år, men da hadde allerede 

andre forfattere og tegnere tatt opp tråden. 

I 1897 så The Katzenjammer Kids av Rudolph 

Dirks dagens lys. Her til lands er serien kjent 

som Knoll og Tott, og har kommet ut som 

julehefte i Norge siden 1902. 

Bisarre trekantdramaer 

Alle de tidlige tegneseriene var humorserier 

som gikk i aviser .Tegneseriehistorikere og 

kritikerne trekker ofte frem Little Nemo in 

Slumberland (1905) av Winsor McCay og 

Krazy Kat (1913) av George Herriman som 

de beste fra denne perioden. Spesielt Krazy 

Kat har en høy status. Serien er ganske bisarr, 

og er bygd rundt et merkelig trekantdrama, 

bestående av en mus, en androgyn katt og en 

hund. Den har en helt spesiell, underfundig 

humor, og skaperen av Tommy og Tigern, Bill 

Watterson, er blant de mange som mener 

verden aldri har sett en bedre tegneserie. 

Heltene i trærne 

I 1929 skjedde noe viktig. Tarzan av 

Hal Foster, etter Edgar Rice Burroughs 

roman, kom på trykk som den første store 

«spenningsserie». Spenningsseriene skiller 

seg fra humorseriene ved at de består av 

lengre, sammenhengende historier med 

mindre fokus på humor. De fl este av dem er 

dessuten betydelig mer realistisk tegnet. 

I kjølvannet av Tarzan dukket mange 

klassiske serier opp. Helst fra fjerne 

himmelstrøk som Afrika og Asia, men den 

amerikanske storbyen var også godkjent. 

I Norge er det vel først og fremst Fantomet 

(1936, The Phantom), av Lee Falk og Ray 

Moore, mest kjent, men 30-tallet fostret 

også andre serier som for eksempel Terry 

and the Pirates (1934), Lyn Gordon (1934, Flash 

Gordon), Mandrake (1934) og Prins Valiant 

(1937, Prince Valiant). 

De to store navnene innen de nye 

spenningseriene var nevnte Hal Foster og Alex 

Raymond. Hal Fosters serier, Tarzan og den 

fantastiske Prins Valiant, er tegneseriekunst 

på sitt aller beste. Foster er dessuten kjent 

for å bruke mye tid på tegneseriene sine. 

Den ene siden han lagde hver uke, brukte 

han 52 timer på. Foster brukte dessuten aldri 

tegneseriebobler i seriene sine fordi han synes 

det var visuelt forstyrrende, og skrev derfor

Dramatisk i ørkenen. Fra Tintin av Hergé 

all teksten nederst i bildet. 

Alex Raymond er også viktig. Hans serier 

– i tillegg til Lyn Gordon – Jungle Jim (1934), 

Agent X9 (1934) skrevet av Dashiell Hammett, 

og Rip Kirby (1946) er alle legendariske og 

hans tegninger skulle danne skole for senere 

tegnere. 

En serie som også må nevnes er The Spirit 

(1940) av Will Eisner. Eisner var en meget 

dyktig forfatter og tegner som brukte de 

sju sidene han var tildelt i amerikanske 

søndagsbilag til å lage avanserte noveller, som 

kvalitetsmessig var høyt hevet over det meste 

som ble laget av tegneserier på den tiden. The 

Spirit skulle få en enorm innfl ytelse på senere 

tegneserieskapere. 

Hefte-heltene 

På denne tiden fi kk dessuten serieheftene stor 

utbredelse. Som navnet indikerer, var dette 

tegneserier trykket i hefter eller blad, ikke i 

aviser. De to mest kjente heltene som dukket 

opp på denne tiden er Superman (1938) og 

Batman (1939). Begge er trikot-kledde og 

maskerte, men personlighetene deres er 

ganske forskjellige. Der Supermann er lys og 

fargerik, er Batman mørk og dyster. Denne 

motsetningen skulle Frank Miller på 80tallet 

utnytte til fulle i sin grensesprengende 

Batman, nattens ridder. 

Det kunstneriske nivået på manus og 

tegninger var kanskje ikke like høyt i 

hefteseriene som i avisseriene, og det at 

hefteseriene også hadde et relativt voldelig 

innhold, innledet en heksejakt på tegneserier 

på første halvdel av femtitallet. Dette 

resulterte i sensur på alle tegneseriehefter, 

den såkalte Comics Code på slutten av 

femtitallet, noe som førte til nedgang og 

uår for tegneserien i USA, og snart også i 

Europa. 

Politiske eventyr i Frankrike 

For tegneserien tok snart turen over 

dammen. Europeiske tegnerserier hadde 

riktignok en noe sped start, men med Tintin 

(1929) av Hergé det ble fart på sakene. 

Tintin representerer begynnelsen på 

den europeiske album-tradisjonen, der 

tegneseriene ble trykket i mer forseggjorte 

album som ikke kom ut med faste 

mellomrom. Tintin er en av tidenes beste 

tegneserier. Den er en briljant og intelligent 

eventyrserie, samtidig som mange historier er 

dyktige politiske satirer. Mange av eventyrene 

bør dessuten leses som moralske fabler. 

Tintin er ung og idealistisk og representerer 

det edle, moralske mennesket. Slik danner 

han en kontrast til driftsmennesket Kaptein 

Haddock, som er fordrukken og gammel. 

Forholdet dem imellom kommer spesielt 

godt frem i Hergés mest personlige (og beste) 

Tintin-album Tintin i Tibet (1960, Tintin au 

Tibet). 

Det skulle gå tretti år før Tintin fi kk en 

skikkelig konkurrent på det europeiske 

tegneseriemarkedet. Forfatter René Goscinny 

og tegner Albert Uderzo erobret både 

Romerriket og resten av tegneserieverdenen 

med Asterix (1959). Den franske serien er lagt 

til år 50 f.Kr. og handler om en liten gjeng 

gallere, det vil si franskmenn, som kjemper 

mot de romerske okkupantene ved hjelp av 

en mystisk styrkedrikk. Serien er sjarmerende 

nasjonalromantisk og har uten tvil en brodd 

mot imperialistiske stater i samtiden, 

hovedsakelig USA og Storbritannia. 

Ender og pelstryner 

Å skrive en artikkel om tegneserier er ganske 

umulig uten å nevne Carl Barks. Dette er 

mannen som skapte tegneserien om Donald 

13 

Duck & Co, som oppfant Andeby og fi gurer 

som Onkel Skrue, fetter Anton, B-gjengen 

med fl ere. Få, om noen, tegneserieskapere 

har gledet så mange som Carl Barks og hans 

plass blant gigantene i tegneserieverdenen 

er udiskutabel. Merkelig nok var Carl Barks 

gjennom hele sin karriere, fra 1942 til 1966, 

en såkalt ghostwriter, altså anonym. Likevel 

var han ekstremt populær, og kjent blant 

annet i Norge som «den gode tegneren». 

I 1950 debuterte en annen serie som 

skulle nå ut til mange. Det var Knøttene, eller 

Peanuts, av Charles M. Schultz. Serien om 

Baltus, Sniff (Snoopy) og resten av gjengen 

er trykt i over 2000 aviser verden rundt, og er 

kanskje tidenes mest leste tegneserie. Schulz 

er forresten en av de få som har maktet å bli 

styrtrike på tegneserier. Lisensprodusering av 

fi gurene hans, spesielt Snoopy, gjorde ham til 

en av USAs rikeste menn. 

I kjølvannet av Knøttene dukket det opp 

mange andre tegnserier som var inspirert 

av Schultz. De første var B.C. (1958) av John 

Hart, men den mest kjente (og beste) er 

Tommy og Tigern (1985, Calvin and Hobbes) 

av Bill Watterson. Watterson utmerker seg 

forresten ved sin enorme integritet. Han 

ønsker ingen lisensprodusering av fi gurene 

sine tross de kjempesummene som ligger i 

det. 

1960-årene skulle i USA domineres av 

forlaget Marvel Comics og deres superhelter. 

Dette er handlekraftige overmennesker à la 

Supermann som i det siste har funnet veien 

til kinolerretet i hopetall. Prominent blant 

dem er Spiderman, Hulken og Fantastiske 

Fire. Listen kan gjøres lang. I 60-årene fi kk 

også undergrunnsserier av folk som Robert 

Crumb en stor utbredelse, av de mest kjente 

er Crumbs Fritz the Cat. 

Den første tegneserien, Yellow Kid av Richard Fenton 

Outcault

Musenes holocaust 

I 1985-86 kom tre tegneserieromaner, eller 

grafi ske romaner, som alle ble priset for sin 

høye kvalitet. Mange begynte å snakke om 

at tegneserien endelig kunne fremstå som 

en høyaktet og seriøs kunstform. De tre 

seriene som ledet an i denne «revolusjonen» 

var Batman, Nattens ridder (1985, Batman, 

the Dark Knight) av Frank Miller, Vekterne 

(1986, Watchmen) av Alan Moore (manus) 

og Dave Gibbons (tegninger), og maus (1986) 

av art spiegelman. Nattens ridder skildrer en 

aldrende Bruce Wayne som i en alder av 

seksti bestemmer seg for å ta opp tråden 

fra sin ungdom ved igjen å bli Batman i en 

fremmedgjort, råtnende verden. Nattens 

ridder er kraftig samfunnskritisk, og glir 

nesten over i politisk satire. Samtidig utnytter 

han Batmans mørke personlighet på en ny 

måte og stiller han dessuten opp mot det 

idealistiske overmennesket Supermann. 

Vekterne dissekerer i likhet med Nattens 

ridder superheltmyten og fi nner mye rart. 

Serien stiller spørsmålet om hvordan verden 

ville sett ut hvis det eksisterte superhelter. 

Den viser oss det absurde med ideen om 

overmennesket, samtidig stiller den spørsmål 

ved muligheten for absolutt kunnskap. 

Ganske tungt stoff med andre ord. Vekterne 

er dessuten fortalt på en spesiell måte. 

Historien utfolder seg gjennom journaler, 

pirattegneserier, dagbøker og selvbiografi er 

med mer. 

maus av art spiegelman (ja, han skriver 

navnet sitt uten store bokstaver) skiller seg 

ganske klart fra de to andre. Serien tar opp Tre striper fra metaserien Sams serie av Jerry Dumas. 

scene fra maus av art spiegelman 

14

intet annet enn holocaust, og spiegelman 

forteller historien om sin far og hvordan han 

overlevde de tyske konsentrasjonsleirene. 

Samtidig skildrer spiegelman seriens 

tilblivelse og forholdet mellom far og sønn. 

Interessant nok velger spiegelman å la serien 

være en dyreserie. Han tegner jødene som 

mus, tyskerne som katter og polakkene 

som griser. Slik skaper han den nødvendige 

distansen til denne nådeløst personlige og 

rystende fortellingen. spiegelman mottok 

den prestisjetunge Pulitzerprisen for seriens 

andre del i 1992. 

Tegneserien og fremtiden 

I ettertid er det vanskelig å si at denne 

tegneserierevolusjonen egentlig var vellykket. 

Den store fl ommen av ambisiøse tegneserier 

uteble, det samme har leserne. maus, kanskje 

mer enn noen annen serie, må sies å være 

«høykulturell», har symptomatisk nok helst 

blitt sett på som et sjeldent unntak i de fl este 

litteraturkretser. spielgelman sa selv at han 

opplevde å bli sett på som en som «greide å 

lage en stradivarius av tannpirkere». Vekterne 

og Nattens ridder ble dessuten ofte avskrevet 

at den enkle grunn at de var superheltserier. 

Kritikere hevdet meget kategorisk at 

«superheltserier er likevel ufattelig tåpelige». 

På den annen side nådde de også ut til mange, 

og forandret deres syn på tegneserier. På 

nittitallet har dessuten suksesser som eposene 

Sandman (av Neil Gaiman, 1988) og Bone (av 

Jeff Smith, 1991) fortsatt utviklingen av den 

moderne tegnerserien. Likevel er det i stor grad 

avisserier, og da spesielt humorserier som 

fortsatt råder grunnen. 

Uansett spiller det neppe noen stor rolle. 

Tegneserien har vist seg levedyktig i over 

hundre år, og vist en stor evne til forandring 

og forbedring. Om tegneserien er lettvint 

barnelitteratur, eller den åttende kunstform 

er en diskusjon man godt kan la ligge for 

en stund. Som alle andre utrykksformer 

har tegneserien kvaliteter som er unike 

for nettopp dem, og en god tegneserie 

bør derfor ikke trenge godkjennelse av 

litteraturprofessorer. Tegneserien har 

allerede en enorm tilhengerskare, noe man 

for eksempel ser på Raptus-festivalen og 

å tilfredstille dem bør vel være første bud. 

Inntil videre i alle fall. 

En kommentar til kunstnere som Andy Warhol og Roy Lichtenstein? Fra Tommy og 

Tigern av Bill Watterson. 

15 

Kilder: 

Harper, Morten: Tegneseriens triangel, Norsk 

tegneserieverksted (1997) 

Hegerfors, Sture og Åberg, Lasse: Tegneserien 100 

år, Egmont (1996) 

Søland, Svein Erik og Erickson, Byron: Carl Barks 

beste, Egmont (2001) 

Tegn nr. 44 

Watterson, Bill: Ti år med Tommy & Tigern, 

Bladkompaniet (1995)

Onkel Skrue er best! 

16 

Don Rosa i tegneprosessen…

TEGNESERIER: 

Flere gode og en tragikomisk 

opplevelse fra årets Raptusfestival. 


Halvor_ripegutu@hotmail.com 

foto: Ellen Suhrke 

En følelse av bekymret desperasjon sprer seg 

over det midlertidige lokalet til donaldistforeningen. 

«Det er ikke sånn vi vanligvis 

har møter», sier donaldist-formannen. 

«Vanligvis pleier vi å snakke om mang en 

ting fra Andeby. Ordet er fritt». Stillhet. Pinlig 

stillhet. Donaldist-formannen har nettopp 

gått gjennom siste utgave av det danske 

donaldist-bladet. En annen hadde fortalt 

om sin artikkel om Andebys historie, del 3. 

Nevnte verk har visst 117 fotnoter. «Viktig 

med dokumentasjon», sier han. Publikumet 

hans er ti-tolv barn, noen foreldre og andre, 

pluss meg. Nå er ordet fritt. Etter femten 

minutter. «Har noen en favoritt-Donaldhistorie?». 

En liten gutt blir konfrontert. «Eh, 

har vel ingen, jeg», sier han. Dette møtet var 

tydeligvis noe helt annet enn det han hadde 

forestilt seg, og han skjønner lite av denne 

humorvitenskapelige Donald-tilnærmelsen 

til disse donaldistene. Jeg prøver meg: «’Jul 

i Pengelens’, den synes jeg er bra». «Ja, 

den er bra». Det nikkes fra andre side av 

overheaden. «Den har jo en fi n kontrast 

mellom rike Onkel Skrue og alle de fattige 

barna i Pengelens», fortsetter jeg. Alle er 

enige i at det er en fi n kontrast, men mer er 

det tydeligvis ikke å si om den saken. Dette 

var dumt, tenker jeg, og går. 

Sympatiske serieskapere 

Jeg får litt dårlig samvittighet av å starte 

min artikkel om Raptus-festivalen ’04 med 

det noe uheldige møtet med donaldistforeningen. 

Resten av festivalen var jo slett 

ikke sånn. Raptus ’04 var en fi n opplevelse og 

både informativ og underholdene. Kanskje 

ekstra underholdene for meg, som er 

gammel serieentusiast, men bør kunne være 

det for de aller fl este. Visse ting på festivalen 

kunne vært forbedret. Konferansierer og 

«program»-ledere fremsto som ganske 

rotete. Lenore-tegner Roman Dirge, for 

eksempel, ble kuttet av tjue minutter for 

tidlig av en uviss grunn. Sånt er ganske dårlig 

planlagt, men dette ødela heldigvis ikke 

den gode atmosfæren på festivalen. Det var 

mange hyggelige folk og selvfølgelig mange 

greie tegneserieskapere. Få kunstnere er så 

sympatiske og befriende normale som dem. 

Kanskje det har noe å gjøre med at de som 

lager tegneserier ikke er «kjendiser» men 

kun får sin (fortjente) oppmerksomhet på 

festivaler som denne? 

Halv tolv var det for eksempel stappfullt i 

storsalen i Bergen kongressenter, midlertidig 

omdøpt til «Pondus». Alle ville få med 

seg Lise Myhre, skaperen av Nemi, som 

skulle åpne programmet denne dagen. Lise 

beklaget at hun var litt sen og forklarte 

at hun hadde vært ute kvelden før. Det 

lille foredraget begynnte med at redaktør 

Sigbjørn Stabursvik fortalte om Nemis første 

år. Etter dette fi kk Nemi-fansen mulighet 

til å stille Lise spørsmål, samtidig som hun 

delte ut orginaltegninger av Nemi. Lise var 

blid, hyggelig og lite selvhøytidelig. Dette 

var kvaliteter hun delte med festivalens 

hovedattraksjon, Donald-tegner Don Rosa. 

Den store andetegneren 

Don Rosa er utdannet ingeniør og begynte 

tilfeldigvis å tegne Donald-historier i 1987. 

Den første fortellingen, Solens sønn, var en 

stor suksess, og Don Rosa ble fort utropt 

til den nye store andetegneren. I dag er han 

enormt populær. Likevel mener han at han 

er en dårlig tegner og kritiserte hele tiden 

sin egen strek, samtidig som han uttrykte 

sin beundring for andre Donald-skapere som 

Carl Barks og Marco Rota. I det halvannen 

time lange foredraget hans fortalte han om 

sitt liv som forteller av Donald og Onkel 

17 

Skrue. Han forklarte at han selv er Donaldfan, 

og at hans store forbilde er Carl Barks. 

Han vokste opp med Disney-seriene gjennom 

samlingen til sin søster. Don Rosa regner 

Onkel Skrue og ikke Donald Duck som 

hovedpersonen i fortellingene fra Andeby. 

«Det var alltid han som var hovedpersonen i 

de beste fortellingene til Carl Barks», fortalte 

Don Rosa. Dette forklarer også hvorfor han 

skrev føljetongen om Skrues liv, som forteller 

om hvordan Skrue bygde opp formuen sin. 

Denne tolv-delte historien er kanskje Don 

Rosas aller beste. 

De siste årene har ikke Don Rosa vært så 

produktiv som tidligere. Dette er han fortvilt 

over. «Jeg prøver, men så mye tid går til 

research og ting som det. Dessuten har jeg 

jo et liv ved siden av.» Han berømmer også 

produktiviteten til Carl Barks, som kunne 

produsere nesten ti sider med tegneserier i 

uka. Don Rosa er en ekte fan av gjengen i 

Andeby. Han er så begeistret for muligheten 

til å selv kunne fortelle historier fra Andeby, 

at han ikke vil lage historier med andre 

fi gurer. «Andre har spurt om jeg kan lage en 

historie for dem, blant annet for Simpsons, 

men jeg sier alltid nei. Selv om de betaler mer 

enn hva jeg vanligvis får, vil det jo bety at jeg 

får laget en Onkel Skrue-historie mindre, og 

det ønsker jeg ikke». 

... og Don Rosa med ferdig tegning!

TEMA: VANN 

18 

foto: Bjarne Oppedal

foto: Cicilie Romundstad

KJÆRLIGHET: 

Georgs magiske 

medisin 

tekst: Dorte Dahl Grønnevet 

Dorte.Gronnevet@student.uib.no 

ill: Bernt Hagen 

Det er for lite kjærleik i verda. Ein mann i Berlin har sett seg sjølv på saken. 

Eg kunne ha kalla han Per. Eller Georg, slik 

at namnet hadde vore meir tysk. Eg kunne 

ha gjort det, men eg gjer det ikkje. Per, eller 

Georg, har nemleg sitt eige namn. Han heiter 

Aaaaa Aaaaaaa. 

Sechs! 

Dette kunne godt ha vore ei nachspielhistorie, 

ei heller tvilsam historie som var veldig 

fascinerande der og då, medan ho er gløymd 

dagen etter. Det kunne ha vore slik, men det 

er det ikkje. Noko nachspiel var det strengt 

tatt ikkje. Vi hadde vore ute på livet, som det 

heiter. Det var snart morgon, vi hadde fri og 

skulle ingen stader. Vi tusla omkring i Berlin 

utan mål, men med meining. 

Legg du merke til noko spesielt? sa 

venninna mi frå Berlin og dulta borti meg. 

Eh…Vel.. 

Eg såg meg om og forstod ikkje heilt kva 

ho sikta til. Vi var i den akk, så hippe bydelen 

Mitte, der leigeprisane er høge, uteliv og 

design tingen og folka unge og lovande. Det 

var stille. Barane var stengde, og butikkane 

hadde endå ikkje opna. Eg tenkte og kom 

ikkje på noko. Eg var trøytt. 

Ser du ikkje tala, sa ho og peika på ein 

plakat, Sechs! 

Og der såg eg dei. Det var 6-tal her, der 

og overalt. På bossbøttene, på plakatane, på 

slitne garasjeportar, på rustne stolpar. Berre 

6-tal, utallige 6-tal. Eg gjekk rundt meg sjølv 

og såg ut som eit spørsmålsteikn. Venninna 

mi gliste og smålo. 

Georg under A 

Eg trur eg kallar han Georg likevel. Det vert 

så mange a-ar å halde styr på. Til dagleg står 

Georg sjølvsagt først under A i den tyske 

telefonkatalogen. Namnet med alle a-ane 

valte han sjølv. Då veit vi kor vi har han, og 

han veit at vi veit. Ordnung muss sein. Georg 

er grei slik. Han har eit stort hjarte, eit varmt 

hjarte. Men som mange andre her i verda er 

Georg bekymra, og ein skal vite at det å gå 

rundt med ei uroleg kjensle dag ut og dag inn 

gjer noko med deg, og det har allereie gjort 

noko med vår mann i Berlin. Han tenkjer 

visst ikkje på anna, han har ikkje tenkt på 

noko anna på over ti år. Seier dei. Seier den 

tyske venninna mi. 

Ein stor bagatell 

Georg uroar seg ikkje for bagatellar. Vel, det 

kan jo hende at han gjer det òg, men berre 

bagatellar er det i alle fall ikkje. I så fall må det 

20 

største i verda vere ein bagatell. Eg snakkar 

om kjærleiken. Den o’ store Kjærleiken. 

Det er nemleg for lite kjærleik i verda, 

meinar Georg. I Berlin også. Kjærleiken ligg 

tydelegvis ikkje heilt i lufta. Akkurat det vil 

nok andre, meg sjølv inkludert, vere usamde 

i. Men kjærleik er ein høgtsvevande ting, og 

dei fl este av oss går med blikket retta mot 

ting og tang på bakken. Det har Georg skjønt. 

Og utnytta. 

Oppskrifta 

Med kjærleik i tankane og målarkost i handa 

er han klar for å gje Berlin ein dose heimelaga 

medisin. Oppskrifta er enkel og klar. Georg 

målar talet 6 der han kan. Ikkje på bilar og 

andre sin eigedom, sjølvsagt. Å gjere hærverk 

er ikkje noko han vil ha på seg. Nei, Georg 

målar berre på såkalla lovlege overfl ater, der 

det ikkje gjer noko særleg skade. Difor kan 

ein sjå påfallande mange 6-tal rundt omkring, 

og spesielt i ungdommelege Mitte. For Georg 

er rett nok bekymra for dei rundt seg, men 

han har ikkje gjeve dei opp. Det er framleis 

håp for at ein kan redde ei stressa sjel, eller 

som Georg håpar på, at den stressa sjela skal 

redde seg sjølv.

Det eine fører til det andre 

Lat oss no seie, reint hypotetisk sjølvsagt, at 

du går rundt i Berlin. Kanskje har du eit viktig 

møte du må rekke. Truleg går du heller ikkje, 

du strenar i veg, gjerne over gata før det er 

vorte grøn mann og allting. I hovudet ditt 

terpar du på presentasjonen din, som sikkert 

er noko du har arbeidd med over lang tid. Du 

tenkjer med andre ord ikkje på kjærleik, og 

har sannsynlegvis ikkje gjort det på lenge. 

Men då, plutseleg, rett framfor auga dine står 

der eit 6-tal. 

Hmmm. Seks, tenkjer du, og fortar deg 

vidare. 

Då er det gjort. Georgs magiske medisin 

har byrja å virke på deg. I hjernen din surrar 

6-talet. Du tenkjer «seks», medan tyskaren 

tenkjer «sechs». Det går for det same om 

ein er tyskar eller nordmann når det kjem 

til Georgs magiske medisin. Som dei 

kompliserte dyra vi er, vert det eine fort til 

det andre. «Seks» eller «sechs» vert fort til 

«sex». 

Hmmm. Sex, tenkjer du og kjem på at 

jammen var ikkje dét også noko å hugse 

på. 

Sjølv om Georg vil at vi skal sette 

kjærleik på hugselista, treng ein ikkje å 

sette det på handlelista. Nokre av dei som 

har fått litt medisin av Georg, har kanskje 

tolka det litt for bokstaveleg, og oppsøkt 

Oranienburgerstrasse i same bydel. Det får 

vere ei anna sak, og ein annan diskusjon. 

21 

Tanken som tel 

Lat oss no konsentrere oss om kjærleiken. 

Om vi ikkje akkurat gjer så veldig mye, 

så kan vi i det minste tenkje på han. Sånn 

innimellom. Så hugsar vi vonleg på han når 

det gjeld. Det er det Georg vil. Det er tanken 

som tel. Ein, zwei, drei, vier, fünf, sex. 

Vi gjekk for å ta trikken heim. Eg såg 6-tal 

og tenkte mitt. Dei tyske venene mine sa 

ikkje noko meir om Herr Aaaaa, eller Georg. 

Dei veit ikkje meir, og det er vel eigentleg 

ikkje så mykje meir å vite. Eg veit nok. Då 

vi skulle reise, spurde eg ein ven av meg om 

han kom til å sakne noko frå Berlin. Eg smilte 

og la hovudet på skakke. Han svara nei, og 

eg tenkte at sånn går det når du er engelsk og 

ikkje kan telle på tysk.

KOMMENTAR: 

den akademiske 

pliktangsten 

Hva er likheten mellom 

pasta og kvalitetsreformen? 

«Pastaen gjør italienerene stygge, tunge, skeptiske, 

ironiske, sentimentale, langsomme, pessimistiske, 

fantasiløse og fredelige» 

- Filippo T. Marinetti, Futuristisk kokebok 

(1932) 

Strukturell fascisme 

«Kvalitetsreformen kan komme til å kneble 

kreativiteten og anledningen til selvstendig 

fordypning hos den enkelte student. Dette 

er en del av systemets iboende faenskap [...] 

Det er nesten en form for det den svenske 

poeten Göran Sonnevi kaller «strukturell 

fascisme» – en udemokratisk overstyring 

ovenfra, gjennomsyret av instrumentalitet», 

fortalte professor Arild Linneberg til Studvest 

i perioden før selve implementeringen av 

reformen fant sted. Linneberg hadde rett. 

Når du leser dette sitter du enten i kramper 

utenfor en lesesal, sitrende i kulda utenfor et 

fakultet med en røyk, eller i innvendig ekstase 

etter levert oppgave/mappeevaluering/ 

studentportefølje/hjemmeeksamen/ 

muntlig eller skriftlig eksamen. Selv skriver 

jeg dette i en tilstand av, beskrevet av en venn 

som akademisk pliktangst. En følge av at jeg 

ikke skriver på en av de to semesteroppgavene 

jeg har dette semesteret, men i stedet bruker 

tida på frivillig arbeid i et studentmagasin. 

«Heltidsstudenten» 

Debatten om heltidsstudenten har enda ikke 

lagt seg. Heldigvis. «Heltidsstudenten» ble 

konstruert av tidligere utdanningsminister 

Trond Giske, og var – når alt kommer til 

alt – en legitimering av alle de utallige 

obligatoriske innleveringene, eksamener etc. 

som skulle innføres. Hvis heltidsstudenten 

skal være realistisk å gjennomføre må det 

overføres mer penger, slik at studenter 

uten foreldrestøtte slipper å «tvinges» ut i 

jobbmarkedet ved siden av studiene. 

Dette er allikevel ikke mitt poeng: Den 

store ambivalensen i kvalitetsreformen 

ligger i det at den utdanner mer arbeidskraft 

(vi uteksamineres på rullebånd), men det 

fi ns ikke nok jobber. Dette, sammen med 

studiefi nansieringen og lite studielån, 

«tvinger» den ambisiøse studenten ut i 

arbeidsliv og organisasjonsvirksomhet på jakt 

tekst: Jack van der Hagen Nørgaard 


etter arbeidserfaring eller penger, eller begge 

deler. 

Det er liten sannsynlighet for at frivillig 

arbeid i organisasjonsvirksomhet vil 

forsvinne. De viktigste argumentet for slik 

deltakelse vil alltid være det sosiale. Det 

som derimot kan tenkes å skje, og som man 

kan allerede ser konturene av, er i stedet 

høyere grad av reservasjon – et sviktende 

engasjement. I første rekke vil det bli 

vanskelig å fylle tillitsverv. Noe som blant 

annet ga seg utslag i forslaget om innføring 

av studiepoeng for frivillighet. Enda verre 

blir det visst dette utvikler seg til en form for 

samfunnssykdom: At vi blir en generasjon 

av usjølstendige puggere uten engasjement 

i samfunnet rundt oss. 

Allikevel, vil jeg hevde, er en annen og mer 

dyptgående konsekvens av ambivalensen 

i kvalitetsreformen en økende følelse 

av utilstrekkelighet som en følge av at 

mellomrommene våre blir spist opp. 

Effektivitetsretorikk 

Den akademiske pliktangsten undergraver 

nemlig våre forutsetninger som deltakere 

i livet ellers. Dette innebærer betalt og 

frivillig arbeid. Mer enn noen gang er 

kunnskapspolitikken preget av tidspress, 

krav om effektivitet, kortsiktighet og 

konkurranse. Kvalitetsreformen er preget 

av pasifi sering gjennom formaliserte 

bånd mellom studenter og institusjon, 

effektivitetspress gjennom økt intensitet og 

økt vektlegging av gjennomstrømming, og 

sosial kontroll gjennom et prestasjonsstyrt 

studiefi nansieringssystem. Lånekassen gir 

ikke stipend til latskap, og studentene er 

snyltere til det motsatte er bevist. 

Retorikken i kvalitetsreformen er en 

effektivitetsretorikk, og målene er å sikre 

studieprogresjon og gjennomstrømming. 

En strømlinjeformet utdanning premieres. 

Alt i tråd med Høyres partipolitikk på 

andre områder: En nedbygging av 

velferdssystemene kombinert med mindre 

tiltro til medmennesker. Høyres, og Kristin 

Clemets frihet til å velge består i friheten til 

å velge mellom teori eller praksis. Ikke begge 

deler. 

Gjenoppliv bløtkakebrigaden! 

Kvalitetsreformen legger ikke til rette for 

modning og helhetsforståelse, snarere bidrar 

den til at mellomrommene våre blir spist opp, 

og skaper ufullstendighet og en rastløshet av 

ikke å få tiden til å strekke til. Det kan synes 

som om dette er uintenderte konsekvenser 

av utelatelse, og manglende tilretteleggelse 

av eksternalitetene ved studentlivet – livet 

utenfor lesesaler, pc-saler og midlertidige 

eksamenshaller. 

Som leser tenker du kanskje at 

dette innlegget kommer lovlig seint? 

Kvalitetsreformen er jo allerede gjennomført 

ved de fl este fakulteter og institusjoner. Og, ja, 

du har kanskje rett. Allikevel fi ns det håp. På 

samme måte som Hotell- og restaurantarbei 

derforbundet nå åpner opp for dispensasjoner 

i røykeloven til selvbetjente røykerom, kan 

dispensasjoner for obligatoriske oppmøter 

og oppgaveinnleveringer innføres. Flere av 

listene til årets studentvalg innholdt også slikt 

valgfl esk. Kanskje er dette en sak som kan 

gjenopplive tiltroen til studentdemokratiet? 

Alternativet vil være å kake* Kristin Clemet. 

Fortsettelse følger. 

*kake (v.) -a -et (å kaste bløt- på noen. Fenomenet 

kaking er i Norge mest kjent gjennom Bergen 

Bløtkakebrigades kaking av Sylvia Brustad. Sjekk 

forøvrig ut paikaster-nettverket Biotic Baking 

Brigades nettside www.bioticbakingbrigade.org.)

MUSIKK: 

det gjemte 

landet 

Nye Beach Boys-album kom vanligvis tett som hagl på 1960-tallet. Little Deuce Coupe tok 

én måned å gjøre ferdig. SMiLE tok 38 år. Det var verdt ventetiden. 

tekst: Even Onsager 

Even.Onsager@student.uib.no 

En radiopromo fra høsten 1966 lover oss 

at SMiLE skal komme ut i januar 1967: 

«With the happy album cover, the really 

happy sounds inside, and a happy indoor 

display piece, you can’t miss! We’re sure 

to sell a million copies! In January!» Med 

en stemme som er faretruende lik den 

som brukes i alle amerikanske fi lmtrailere, 

ble denne beskjeden et symbol på SMiLEs 

fravær i mange år. Inkludert på bootlegutgivelser 

har promoen vært en nesten for 

god oppsummering av forventningen og 

spenningen som knyttet seg til dette albumet. 

Som det het i en pressemelding i mai 1967: 

«In truth, every beautifully designed, fi nelywrought 

inspirationally-welded piece of 

music made these last few months by Brian 

and his Beach Boy craftsmen has been 

SCRAPPED. Not destroyed, but scrapped». 

Sannheten var at en rekke gode sanger ble 

kastet i søpla. 

Sgt. Pepper i søpla 

Her er det viktig å spørre: Er egentlig et 

gammelt uferdig album av The Beach Boys 

noe å gidde å bry seg med? Irriterende glade 

pappagutter som bare var interesserte i å 

spise is, cruise med bil og surfe, alt dette 

mens USA kriget i fjerne land. Ufi kst kledde 

streitinger, musikalske utgaver av Doris Day 

og Rock Hudson. Et uferdig album av The 

Beach Boys er sikkert for noen like viktig som 

om Julio Iglesias skulle ha sluppet to utgaver 

av albumet El Amor i 1975. 

De av dere som ville mene noe slikt er 

enten sykelig opptatt av Julio Iglesias, eller 

dere tar, med respekt å melde, feil. Noe 

musikk er viktigere enn annen. Ville verden 

glemt det hvis The Beatles kastet en rekke 

nesten ferdiginnspilte sanger som skulle 

danne et album som het Sgt. Pepper’s Lonely 

Hearts Club Band i søpla? Noen vil kanskje 

huske Atriums artikkel om SMiLE fra høsten 

2003. Den var bare toppen av isfjellet av 

tekster skrevet om dette albumet. Så hvordan 

skjedde det at et band på høyden av sin 

karriere skulle droppe et album? Vi begynner 

med begynnelsen. 

Rivende utvikling 

Da de slo igjennom i 1962, var brødrene, 

Carl, Dennis og Brian Wilson 15, 17 og 19 

år gamle. Ved utgangen av 1965 hadde The 

Beach Boys spilt inn plater i tre år. Hvis man 

ser bort fra samlinger hadde de til da gitt ut 

elleve – 11! – ordinære album, alle med nesten 

bare selvskrevet materiale. Brian hadde også 

være fødselshjelper for artister som Sharon 

Marie, Jan & Dean og Glen Campbell ved å 

gi dem sanger. Man har gjerne trukket frem 

The Beatles’ enorme mengder innspillinger 

på få år. Sammenlignet med The Beach Boys 

så de likevel ut som sinker og latsabber. 

Brian Wilson, som skrev og produserte 

alle sangene, var nødt til å bli sliten, og etter 

et sammenbrudd i 1964 sluttet han å være 

med resten av bandet på turné. Han ville 

heller bli hjemme og skrive sanger. Fra 1965 

hadde han gjerne hele album ferdig skrevet 

og innspilt til resten av bandet kom hjem 

fra turné. Det sto bare igjen for dem å legge 

på stemmer der Brian ville de skulle være. 

Til å være en 22-åring uten musikkfaglig 

bakgrunn, var han oppsiktsvekkende 

ambisiøs og perfeksjonistisk. Han var usikker 

og skjør til vanlig, men i studioet styrte han 

hele innspillingsprosessen med en sikker og 

myndig hånd. 

60-tallets tro på personlig og musikalsk 

utvikling hadde sterk betydning for Brian. 

Med både de andre i bandet og skrikende 

horder av ungdommer på betryggende 

avstand, var det lettere for ham å forfølge 

sine egne ambisiøse planer. Sangene på The 

Beach Boys Today! fra 1965 illustrerer dette. 

Sanger som «She knows me too well,» «In the 

back of my mind,» og «Kiss me baby» viser 

at The Beach Boys tenker på annet enn bare 

sommer og sol. 

Brians nye lekekamerater 

Neste steg i utviklingen het Pet Sounds. The 

Beatles’ Rubber Soul hadde vekket Brians 

konkurranseinstinkter. Brian mente Rubber 

Soul «hang sammen» på en måte han aldri 

hadde hørt tidligere. Pet Sounds var svaret på 

utfordringen, og er en imponerende samling 

sanger om oppvekst, kjærlighet og tapt 

uskyld, og dette albumet står fremdeles idag 

som et av tidenes beste album, uavhengig av 

artist. «Caroline, no» fra albumet er også den 

første sangen Brian spilte inn uten hjelp fra 

de andre i gruppen. Betegnende nok ble den 

også utgitt som solo-singel, selv om den sto 

som en Beach Boys-sang på albumet. 

Men alt var ikke fryd og gammen. Ikke 

bare satte Brian de andre i skyggen ved å 

starte en solokarriere, men Pet Sounds solgte 

dårligere enn tidligere album. Likevel var 

strandguttene stadig svært populære, og 

fabelaktige kritikker i England ga dem blant 

annet New Musical Express’ pris for årets

gruppe i 1966 og de slo dermed The Beatles 

og deres Revolver. Det interessante var at 

med Pet Sounds hadde The Beach Boys fått 

seg et nytt publikum: De musikkinteresserte 

hipsterne som før hadde hørt på Bob Dylan 

og til nød The Beatles. 

Plutselig inne i popmusikkens avantgarde 

bestemte Brian seg for å omgi seg med folk 

som kunne virkeliggjøre hans musikalske 

ambisjoner. For ham var det helt opplagt 

at det å skaffe seg full kontroll over alle 

aspektene ved musikken måtte til. Allerede 

i 1963 var Brian lei av middelmådige 

produsenter, og bestemte seg, såvidt 21 år 

gammel, for at han kunne gjøre en bedre 

jobb selv. Nå var det på tide å gjøre det 

samme på business-siden. Brother records ble 

en realitet, og Brother skulle bli en forløper 

og inspirator for The Beatles’ Apple records. 

Brian skaffet seg også ny samarbeidspartner 

på låtskriver-siden. Tony Asher, som hadde 

gjort en glimrende jobb med Pet Sounds, ble 

byttet ut med Van Dyke Parks. Parks, en 

merkelig skrue fra tjukkeste Sørstatene, var 

en profesjonell musiker og låtskriver med 

talegaver som ikke lignet noen ting (les et 

intervju med ham og du vil skjønne hva 

jeg mener). Brian Wilson hadde fått seg nye 

venner å leke med. Det skulle gå veldig galt. 

«Bummer, man» 

I begynnelsen var dette en himmelsk 

match. De første innspillingene til SMiLE, 

som det nye albumet skulle hete, hadde en 

mer påtagelig lekenhet, og en dybde som 

overgikk selv Pet Sounds. Tekstene var også 

mer samfunnsorienterte enn tidligere og 

hadde til tider en nesten surrealistisk brodd. 

Det første og mest kommersielle eksemplet 

var «Good vibrations», men enda bedre var 

«Wonderful» og «Surf ’s up». 

Et voldsomt eksempel på Brians 

24 

Brian Wilson møter et dyr. Brian til høyre. 

eksperimenteringsiver kom med «Mrs. 

O’Leary’s cow (Fire)», en instrumental som 

visstnok skulle være musikalsk portrett av 

den store bybrannen i Chicago. Skrikende 

fi oliner og nifse fl øyter skapte en stemning av 

sirener og knitrende fl ammer. Innspillingen 

er fremdeles skremmende, og fantastisk god. 

Og det mest skremmende er at det var bare 

ett år siden «California girls» og «Help me, 

Rhonda»! 

Så hva var problemet? Det manglende 

kommersielle potensialet var én ting. Mike 

Love, forsangeren på Beach Boys-konsertene 

og tekstforfatter av blant annet «Fun, fun, 

fun,» hadde også store problemer med 

tekstene. Det ble etterhvert veldig tydelig 

at det var relativt få mennesker som egentlig 

ville at The Beach Boys skulle utvikle seg. 

Og fra et økonomisk standpunkt er det 

helt forståelig, de var allerede et av verdens 

mestselgende band. Brian Wilson sørget i

Booklet-coveret til Brian Wilson presents Smile. 

realiteten for at hundrevis av mennesker 

hadde arbeid, samtidig hevdet de at han ikke 

kunne gjøre som han ville. Om årsaken til 

SMiLEs fall var presset fra resten av gruppen 

eller om Brian rett og slett mistet interessen, 

er fremdeles uklart. En annen hyppig nevnt 

årsak er at The Beatles slapp sitt Sgt. Pepper’s 

Lonely Hearts Club Band 1. juni 1967, og at 

Brian likte dette albumet så mye at han følte 

han hadde «tapt kampen» om å gi ut det neste 

store pop-mesterverket. Selv om dette er en fi n 

og dramatisk forklaring som egner seg i litt 

pompøse artikler som denne, virker dette 

imidlertid svært lite sannsynlig i og med 

at han hadde droppet albumet allerede i 

begynnelsen av mai. 

Så mye for dramatikk, altså. Hvordan 

kommersielle føringer kan gå på tvers av 

god musikk, den ærede konfl ikten som alle 

ambisiøse personligheter i kulturindustrien 

før eller siden havner i, er den virkelige 

historien, og den er dramatisk nok. 

Mike Love har alltid unnskyldt seg med 

at han ikke likte hverken musikken eller 

tekstene på SMiLE. Det har vært veldig 

enkelt for ham å uttale seg om hvor dårlig 

SMiLE angivelig skal være, av den enkle 

grunn at nesten ingen faktisk har hørt 

albumet. Det er det blitt en råd med. På 

begynnelsen av 1990-tallet kom de første 

bootleg-utgivelsene av det uferdige albumet. 

I 1993 kom noen utvalgte sangeksempler på 

Good Vibrations-boksen som oppsummerte 

guttenes 32 første år. Og i månedsskiftet 

september/oktober i år kom Brian Wilsons 

nyinnspilling av SMiLE-sangene ut, nå under 

tittelen Brian Wilson presents Smile. Hva kan 

man så si om musikken? 

Musikken 

Pet Sounds er et innadvendt album. Følelser 

rundt det å vokse opp og rundt det å elske 

25 

Slik så coveret til den uutgitte platen SMiLE ut. Coveret er fra 1966. 

noen er det viktige. SMiLE er et utadvendt 

album, den unge jeg-personen fra Pet Sounds 

vender seg mot samfunnet, historien, de 

trivielle omgivelsene, familie og Gud, for å 

nevne noe. SMiLE er en oppdagelsesferd, en 

reise der selv om man ser noe kjent ser man 

det med nye øyne. 

Fortelleren på albumet – det er stort sett 

en jeg-person – vandrer gjennom landskap, 

noen konkrete og noen mytiske. I sangen 

«Heroes and villains» befi nner fortelleren 

seg plutselig i et litt dustete westerneventyr. 

Det er nesten som å være i en 

Lucky Luke-historie, bortsett fra at sangen 

er en tragisk kjærlighetshistorie inspirert av 

Marty Robbins’ udødelige country-epos «El 

Paso». Der dør hovedpersonen i en duell. I 

«Heroes and villains» dør ikke fortelleren, 

men kjæresten hans, Margarita. Tegneserieuniverset 

ligger som en røyksky over mange 

av SMiLE-sangene, noe som er perfekt

oppsummert av Frank Holmes’ originale 

cover-tegninger. «Heroes and villains» 

baserer seg på et mytisk Vill Vest-scenario, en 

konstruksjon som er omtrent like historisk 

korrekt som John Waynes nedplaffi ng av 

slemme indianere. 

Men det er ikke det eneste mytiske 

scenarioet i Brian Wilsons vakre verden. 

Flere av landskapene er etablert som en 

bestanddel av vår kollektive bevissthet. I 

hans mytiske Sør-California er det alltid fi nt 

vær, det er alltid perfekte surfebølger, vakre 

jenter lurer bak hvert gatehjørne og det er 

alltid sommerferie fra skolen – og man går 

merkelig nok alltid på skolen til langt ute i 

20-årene. Det er mange skapere av denne 

mytologien, men den viktigste er nok 

nettopp Brian Wilson. «If everybody had an 

ocean, across the U.S.A., then everybody’d 

be surfi n’ like Californ-I-A», synger han på 

«Surfi n’ U.S.A.» Det er med andre ord ingen 

som ikke vil surfe, det er bare mulighetene 

det skorter på. Av mer moderne myteskapere 

har vi Albert Hammonds «It never rains in 

Southern California» og, for den saks skyld, 

tv-serier som Baywatch og Pacifi c Blue. Av 

norske eksempler har man Motorpsychos 

fl otte «Go to California»: «Get up, go to 

California. Go to where the skies are blue!» 

synger de, tilsynelatende ubekymret. Men 

sangen fortsetter: «Some dreams turn into 

nightmares» Det marerittaktige har også en 

sentral plass i myten om Los Angeles. Et tiår 

senere kunne man høre det i The Eagles’ 

«Hotel California». Man kan fra tid til annen 

høre hippie-marerittet hos The Beach Boys. 

Dennis Wilson i bandet bodde en stund 

sammen med Charles Manson, og The Beach 

Boys spilte inn Mansons sang «Cease to 

exist» på albumet 20/20 fra 1969. Sangen ble 

riktignok omdøpt «Never learn not to love», 

men er også i Beach Boys-versjon en ganske 

nifs affære, med blant annet tekstlinjen 

«submission is a gift», og det er ikke religion 

det dreier seg om. Mansons historie er 

velkjent, hans latterlige og skremmende 

Beatles-tolkninger likeså. Mansons gjeng 

viste hvor langt man kan trekke begrepet 

underkastelse, og kort fortalt drepte gjengen 

med tilhengere – kalt «the family» – minst 

syv mennesker på bestialsk vis fordi han fi kk 

hemmelige beskjeder fra The Beatles’ sang 

«Helter skelter». 

Myter og trivialiteter 

Men på SMiLE spiller Brian Wilson på fl ere 

strenger, ikke bare myten om Los Angeles. 

Mye av dette skyldes medlåtskriver Van 

Dyke Parks. Parks har også vært en ivrig 

myteskaper selv om hans realitetsorientering 

er noe tydeligere enn Wilsons. I et The 

Guardian-intervju fra 1999 tar han med 

journalisten på et gammelt «farmer’s 

market» i Los Angeles, et sted der det sitter 

gamle menn og røyker sigaretter og spiller 

kort. «Can you dig it?» spør han journalisten, 

før han forklarer at han elsker denne glemte 

siden ved Los Angeles. Dette var også noe av 

hovedmotivet bak sangene på Parks’ Orange 

Crate Art-album fra 1995. 

Noe av Parks’ brokete fortid (egentlig 

fra Sørstatene; fl yttet til Los Angeles; 

barneskuespiller i Hollywood på 50-tallet; 

som korgutt akkompagnert av Albert 

Einstein på fi olin, ni år gammel; visesanger; 

fan av eksperimentell samtidsmusikk; 

og connaisseur av boleros, meksikanske 

folkesanger) kom defi nitivt til nytte med 

SMiLE. Evnen til å mytologisere et landskap, 

en følelse, eller annet var akkuart det Brian 

trengte. 

Ferden som er SMiLE går (som nevnt om 

«Heroes and villains») fra et tenkt Amerika, 

via en syklus om livet selv til en sangsyklus 

om omgivelsene våre. Noe har en nesten 

progrock-aktig seriøsitet og noe er så 

usannsynlig trivielt at det virker utrolig at 

noen skulle gidde å skrive en sang om det, 

som «Barnyard» og «I’m in great shape» 

(titlene sier det meste). Disse peker også frem 

mot Brians syke sang «Johnny Carson» (om 

talkshow-verten) fra 1977. 

Amerikansk musikk 

Flere sanger på SMiLE går inn i en større 

tradisjon innen amerikansk musikk. «Cabin 

Essence» begynner med disse linjene: 

«Light the light and fi re mellow cabin 

essence; timely hello welcomes the time for 

a change. Lost and found, you still remain 

there you fi nd a meadow fi lled with grain 

there. I’ll give you a home on the range». 

I tillegg til den merkelige formen på disse 

linjene, inneholder de også et underliggende 

paradoks. Nybyggerne fant seg land og 

bygget der, hvem er da «I» som gir oss et 

hjem on the range? Gud, kanskje? Det er jo 

God’s own country vi snakker om, og Brian er 

også svært religiøs. 

Selve musikken fremkaller følelser av 

å vandre på en slette, og den merkelige 

koringen (som går «doyn, doyn, doyn...») og 

en banjo passer perfekt for den gammeldagse 

atmosfæren, og markerer også en av få 

26 

ganger The Beach Boys har brukt dette 

instrumentet. Men viktigere er det at en av de 

mest kjente amerikanske folkesangene heter 

«Home on the Range». Teksten til denne 

fl otte sangen går slik: 

«Oh, give me a home where the buffalo 

roam 

Where the deer and the antelope play 

Where seldom is heard a discouraging word 

And the skies are not cloudy all day 

Home, home on the range!» etc. 

Dette motivet i amerikansk musikk går 

igjen og igjen, blant annet i Cole Porters 

fl otte «Don’t fence me in»; «Let me ride 

through the wide open country that I love». 

Jernhesten 

Men idyllen varer ikke lenge. Etter andre 

vers starter et voldsomt insisterende mantra: 

«Who ran the iron horse? Who ran the 

iron horse?». Jernhesten – eller jernbanen 

– har gjort sin entré! Brian Wilson var, som 

så mange andre, både positivt og negativt 

innstilt til forandring og teknologiske 

fremskritt. Da han og Parks prøvde å sette 

seg inn i nybyggernes situasjon med hjem 

on the range, kommer jernbanen som en 

blandet velsignelse. Med den kommer det 

nye samfunnet, men den tar også uskylden 

fra det åpne landskapet. Selvom Parks og 

Wilsons syn på jernbanen ikke akkurat er 

samtidig med utviklingen av jernbanen, er 

det nok sannsynlig at deres syn hadde en viss 

likhet med synet på det sene 1800-tall. Alle 

hadde en mening om «jernhesten»: I Norge 

har vi blant annet det som nesten må ha 

vært Europas største jernbane-fan, Aasmund 

Olavsson Vinje: 

Det Sleipner vist maa væra 

som gjeng’ i Gov og Kav, 

og fram saa fort kan færa 

paa Landi som paa Hav. 

Med staalkledt Hov han karar, 

saa Elden fl yger fram, 

og Berg og Bakkar svarar, 

og skjælver under ham. (…) 

Hurra Vi alle prise, 

som rope kan Hurra! 

Vinje skal også ha hatt et utbrudd av 

spontan applaus etter sitt første møte med 

toget, akkurat «som paa theatret», som Vinje 

selv sa. Interessant er det også at Vinje også 

bruker begrepet jernhesten: «Med staalkledt 

Hov». Vinje betoner farten og mulighetene i 

det nye, mens Parks og Wilson er mer opptatt 

av forandringen. Det vakkert harmoniske 

home on the range-verset går over i et oppjaget

insisterende vers med who ran the iron horse?, 

og musikken favoriserer nok tilstanden før. 

En voldsom avslutning 

Annetsteds på platen fi nnes også sangen 

«Surf ’s up», en av Parks og Wilsons utvilsomt 

vakreste sanger. Teksten, fullspekket med 

ordspill og språklige fi nurligheter, går blant 

annet slik: 

«The music hall – A costly bow 

The music all is lost for now 

to a muted trumpeter swan 

Columnated ruins domino!» 

Plutselig er fortelleren vår i Europa. Vi 

får vite av et annet vers at han er i operaen, 

derav «the music hall». Legg forøvrig merke 

til det sublime ordspillet «hall – a costly...» 

(«holocaust»?). «Columnated ruins domino!» 

markerer sivilisasjonens undergang, intet 

mindre. Brians stemme stiger mot skyene 

på begynnelsen av ordet «domino», før den 

synker ned igjen. Ferden fortsetter. Man 

kommer til et annet landskap. Man er i 

en gammel by med «dove-nested towers», 

hvor «the laughs come hard in ’Auld Lang 

Syne’». Auld Lang Syne, en sang om gamle 

vennskap, er tydeligvis blitt uten latter. 

Teksten fortsetter etterhvert også «a choke 

of grief, heart-hardened eye, beyond belief, 

a broken man too tough too cry». Det er 

hverken latter eller tårer. Det er bare sorg 

igjen. 

Her kunne det sluttet, men heldigvis 

kommer det mer. Sivilisasjonen går under 

uten at det gjør så mye, men fortelleren 

ser plutselig håp: «Surf ’s up! Aboard a tidal 

wave. Come about hard and join the young 

and often spring you gave. I heard the word. 

Wonderful thing! A children’s song». Brians 

gamle demoversjon sluttet her, alene med 

piano, med et langt synkende «aaah» etterfulgt 

av en stigende piano-linje; synkende stemme 

etterfulgt av stigende pianolinje, bølge etter 

bølge, til den fadet ut. Det at det er surfebølger 

(«surf ’s up») plasserer sangen på 

stranden, der fortelleren møter et barn som 

synger. Dette gir fortelleren tilbake troen på 

verden. Andre innspillinger av sangen har et 

jubelkor av Beach Boys-stemmer som synger 

«child is father of the man», navnet på en 

annen SMiLE-sang. 

«Surf ’s up» er føling i fjæra par excellance. 

Det er en jublende slutt på en vakker og trist 

historie. 

Konklusjon 

Hva er SMiLE egentlig? Har vi noe egentlig 

noe svar? At det er 60-tallets hellige 

musikalske gral er grei skuring, men er 

gralen egentlig så fryktelig spennende? Jeg 

mener den er det. SMiLE er en feiring av 

helter og skurker, hus på prærien og gulrøtter, 

og absolutt alene i sitt slag i musikkhistorien. 

For nesten hver ambisiøse sang er det en sang 

à la tullesangene «Vega-Tables» eller «I’m in 

great shape». Denne sammenblandingen 

skaper nesten foruroligende lytting. I tillegg 

er sangene myteskapere av dimensjoner. Så 

godt som alt gjøres mystisk og vakkert. Brian 

Wilsons reise fra Los Angeles til Europa 

og midtvesten, gir også assosiasjoner til 

eksempelvis Bob Dylan og hans reise fra 

demonstrasjonstog i 1963 til side-show med 

sterke menn og skjeggete kvinner i 1967. 

Tom Waits reiste også fra slesk bar i Los 

Angeles til havnekvarteret i en eller annen 

udefi nerbar europeisk by på få år. 

Hva er best, Brian Wilson presents Smile fra 

2004 eller innspillingene fra 1966-67? Det er 

mer et spørsmål om personlig preferanse 

enn faktisk musikalsk kvalitet. I og med at 

Brian Wilson presents Smile er en svært korrekt 

gjenskapning av de gamle innspillingene, i 

tillegg til at enkelte tekster først nå er blitt 

skrevet og innspilt, er Brian Wilson presents 

Smile det mest «korrekte» og «komplette» 

valget. Platen føles som en enhet, og sangene 

former nå tre sammenhengende satser, 

noe Brian Wilson har uttalt var meningen 

hele tiden. Dette siste er nok noe tvilsomt, 

men uansett plan fl yter det svært godt. 

Den nøyaktige gjenskapningen av de gamle 

innspillingene er gjort mulig ved hjelp av 

Brians backingband, The Wondermins, som 

ikke bare trakterer en imponerende rekke 

instrumenter, men også synger fl ott. 

På de gamle innspillingene hører man ofte 

kun Brian fordi han spilte inn fl ere stemmer 

alene i studio. Brian Wilsons fremste 

instrument, stemmen, går over et til tider 

utrolig register, og får frem nesten enhver 

følelse i prosessen. De gamle innspillingene 

er enklest tilgjengelige på cd-boksen Good 

Vibrations: 30 years of the Beach Boys, men må 

suppleres med en del sanger som mangler på 

denne. Disse gamle innspillingene har noe 

ved seg som de nyere innspillingene ikke 

har, en ubestemmelig følelse av varme og 60tallet. 

I tillegg er ikke hver tone en kamp for 

Brians stemme, slik det iblant kan høres ut på 

den nye platen. Noen sanger tjener likevel 

på at Brians stemme er blitt redusert med 

alderen. Teksten til «Heroes and villains» 

handler faktisk om en gammel mann som ser 

tilbake på livet sitt. Nå er Brian nettopp det 

og gjør nettopp det. Det høres. 

«I can sing anything. I can do anything with 

my voice, really» sa Brian til The Guardian i 

1999. Da var det ikke lenger sant. Han må ha 

blandet med 60-tallet. 

Tekstkilder: 

Hodgkinson, Will: «The Unknown Surfer», i 

The Guardian, 10.12.1999 

Lane, John: «The History of Smile», på 

www.thesmileshop.net 

Leaf, David: «Smiley Smile/Wild Honey», i 

The Beach Boys: Smiley Smile/Wild Honey, 

cd-booklet 1990 

Nossen, Jon P.: «Columnated Ruins Domino», 

på www.thesmileshop.net 

Siegel, Jules: «Goodbye Surfi ng, Hello God!», i 

Cheetah, oktober 1967 

Tomasulo, Florence: «A Road Less Travelled. 

Refl ections on the career of Van Dyke Parks», 

på www.cabinessence.com/agladwin/parks 

Vesaas, Olav: A. O. Vinje: Ein tankens 

hærmann, Oslo: Cappelen 

Williams, Paul: Brian Wilson & The Beach 

Boys: How deep is the ocean?, Omnibus press, 

London, 1997 

Musikkilder: 

The Beach Boys: Surfi n’ U.S.A, Capitol, 1963 

The Beach Boys: Today!, Capitol, 1965 

The Beach Boys: Summer days (and summer 

nights!!), Capitol, 1965 

The Beach Boys: Pet Sounds, Capitol, 1966 

The Beach Boys: SMiLE, (uferdige bootlegs), 

1966-67 

Motorpsycho: «Go to California», fra 

Phanerothyme, Columbia, 2001 

Robbins, Marty: «El Paso», fra Gunfi ghter 

ballads and trail songs, Columbia, 1959 

Trad.: «Home on the range», f.eks. med Roy 

Rogers på albumet Home on the range 

Wilson, Brian: Presents Smile, Nonesuch, 2004

egge foto: Nina Knag

TEMA: VANN 

foto: Andreas Thorsen 

29

OPERA: 

A Night at the Opera 

Er egentlig opera noe særlig? 


halvor_ripegutu@hotmail.com 

Operaen regnes som den mest 

«betydningsfulle og komplekse» form for 

musikalsk drama. Alle eller størsteparten av 

replikkene synges, og musikken er klassisk. 

Forskjellen mellom operaen og musikalen 

ligger hovedsakelig derfor i at musikalen 

i større grad tillater talte replikker og at 

musikken i musikaler ikke er klassisk, men 

har utgangspunkt i vaudeville, music hall 

og populærmusikk (jazz, blues, rock, pop 

med mer). At operaen har hatt mange slike 

avleggere, som musikalen og operetten, har 

nok vært deltakende til at operaen selv ofte 

har blitt betraktet som tung og høykulturell. 

Men spørsmålet er om ikke dette er et noe 

ufortjent stempel. 

Prøvelser i godt selskap 

Hvorom allting er, jeg tok turen til 

Grieghallen 12. oktober for å se – og ikke 

minst høre på – Tryllefl øyten av Mozart. 

Stykket var en av de siste operaene den 

gamle mesteren laget; komponert og oppsatt 

samme året som han døde, 1891. Librettoen 

er ved Emanuel Schikaneder (som spilles 

av Simon Callow i Amadeus, for de som har 

sett den). Oppsetningen var et samarbeid 

mellom Fana Unge Musikkteater, Collegium 

Musicum og Steinerskolen i Bergen og er 

et ledd i sistnevntes 75-årsjubileumsfeiring. 

Mens andre skoler kanskje ville feiret jubiléet 

sitt med et foreldremøte og medbrakte kaker 

og kaffe, satte denne skolen altså opp en 

opera. Vel, det er lov til å skille seg ut, og jeg 

er for så vidt glad de gjorde det. 

I alle fall, handlingen er slik: Den unge 

prins Tamino blir forelsket i prinsessen 

Pamina. Hun er dessverre fanget av en kar 

som heter Sarostro, men Tamino drar for 

å redde henne. Til hjelp har han kompisen 

Papageno (en fuglefanger) og en tryllefl øyte, 

derav tittelen. Fløyten får han av Paminas 

mor, Nattens dronning. Nå viser det seg 

at Sarostro, som hadde kidnappet Pamina, 

egentlig er snill, mens Nattens dronning er 

slem (det vil si, hun er snill i første akt, men 

blir slem i andre.) 

Historien forandrer seg i det hele tatt 

30 

en del i andre akt. Dette er tydeligvis et 

kontrastenes stykke. For å få visdom (og 

kjærlighet) må Tamino gå gjennom en del 

prøvelser, stadig i selskap av Papageno. Etter 

litt om og men greier han dem. Til slutt får 

Tamino sin Pamina, Papageno sin Papagena 

(selvfølgelig) og alle har blitt smartere og 

lykkelige. Alle de snille i alle fall. 

Glem ei programmet! 

Temaet i stykke er kontrasten mellom det

Atrium fi kk ikke lov til å ta bilder på Tryllefl øyten. Derfor bringer vi to bilder av en tysk LP-utgivelse av Die Zauberfl öte. 

(Legg merke til programmet fra Den norske opera fra 1974). 

onde og det gode, og menneskets streben 

etter en høyere tilværelse, altså noe à 

la Goethes Faust. Det var derfor ingen 

overraskelse da jeg senere leste at Goethe 

hadde hentet inspirasjon fra Tryllefl øyten da 

han skrev Faust del II. 

Som oppsetning var Tryllefl øyten meget 

god. Den var solid regissert (av hele tre 

regissører!) og alle hovedrolleinnehaverne 

var dyktige. Mange av birollene var spilt 

av barn fra Steinerskolen, men også dette 

virket positivt, da det ga en spesiell sjarme 

til hele stykket. Også det musikalske er bra, 

selv om jeg føler meg litt for uerfaren som 

opera-anmelder til å uttale meg for sikkert 

på akkurat dette området. Kostymene var 

dessuten lekre. Et problem var det riktignok 

at det var litt vanskelig å henge med i 

handlingen, siden det var nesten umulig å 

høre hva skuespillerne sang, selv om de sang 

på norsk. Så vidt jeg vet er dette et allment 

«problem» i operaen; sangeren blir ofte 

overdøvet av orkesteret. Heldigvis var det et 

hendig lite resymé inne i programmet (husk 

alltid å kjøpe program). 

Men mye viktigere enn alt det andre var 

at Tryllefl øyten var meget underholdende. 

Operaen har den fordelen at den kan spille på 

både det visuelle, dramatiske og musikalske 

samtidig, og når det lykkes, som jeg mener 

31 

det gjorde med Tryllefl øyten, blir resultatet 

både stor kunst og god underholding. 

Da jeg gikk ut av Peer Gynt-salen, slo 

det meg hvor morsom og lettfattelig 

forestillingen hadde vært. Selvfølgelig 

varierer slikt fra operastykke til operastykke 

og fra oppsetning til oppsetning, men de 

fl este stykker passer slettes ikke inn i bildet 

mange har av operaen som en aktivitet kun 

reservert kultureliten. Den er langt mer 

tilgjengelig enn som så. 

Kilde: 

Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon

SAMFUNN: 

stygt om noe godt 

Simen Sætre har skrevet bok om sjokoladeindustrien. 

Tekst: Helene Lindqvist 

Helene.Lindqvist@student.uib.no 

32

Bokomtale 

Simen Sætre: 

Den lille stygge sjokoladeboka 

- det var noen hemmeligheter Willy Wonka aldri 

fortalte 

Spartacus Forlag, 2004 

184 s. 

Lys, mørk, varm, kald, fl ytende, fast eller 

med appelsinsmak: Sjokolade. Nå er det 

kommet enda en bok om den. Men denne 

gangen er det ingen hyllest. Denne boka skal 

gi deg nye stygge kunnskaper om din brune 

venn. Spørsmålet er: Kan en liten gul bok 

virkelig ødelegge et livslangt vennskap? 

Simen Sætre begynte å skrive om 

sjokoladeindustrien våren 2003. I 

utgangspunktet skrev han en masteroppgave 

i European Journalism Studies. Senere 

fortsatte han å samle stoff, og det ble til 

slutt en bok ut av det. Boka den lille stygge 

sjokoladeboka følger sjokoladen hele veien fra 

kakaobønne til konsument og dumper innom 

temaer som barnearbeid, råvareøkonomi, 

maktkonsentrasjon i storselskapene og 

fedmeepidemi. 

Willy Wonkas hemmeligheter 

Boka åpner med å fortelle om hverdagen 

til nåtidens kakaoplantasjearbeidere. Det 

var også rykter om deres forferdelige vilkår 

som fi kk Sætre til å begynne å interessere 

seg for sjokoladeindustrien. Sætre forteller 

om møter med barn og ungdommer som 

har reist fra land som Mali og Burkina 

Faso til Elfenbenskysten for å jobbe på 

kakaoplantasjer. De har trodd de skulle få 

gode penger og et bedre liv. Alle deler de 

den samme drømmen: Å komme tilbake til 

sitt hjemland som storkar. Ofte arbeider de 

på ettårskontrakter, hvor de ikke får lønn før 

året er omme. Hvis det er dårlige tider får de 

kanskje ikke lønn i det hele tatt. 

Men har sjokoladeindustrien noe ansvar 

her? David Zimmer, generalsekretær 

i CAOBISCO, den europeiske 

sjokoladeindustriens interesseforening sier 

dette: «en industri alene kan ikke løse alle de 

grunnleggende årsakene til fattigdommen i 

Afrika». 

De norske sjokoladeprodusentene 

er verken verre eller bedre enn andre 

sjokoladeprodusenter. De kan fortsatt ikke 

garantere at barneslaver eller barnearbeidere 

ikke har jobbet med kakaoen til Freia 

melkesjokolade, til Stratos eller andre 

norskproduserte sjokolader. 

Kakaoprisene har vært mer ustabile enn 

de fl este andre råvarer de siste fi re årtiene. 

Bøndene har sjelden ressurser til å beskytte 

seg mot prissvingningene. Slik skaper det 

også problemer for landene, som trenger 

stabilitet for å utvikle seg. I større grad enn i 

mange andre sektorer sitter kolonimønsteret 

igjen i kakaosektoren. Nesten all verdens 

kakao dyrkes i tidligere kolonier: 

Elfenbenskysten, Ghana, Nigeria, Kamerun, 

Brasil, Ecuador, Indonesia, Malaysia. Nesten 

all sjokolade derimot, lages og spises i 

tidligere kolonimakter. EU-borgere spiser 

i gjennomsnitt 5,6 kg sjokolade i året, 

amerikanerne 5,3 kg. Andre land står for en 

ubetydelig andel. 

Sjokoladebyer 

På slutten av 1800-tallet var en av Englands 

ledende sjokoladefabrikanter den sterkt 

religiøse kvekerfamilien Cadbury. 

Som kvekere hadde de en spesiell etisk 

tilnærming til forretningslivet, sosialt 

arbeid og nestekjærlighet var en plikt for 

dem. «Effektivitet og arbeidernes velferd 

er to sider av det samme problemet», 

skrev Edward Cadbury. Brødrene Cadbury 

mente at fabrikkarbeidere ikke burde 

være nødt til å bo i slum og elendighet. 

Løsningen ble boligprosjektet Bournville. 

Cadbury-brødrene lot i 1895 bygge et 

boligstrøk i landlige omgivelser litt utenfor 

byen. Med gode sanitærforhold, bad med 

varmt og kaldt vann, hager og parker 

og felles svømmebasseng. Her fl yttet 

sjokoladearbeiderne inn. Fabrikken ga i 

tillegg gode lønnsbetingelser, oppmuntret 

arbeiderne til å ta del i sosiale aktiviteter, 

voksenopplæring og fagforeningsarbeid. 

Bedriftsleger ble også ansatt. 

I Frankrike og USA bygde henholdsvis 

Menier og Hershey opp lignende 

«sjokoladebyer». I 1910 bestemte også 

Freia seg for å bygge arbeiderboliger. 

Like ved sjokoladefabrikken bygget Freia 

arbeiderboliger i engelsk hagebystil, med 

frisk luft og lyse omgivelser. Strøket fi kk 

navnet Hasleby. 

Et lite stykke Norge 

Freia melkesjokolade blir stadig utnevnt 

til Norges sterkeste merkevare. Rundt 35 

millioner sjokoladeplater selges hvert år, 

omtrent 11 prosent av totalsalget. Det er ingen 

tvil om hvilken sjokolade de fl este nordmenn 

vil se på som den typisk norske. Freia 

melkesjokolade spiller i sin markedsføring på 

den norske bonden, innlandet og setervollen: 

Det som i nasjonalromantikken ble defi nert 

som det «typisk norske». 

Sætre tar oss med på et møte med en 

Freia-arbeider, som kan fortelle at for tredve 

år siden, da han begynte, var Freia for en av 

Norges sikreste arbeidsplasser å regne. Slik er 

det ikke i dag. Freia eies nå av Kraft Foods, som 

33 

igjen eies av Altria (tidligere Philip Morris). 

Arbeiderne i Oslo blir stadig minnet på at 

de har de høyeste produksjonskostnadene 

i Europa. På Kraft Foods fabrikker i Øst- 

Europa ligger lønningene på under en 

femtedel. Den tidligere så lyse stemningen i 

Oslo er borte. Lojaliteten til arbeidsplassen er 

heller ikke den samme som tidligere. 

Fins det håp? 

Den lille stygge sjokoladeboka er lett skrevet på 

et muntlig og uakademisk språk. Forfatteren 

deler inn boka i mange små kapitler, så 

man rekker aldri å bli lei av et emne. Til 

tross for sine ambisjoner er boka heller 

ingen helt ensidig sutrete pekefi ngerbok. I 

kapittelet om de tidligere «sjokoladebyene» 

gir den jo faktisk et sympatisk blikk på 

sjokoladeindustrien. Eksemplene fra i dag 

er dog mer negative, slik som råvarehande 

lspekulasjonen, den barnevennlige profi len 

og den såkalte generiske markedsføringen: 

Sjokoladeprodusentene går sammen om 

å bestille forskningsresultater som viser at 

sjokolade er sunt for så å spre nyheten til 

mediene. På mange områder er boka tydelig 

inspirert av bøker som Naomi Kleins No 

Logo, dette skriver Sætre også selv. Å lese den 

lille stygge sjokoladeboka er (med unntak av 

kapittelet om arbeiderboliger) faktisk nesten 

som å lese en miniversjon av Kleins bok. Den 

lille stygge sjokoladeboka føyer seg pent inn i 

samme rekke «gledesdrepende» bøker med 

budskapet: «Alt som er gøy er det noe galt 

med». Tidligere ofre har vært Mc Donalds, 

Disney og Coca Cola. Og nå altså også den 

kjære sjokoladen? Må den etiske forbruker 

altså feire sin bursdag uten sjokoladekake? 

Kose seg inne i høstmørket uten kakao? 

Nei. Faktisk ikke. Rettferdig kakao har lenge 

vært å få kjøpt i Norge, og nylig har butikker 

som Safari og Lerøy begynt å selge en Max 

Havelaar-merket sjokolade. Likevel er ikke 

dette nok. Gledesdrepende eller ei, vi trenger 

påminnelser som Simen Sætres bok. Det er 

klart at noe må gjøres med alle overtrampene 

også i resten av sjokoladeindustrien.

KULTUR: 

another dead 

hero… 

tekst: Erik Skjævestad 

metusela@hotmail.com 

26. februar 1994, døde den amerikanske komikeren, 

standup-fi losofen og poeten Bill Hicks av kreft. Atrium 

kommer her i siste liten med en hyllest i anledning tiårsjubileet. 

34 

«I don’t mean to sound cold, cruel or vicious, but I 

am so that’s the way it comes out». 

- Bill Hicks. 

William Melvin (Bill) Hicks ble født 16. 

desember 1961 i Valdosta, Georgia. I 

1974 holdt han sitt første standup-show i 

anledningen et talentshow arrangert av en 

lokal «church camp». Allerede da fi kk man 

en liten indikasjon på hvor lite Bill skulle 

bekymre seg for om han sjokkerte eller støtet 

publikummet sitt. Bill var sterkt infl uert av 

Woody Allen i de dager og den tretten år 

gamle gutten adopterte blant annet hans 

vits om å bli ammet av en kvinne med falske 

pupper foran menigheten. Som han senere 

sa: «People laughed, then looked at me like I 

was the antichrist». 

Sensur 

Nitten år – og et ufattelig stort antall 

opptredener – senere ble Bill sensurert på 

CBS etter en opptreden på David Lettermans 

Late show. Forklaringen Bill fi kk var at 

sponsorene av showet reagerte på en del av 

materialet han hadde opptrådd med («almost 

all of it. If I had to edit everything they object 

to, there’d be nothing left of the set». - Robert 

Morden, producer av Letterman). I løpet av 

opptredenen hadde Bill blant annet angrepet 

den såkalte pro-life bevegelsen («if you’re so 

pro-life, do me a favour: Don’t lock arms and 

block medical clinics. If you’re so pro life, 

lock arms and block cemeteries»). Da det så 

viste seg at det i reklamepausen ble sendt en 

pro-life kampanje ble det tydelig for Bill at 

han hadde blitt et offer for kreftene han hadde 

kjempet mot i løpet av sin karriere, kreftene 

som vel best betegnes av hans eget begrep: 

USA – The United States of Advertising. 

Kultstatus 

Bill ble forbannet og svarte med å sende et 34 

sider langt brev til styret i CBS og fl yttet mer 

eller mindre all sin aktivitet som komiker til 

England. Der kunne han drive virksomheten 

sin mer fritt de siste månedene av livet sitt. 

Fem måneder senere døde han. 

Siden den gang har Bills renommé 

vokst til en voldsomt kultstatus. Mer og 

mer av materialet hans blir gitt ut på CD 

og DVD, på nettet fl orerer det av fansider 

og millionselgende band som f.eks. Tool, 

Radiohead og Rage Against The Machine har 

vist sin hyllest til ham på forskjellige vis. 

Hva var det egentlig med Bill Hicks som 

på den ene siden støtet så mange og på den 

andre siden gledet så mange andre?

Rusmidler 

Bills karriere som profesjonell komiker kan 

gjerne deles inn i to deler: Før og etter han 

sluttet med alkohol og narkotika. Selv om 

han var morsom gjennom hele livet fremsto 

han i perioden som rusmisbruker ofte som 

sint på scenen. Han kjeftet ut og kranglet 

med sine publikummere. Perioden etter at 

han sluttet blir gjerne regnet for å være hans 

mest produktive og kreative. Her fremstår 

han som karismatisk og med et mer positivt 

syn på livet. Allikevel er ikke Bills liv enda en 

gladhistorie om tørrlegging. Bill husket alltid 

opplevelsene han hadde hatt på rusmidler, og 

brukte dem fl ittig i forestillingene sine («They 

say marijuana makes you unmotivated – Lie! 

«Have you ever noticed 

how people who 

believe in creationism 

look really unevolved?» 

- Bill Hicks 

When I was high I could do everything I 

normally did just as well. I just realized it 

wasn’t worth the fucking effort») og til tross 

for problemene rusmidlene hadde gitt ham, 

nektet han å fokusere bare på det negative 

(«I don’t do drugs and I don’t drink anymore. 

But I’ll tell you something about drugs. I 

know it’s not a popular idea. You don’t hear 

it very often any more but it’s the truth: I had 

a great time doing drugs. I never murdered 

anyone, never robbed anyone, never raped 

anyone, never lost a job, a house, a wife or 

a kid – laughed my ass off. Sorry.”). Istedet 

latterliggjorde han «the war on drugs» 

(«The president says we are losing the war 

on drugs. Do you know what that implies? 

There’s a war going on, and people on drugs 

are winning it! What does that tell you about 

drugs? Some smart creative motherfuckers 

on that side. They’re winning a war and 

they’re fucked up! A lot of you don’t even 

know you’re fi ghting, do you?») og hvordan 

samfunnet ellers utelukkende fi ltrerte 

ut de negative aspektene til rusmidler i 

rusformidlingen («Wouldn’t it be nice to see 

a positive LSD story on the news? Wouldn’t 

that be newsworthy? I think it would: Today 

a young man on acid realised that all matter 

is merely energy condensed by a slower 

vibration, that we’re all one consciousness 

experiencing itself subjectively. There’s no 

such thing as death, life is only a dream and 

we’re the imagination of ourself. Here’s Tom 

with the weather.») 

Sigarettrøyking 

Ellers er Bill gjerne kjent for sine kommentarer 

om røyking: Bill selv var storrøyker («A pack 

and a half ? Why don’t you just put on a dress 

and swish around… I go through two lighters 

a day»), prøvde fl ere ganger å slutte («Every 

cigarette looks like it was made by God, 

rolled by Jesus and moistended shut with 

Claudia Schiffers pussy right now»), men 

hevdet selv, i en humoristisk tone riktignok, 

at grunnen til at han ikke klarte det var på 

grunn av hans innbitte hat for ikke-røykere 

(«bunch of whining little maggots aren’t 

they? Obnoxious self-righteous slugs. I’d quit 

smoking if I didn’t think I’d become one of 

them) og døde jo allerede som 32-åring som 

følge av kreft (ingen vits her dessverre). 

Samfunnskritikk 

Ellers står mye av det mer fi losofi ske og rent 

samfunnskritiske materialet hans frem som 

det kanskje viktigste i dag. Bill var en mester 

i å fi nne hykleri og korrupsjon overalt og han 

unngikk ikke på noen måte å bruke humoren 

som våpen i korstoget han førte mot denne 

«ondskapen». Målskiver var blant andre 

Ronald Reagan («How come we always kill 

all the good guys and let the bad guys run 

«the next revolution is 

gonna be a revolution 

of ideas. And if that 

means telling penis 

jokes, so be it» - Bill Hicks 

amuck? John Lennon – murdered. Kennedy – 

murdered. Marthin Luther King – murdered. 

Gandhi – murdered. Jesus – murdered. 

Reagan – Shot, wounded, cancer eight times 

– that fucker still walks»), Amerikas rolle i 

den første gulfkrigen («intelligence reports 

would come in and say: Iraq: Incredible 

weapons. How do you know that? Well… 

we looked at the receipt»), reklame («here’s 

the deal folks: You do commercial you are off 

the artistic roll call for ever. You’re another 

corporate fucking shill. You’re another 

whore at the capitalist gang-bang (…) and 

every word that comes out of your mouth 

is now like a turd falling into my drink», «the 

supreme court says pornography is any act 

that has no artistic value and causes sexual 

thoughts… sounds like every commercial on 

television to me. (…) to me pornography is 

spending all your money and not educating 

the people of America and spending it 

35 

instead on weapons. That’s pornography to 

me. That’s totally fi lthy») og religion («I’m 

sorry if any of you here are catholics. I’m 

not sorry if you’ll be offended by what I’m 

about to say or anything, I’m just sorry you 

ARE catholics», «have you ever noticed how 

people who believe in creationism look really 

unevolved?») 

En bedre verden 

På den andre siden hadde Bill håp om – og 

kjempet for – en verden med idealer som 

individuell frihet («what business is it to you 

what I do, buy, read, see, say, think, who I 

fuck or what I take into my body, as long 

as I don’t harm another human being on 

this planet?»), lykkelige mennesker («the 

American way is no way at all. Are people 

happier? You judge a culture by how happy 

the people are, not by how much money 

they have»), bevissthetsutvidelse («the next 

revolution is gonna be a revolution of ideas. 

A bloodless revolution. And if I can take part 

of it by transforming my own consciousness, 

then someone else’s, I’m happy to do it. And 

if that means telling penis jokes, so be it») og 

ikke minst – kvalitetsmusikk («if you don’t 

believe drugs have done good things for us 

do me a favour – go home tonight an take all 

your albums, all your tapes and all your CD’s 

and burn them. Cause you know what? The 

musicians who’ve made all that great music 

that’s enhanced your lives throughout the 

years: Real fucking high on drugs.(…) And 

those other musicians today who don’t do 

drugs, boy do they suck! (…) ball-less, soulless 

suckers of satans cock each and every 

one of them».) 

«The real thing» 

Selv om det er fristende å fortsette å putte 

fl ere Bill Hicks-sitater inn i en slags kontekst 

og ned på papiret, er egentlig ikke dette rette 

medium å oppleve ham gjennom. Bill var 

fantastisk på scenen, og bør oppleves sådan, 

enten han fremstod som den karismatiske, 

litt fjollete og nesten uimotståelige fyren 

han var i showene han gjorde mot slutten av 

livet, eller som den regelrett forbannede unge 

mannen han var tidligere. Ikke minst er han 

verdt å få med seg for lydeffektenes skyld som 

tidvis grenser til vokalkunst. 

For interesserte er det som tidligere nevnt 

mye materiale å få tak i på CD, men for 

å få med seg det nærmeste man kommer 

«the real thing» i dag, videopptak, og ikke 

har råd til den splitter nye DVD’en, kan 

man fi nne en del klipp og lignende bl.a. på 

www.sacredcow.com.

MUSIKK: 

en kveld i 

Tussleville 

tekst: Jürgyr 

foto: Wim 

En ekte mann drikker whisky, behersker banjo og skriver sentimentalt om smertens 

sødme, nederlag, drap og kjærlighet. Kun countryen tar dette på alvor, så hvem bedre å 

konsultere i Norge i dag enn skattekisterockens fremste ryttere, The International Tussler 

Society. 

Det var lenge en godt bevoktet hemmelighet 

at Motorpsycho hadde countryband på si. 

Ingen hører på country, og norsk country 

enda mindre. Så en dag var plutselig country 

helt greit, og ingen kunne stille opp mot 

sideprosjektet til fl inkisene i Motorpsyhco. 

Dobbelsideoppslag i Dagbladet med beste 

skussmål for den nye plata gjorde oss sinte. 

Så utrolig allment er det jo heller ikke – selv 

om plata faktisk er knallbra. Så da var det 

kjørt da, for våre egne banjogutter som nå 

var blitt allemannseie. Er det blitt sånn nå 

da at vi «good ol’ guys» ikke lenger kan ta i 

Tussler? Må vi selge førsteplata deres i vinyl 

for å kvitte oss med bevisene, den som var så 

vanskelig å få tak i da den kom i femognitti. 

Må vi altså se oss om etter andre ting som 

skal bli mainstream om ti år. Eller? 

Tussleriansk territorium 

Ta meg faen. Vi gjør hva vi vil og hører på hva 

vi vil. Som Blues Brothers så treffende fi kk det 

forklart da de spurte en arrangør hva slags 

musikk han vanligvis presenterte på scenen 

der de skulle opptre: «Down here we play all 

kind of music, both country and western!». 

Slik er det blitt med trønderrockerne også. 

Men de slutter ikke der: Legg til bluegrass, 

folk, psykedelia og rock, så nærmer vi oss 

Tussleriansk territorium, et landområde 

befolket av sju mann med ulike bindinger til 

den europeisk viden beryktede La Famiglia 

Motorpsycho. En familie med forgreininger 

i de fl este himmelretninger kjent for den 

hvite mann, men i dette tilfellet stammer 

så nær som alle i kjernen fra det samme 

området, nemlig Trøndelag, Midt-Norge. 

En region så bepestet med voldselskende 

bygdepsykopater, hestetyver, troløse 

bondetøser, slaskete bondetamper og stram 

heimbrent at ethvert besøk der setter dype 

merker selv i den mest herdede kjeltringsjel. 

36 

Ikke å undre at det faller dem naturlig å gå til 

countryen for nye kick. 

Der hjertet holder hus 

Charlie Bob Bent spiller bass, synger og er 

en mann for sin hatt. Faktisk bruker han 

ikke lenger hatt. Det har både en praktisk 

årsak: Den pleide å dette ned foran øynene, 

i tillegg er de nå så mange på scenen at den 

brede bremmen blir et plassproblem; og en 

mer ideologisk begrunnelse: Countryen er 

ikke en imagepakke som kan kjøpes per mail 

fra USA, den kommer fra området mellom 

ballene og skallen, der hjertet holder hus. 

Følgelig behøves hverken hatt eller frynsete 

skjorte. Charlie Bob forteller at med Harvest 

av Neil Young, og Flying Burritos Brothers’ 

første skive, så tentes det et lys. Likningen 

gikk opp, linken mellom rock og country var 

oppdaget. 

- Bill Haley starta med country. Det

var countryrockere som oppfant rocken. 

Det vi gjør er ikke nytt, det er en logisk 

sammenheng mellom rock og country. 

Charlie Bob fortsetter: 

- Country er den hvite manns soul, 

knekken i stemmen til George Jones, akkurat 

som Marvin Gaye. Han har det. Hvor 

kommer det her fra? Country gjort rett er 

stor kunst. Og som med all stor kunst blir 

man inspirert. 

Imbesille krek med munndiaré 

Til for eksempel å skrive en kjærlighetssang 

som kan lure fram noen dråper i øyekroken, 

før det sakte går opp at sangen handler om 

en hund. Magien kommer for en dag når 

to akkorder kan brukes til en hel sang, bare 

melodi og tekst er bra nok. Det er alltid 

en historie som skal fortelles, sjangeren er 

nådeløs mot lettsindig omgang med en god 

fortelling. 

- Skriv en sang om det å bli full. Om å bli 

dumpa av dama. Eller om verden. I country 

er det påkrevet med sentimentalitet. Folk 

som Steve Earle og Neil Young har et genuint 

forhold til verden rundt seg. For vår del har 

du en sang som «the West (ain’t what it used 

to be)» som er full av håp. Det er ikke noe 

galt med landet, men med politikerene som 

styrer det. Den eneste stormakten påvirker 

våre liv. Det er klart man må mene noe, 

mener Charlie Bob. 

Og det er klart man må høre på. Verden 

er stappet til randen av imbesille krek med 

munndiaré og gitar, så når noen med litt 

fornuft på hjertet tar bladet fra munnen 

kan det ofte føles som en befrielse. Og folk 

lyttet, tidvis var det utrolig nok helt stille 

blant de 400 som hadde møtt fram for å høre 

Tussler denne kalde og naturligvis regntunge 

septemberkvelden her i periferiens ytterste 

utpost, Bergen by. 

Ren og skjær groove-ekstase 

Hvorfor er en kveld i Tussleville så annerledes? 

Hvorfor trivdes vi så godt der? Kanskje fordi 

smil, svette, steelgitar og oder til snille 

hunder rett og slett er særdeles smittsomt? 

Kanskje fordi orkesteret er så samspilt at 

det kan få selv den mest pleietrengende 

progfanatiker til å pisse lykkelig i buksa, i 

ren og skjær groove-ekstase? Kanskje er det 

fordi vi elsket Motorpsycho, og fi kk nyvasket 

håpet om at de engang vil fi nne tilbake til 

sitt gamle ubarberte jeg? Samma det, alle 

gode grunner gir gode svar, og vi avsluttet 

lykkelige kvelden på bar. Fulle og lykkelige 

i Tussleville.

PROSA: 

av Frank Lande 

Jeg har sittet hjemme 

nesten hele dagen så jeg får lyst til å gå ut en 

tur. Skoene mine, som jeg har brukt hver eneste dag 

i fl ere år, vil ikke mer. De er gamle, slitne og vil dø 

i fred. Jeg blir paff, setter meg ned inntil veggen i 

gangen og fortviler. Der er ingen andre sko, og 

jeg vil heller ikke ha noen andre enn nettopp 

disse. Jeg er fornøyd med de jeg har, men de vil 

ikke mer. Nå er det nok, sier de. Kan jeg ikke 

bare ta dem på meg og tvinge dem til å gå 

ut sammen med meg? Kanskje. Jeg prøver. 

Det går bra helt til jeg er ute av 

døren og ned trappen. Så begynner 

de å hyle. De lager slike lyder som 

spedbarn lager når de mistrives. Folk 

som går forbi ser på meg, og med 

medlidenhet på skoene. Dette går 

ikke. Jeg må ta dem av, begrave dem 

i jorden bak huset og kjøpe meg 

noen nye. Siden jeg ikke har andre 

sko, må jeg gå barføtt til nærmeste 

skobutikk. De som jobber i 

butikken ser faktisk ikke rart på 

meg. Antakeligvis kommer det 

folk barføtt inn i butikken og 

trenger nye sko hele tiden. 

Ei jente som jobber der 

hjelper meg. Hun viser meg fl ere 

forskjellige par, men jeg kjenner 

dem ikke og rekker heller ikke å bli 

kjent med dem før jeg må bestemme 

meg for hvilke jeg vil ha. Egentlig vil 

jeg utsette det hele, men mennesker 

trenger sko og jeg har ingen. Jeg tar et 

par og håper på det beste. Allerede før 

jeg har rukket å komme meg hjem viser 

det seg at vi ikke kommer til å komme 

overens i det hele tatt. De nekter å 

danse. 

38

grammatisk skjelett 

til språklig kjøtt 

Arabisk er i dag det mest utbredte og viktigste av de semittiske språkene, og snakkes av om 

lag 200 millioner mennesker. Stadig fl ere studenter ønsker å benytte seg av universitetets 

undervisningstilbud. 

tekst: Anders B. Kulseng 

Anders.Kulseng@student.uib.no 

Faget hører til innunder Seksjon for 

Midtøstens språk og kultur. For bare noen 

få år siden var studiet truet med nedleggelse, 

men høsten 2003 opplevde faget en markant 

opptur, med seksti nye studenter. Faktisk 

gikk ryktene ellers på HF om at det ikke var 

plass til alle studentene på forelesningene, 

og at folk måtte sitte i midtgangene. Sett i 

lys av den «globaliserte» tiden vi lever i, har 

fl ere og fl ere søkt seg til russisk, japansk og 

arabisk, og da selvfølgelig spesielt etter 11. 

september. 

Intensiv start og mye undervisning 

Arabisk er et av fordypningsprogrammene 

i Midtøstenkunnskap, men det er også 

fl ere studenter som tar faget uavhengig av 

noe program. Studiet er opptaksregulert 

i den grad at det bare er førti studenter 

som kommer inn på programmet, men 

andre kan også melde seg på modulene. På 

masterstudiet er det for tiden ingen grenser 

for hvor mange studenter de kan ta inn. 

- Faget er i begynnelsen et veldig intensivt 

heltidssemester, sier seksjonsstyrer og 

professor Joseph Bell. - Faktisk er antall 

undervisningstimer eksepsjonelt høyt, på alle 

nivå. Vi forsøker å tilby et såpass helhetlig 

studium, primært innefor gramatikk og 

det arabiske skriftspråk, slik at studentene 

allerede etter ett semester kan begynne 

å lese og snakke litt arabisk, uten at de 

nødvendigvis trenger å studere mer. Vi tror 

at en student som har fulgt oss over dette 

viktige førstesemesteret allerede da kan lese 

litt på egen hånd, eller reise til arabisktalende 

land. 

Og det er nettopp det fl ere velger å gjøre 

etter å ha tatt arabisk på lavere nivå. Akkurat 

nå er det fl ere antall studenter i utlandet. 

- Det er absolutt mulig for en norsk 

student som ikke kan arabisk fra før av å lære 

seg språket fl ytende. 

Utenlandsstudier 

Arabisk starter opp hver vår, og har 

anslagsvis seksti oppmeldte studenter, 

hvorav førti følger bachelorprogrammet. 

Dette medfører dessverre at det muntlige 

tilbudet blir litt oppstykket og må vike for 

det skriftlige. Til gjengjeld har man allerede 

ved tredje semester mulighet til å dra til 

utlandet. Akkurat nå har UiB avtaler med the 

American University in Cairo (AUC) og ved 

universitetet i Yemen. Avtalene innebærer 

at man får støtte fra fakultetet, samt avslag 

i prisene hos universitetene. I følge Bell er 

alternativet i Kairo litt dyrere enn i Yemen, 

men undervisningstilbudet er også bedre. 

Særlig på høyere nivå er tilbudet i Kairo 

veldig bra, i tillegg til at Kairo-dialekten 

er den dialekten som fl est mennesker i 

den arabisktalende verden kan forstå og 

respondere på. 

- De studentene vi sender til Kairo drar 

avgårde med det vi vil karakterisere som 

et veldig godt fundament, nemlig det 

grammatiske skjelettet de kan henge det 

39 

arabiske kjøttet på. Det er mulig de kan færre 

gloser enn sine medstudenter på samme nivå 

fra andre land, men til gjengjeld har de et 

skjelett som er mye sterkere. Resultatet er 

at de norske studentene tar de utenlandske 

veldig fort igjen, og kommer hjem med et 

veldig stødig ordforråd. Selv om skriftspråket 

for oss kan virke vanskelig, er det faktisk 

enklere enn fl ere av de språkene vi kjenner. 

Grammatikken er lettere enn i de latinske 

språkene, alle verbene er regelrette, og 

språket generelt er veldig regelmessig. Men, 

som professor Bell understreker, det tar tid. 

- Problemet er ikke at det er vanskelig, 

men at alt er forskjellig. 

Sikret jobb 

Bell opplever at mange av studentene 

ved arabisk er veldig fl inke, og oppriktig 

interesserte i Midtøstens kultur og historie. 

- Dermed vet de også hvor viktig det er 

å kunne språket for å kunne sette seg inn i 

kulturen. Men vi har også studenter som tar 

faget av andre årsaker, enten de er interesserte 

i språket i seg selv, i historie, kunsthistorie 

eller litteratur, og som dermed ikke følger 

studieprogrammet. Uansett merker vi at 

studentene våre er veldig dedikerte, og 

bruker mye tid på å sette seg inn i studiet. 

Men dersom man tenker jobbmessig vil man 

uansett nærmest være sikret arbeid etter endt 

utdanning, enten i Midtøsten eller i Norge.

fortidens blikk og 

vårt eget 

Denne bokilluminasjonen fra begynnelsen av 1300-tallet viser tre nivåer i en guddommelige visjon (de tre siste billedfeltene). Det vi skal legge merke til 

er at alle «bildene» nonnen ser, fra Marias himmelkroning, Smertensmannen og til slutt Treenigheten, er standard billedtyper i middelalderens 

billedkunst. Illuminasjonen gir en god beskrivelse av hvordan den religiøse kontekst er det primære betydningsbærende element for opplevelsen av bilder. 

40

FORSKERSTAFETT: 

tekst: Henning Laugerud, stipendiat ved Seksjon for 

kunsthistorie 

Det er mange måter å betrakte et bilde, 

akkurat som vi vet at det er mange måter å 

lese en bok, se en fi lm eller forstå en persons 

tale for den saks skyld. Dette handler om 

at vi alltid fortolker verden rundt oss. Det 

er sannsynligvis riktig å hevde at knapt 

noe av det som når vår bevissthet ikke har 

vært gjenstand for en eller annen form for 

fortolkning eller «utsiling» fra mangfoldet av 

sensoriske impulser. 

Når man som kunst-historiker skal 

analysere og tolke i den hensikt å forstå et 

bilde, må man se dette bildet som noe. Før 

historikeren kan gjøre seg nytte av en visuell 

kilde, uansett hvor «enkel» den måtte være, 

må hun vite hva hun ser på. Det må på en 

eller annen måte defi neres som gjenstand 

for vår erkjennelse; det må klassifi seres. I 

dette spiller også selve synsakten med, selve 

det å se forutsetter en erkjennelsesmessig 

klassifi sering. «[...] seeing can itself be 

learned only by complex stages», som den 

engelske kunsthistorikeren Francis Haskell 

har påpekt. I en protestantisk kultur som 

vår, er det «skriften alene» som formidler 

innsikter og sannheter, med den konsekvens 

at det er en ikke ubetydelig grad av «visuell 

analfabetisme». Visuelle uttrykk blir ofte 

sett som noe slags overfl adisk fjas. Derfor 

har man så lett for å tro at blikket, måten 

å se på, faktisk er naturlig, og altså overse 

det forhold at man faktisk må lære å se 

før man kan lære å lese. I 1882 fremhevet 

egypteren Ali Mubarak, at et av de mest 

karakteristiske trekk ved europeerne var 

deres hang til å organisere blikket. Alt skulle 

sees på bestemte måter, i perspektiv og i 

bestemte sammenhenger. Det fantes alltid 

et «riktig» sted å se ting fra. Samtidig fi nner 

vi beskrivelser fra europeiske fotografer i 

Kairo, som hadde problemer med å få tatt 

gode bilder. De kunne rett og slett ikke fi nne 

skikkelige oppstillingssteder for kameraet. 

De mest storslagne ting kunne plutselig 

åpenbare seg rundt et hjørne, men aldri slik 

at man fi kk et «skikkelig» overblikk. For en 

fransk fotograf ble løsningen å dra ut av byen 

og gå opp i et militært observasjonstårn ved 

bymuren for å få et perspektiv og et overblikk 

slik at han kunne ta bilder. Dette understreker 

hvor kulturelt betinget blikket er. 

Hvis nå blikket er kulturelt, hva betyr 

det? La meg ta et eksempel: Når jeg 

bruker betegnelsen bilde, har jeg allerede 

gjort en defi nisjon av en fysisk gjenstand 

som noe, nemlig et bilde. Jeg kan gå videre 

og se dette bildet som kunst. Allerede 

her, ved en grunnleggende defi nisjon og 

klassifi sering, har et av de grunnleggende 

fortolkingsmessige problemer kommet til 

syne. For det å se noe som kunst er ikke noen 

selvfølgelighet, men en historisk bestemt 

betraktningsmåte, eller rettere, summen 

av en rekke historisk bestemte tenkemåter 

og defi nitoriske strategier, som angir en 

synsvinkel, eller et perspektiv hvor man 

ser bilder som noe, nemlig som kunst. I et 

postkolonialt perspektiv fremstår imidlertid 

ikke en betraktningsmåte med utgangspunkt 

i en romantisk-modernistisk estetisk 

tenkning, med sin basis i europeisk fi losofi 

fra sent 1700-tall og tidlig 1800-tall, lenger 

som «naturlig». Denne tenkningens historiskkulturelle 

situering får også konsekvenser 

for en historisk betraktning. 1800-tallets 

betraktningsmåte, det kunst-estetiske blikk, 

har vært et «imperialistisk blikk» – både i 

tid og rom. Det 19. århundret har beveget 

seg mot uendelig i begge retninger. Derfor 

kan det være nødvendig med et slags «postkolonialt» 

perspektiv også på fortiden. 

Det moderne kunstbegrepet blir 

problematisk når vi skal tolke bilder fra en 

fortidig kultur som middelalderen. En tid 

hvor bilder ikke ble betraktet som kunst 

eller kunstverk med et estetisk utgangspunkt. 

De ble omtalt som pictura eller imago. 

Begrepet «kunst» , eller ars, hadde også en 

annen betydning. Det kunne bety to ting: 

Kunst kunne betegne praktisk ferdighet og 

kunnen, men også viten(skap), som vi fi nner 

det i artes liberales – «de frie kunster». Her 

dekket kunstbegrepet de ikke-teologiske 

vitenskaper, eller kanskje rettere, teologiens 

hjelpevitenskaper; grammatikk, retorikk, 

logikk (eller dialektikk), aritmetikk, musikk, 

geometri og astronomi. Ars, kunst, betød 

altså ferdigheter, kunnen og kunnskap. 

Thomas av Aquino defi nerer det for 

eksempel slik: «Kunst er tingenes rette 

fornuftsgrunn til å bli laget.» Kunst var å 

vite hvordan og hvorfor man skulle lage 

eller utføre noe, kjenne reglene, og samtidig 

kunne utføre det. Dette kunstbegrepet rettet 

seg ikke mot en forståelse av kunst som noe 

et subjekt skulle uttrykke sitt eget indre 

gjennom, men noe som skulle konstrueres. 

Vi ser av dette at forståelsen av begrepene 

var annerledes enn et moderne kunstbegrep. 

Dette tydeliggjøres ytterligere ved at Thomas 

av Aquino diskuterer kunst i forbindelse med 

sin behandling av dydene i Summa theologica. 

Det estetiske var ikke et tema i seg selv. 

Estetikk brukes for øvrig heller ikke i en 

fi lsofi sk-erkjennelsesmessig sammenheng før 

omkring midten av 1700-tallet av den tyske 

fi losofen Alexander Baumgarten. 

41 

Skal man forstå fortidens visuelle kultur 

er det nødvendig å «historisere blikket», eller 

anlegge et historisk perspektiv og forsøke å 

nærme seg «the period eye», som Michael 

Baxandall snakker om. Da vil vi for eksempel 

se at middelalderens betraktningsmåter 

var langt mer mangefasetterte enn det 

som er vanlig i vår egen visuelle kultur. 

Middelalderens visuelle kultur hadde et 

polysemisk, eller fl ertydig perspektiv. 

Meningsnivåene var heller ikke atskilte fra 

hverandre, men hang sammen. Erkjennelse 

er en prosess som vokser i subtilitet og 

omfang, ikke atskilte nivåer, men ulike 

intensiteter eller utvidede kontekster av en 

kontinuerlig forståelse som folder seg ut 

liksom en plante fra et frø, som Northrop 

Frye uttrykker det. Dette er vel i bunn og 

grunn en ganske allmenn betraktnings- eller 

lesererfaring. Bildene eller tekstene sier alltid 

noe annerledes hver gang vi går til dem. 

Det betyr ikke at noe nytt har kommet til 

eller at vi har oversett noe tidligere, men 

vår forståelse utvikler og utvider seg. Det «å 

tenke historisk» betyr derfor også å refl ektere 

over seg selv og er et grunnleggende uttrykk 

for menneskets timelige tilstand. Vår 

eksistens i verden er en eksistens i tiden. 

Et slikt historiserende perspektiv er derfor 

ikke bare nødvendig for å forstå fortiden, 

det er også en vesentlig forutsetning for 

selvrefl eksjon og kritisk tenkning i dag. Et 

historiserende perspektiv viser betydningen 

av teoretisk refl eksjon. Å anlegge et snevert 

estetisk og ahistorisk perspektiv, og dermed 

avvise andre perspektiver som irrelevante, 

vil si å begrense sine egne opplevelser og 

erfaringer. Her kan middelaldertenkningens 

polysemiske perspektiv faktisk ha en konkret 

aktualitet. 

Atrium ønsker å presentere noe 

av det faglige arbeidet som blir 

gjort rundt om på HF-instituttene. 

I denne utgaven har Henning 

Laugerud stafettpinnen, han 

er stipendiat ved Seksjon for 

kunsthistorie. I neste utgave går 

pinnen videre til universitetslektor 

Amund Børdahl ved Seksjon for 

gresk, latin og egyptologi.

TEMA: VANN 

begge foto: Henriette Framnes Time

foto: Joachim Solum 

foto: Henriette Framnes Time

HOVUDFAGSSTUDENTEN: 

Beirut ventar 

Kva har Øyvind Gjerstad (24), stavangergut og bergensstudent, til felles 

med jesuittpresten fader Sélim Abou? 

Kva er tema for masteroppgåva di? 

- Eg skal skriva master i Fransk, om fransk 

språk som faktor i reproduksjon av identitet i 

Libanon. Libanon har ei variert samansetning 

av innbyggjarar. Eg skal hovudsakleg sjå på 

Beirut. Hovudstaden er mest interessant i 

og med at det fi ns større konsentrasjon av 

etniske grupper. Her fi nn du eit tverrsnitt av 

befolkninga på eit lite område. 

Mykje av studiet kjem til å dreie seg om sjå 

på dei ulike gruppene, hovudsakleg kristne, 

fordi dei har hatt mest å gjere med fransk 

kultur og derfor brukar det franske språket i 

størst grad. Men eg er også veldig interessert i 

å sjå på korleis libanesarar generelt ser på seg 

sjølv som nasjon og ønsket om å skilje seg frå 

den øvre arabiske verda, og då spesielt Syria, 

kulturelt. 

Kvifor valde du dette emnet? 

- Det var ei slags krysning mellom to 

fagfelt som gjorde at eg enda på Libanon. 

Eg har aldri vore der og kjenner ingen 

derifrå. Eg har heller ikkje hatt noko med 

det landet å gjere før, men min faglege 

bakgrunn er fransk og Midtausten til ein 

viss grad. Heilt sidan eg kom tilbake frå eit 

studieopphald i Frankrike har eg hatt lyst til 

å pense inn på midtaustenhistorie, -kultur 

og -språk. På romansk institutt spurte eg 

professor Sanaker om det var mogeleg å 

skrive ei kulturoppgåve, la oss kalle det ei 

slags antropologisk oppgåve. Det er veldig 

mykje antropologi i oppgåva mi. Sanaker sa 

det var greitt, og var veldig interessert. Slik 

fekk eg på ein måte fortsetje med Midtausten 

innanfor konteksten til franskfaget. Eg gjekk 

til møtet med Sanaker med den ideen at eg 

kunne skrive om Libanon og Syria eller begge 

deler fordi eg visste at Frankrike var involvert 

der. Vi kom i fellesskap fram til at Libanon 

var det mest aktuelle sidan Syria har ei 

fransk forhistorie gjennom mandatperioden, 

men ikkje har oppretthalde kontakten med 

Frankrike. Libanon har både ei forhistorie 

og har oppretthalde kontakten med fransk 

kultur og språk etterpå. 

- Oppgåva dreier seg om notid, men eg må 

setje det innanfor ei historisk ramme. Eg må 

derfor skrive ein ganske omfattande historisk 

del på kanskje 10-15 sider. Kunnskapen 

om Libanon er generelt veldig avgrensa, til 

tross for at den er ganske viktig for å forstå 

Midtaustenhistorie. 

44 

tekst og foto: Eli Lund 

lundeli@hotmail.com 

Skal du ut i felten? 

- Ja, min plan er fyrst og fremst å intervjua 

den kristne delen av befolkninga i Beirut. Eg 

vil snakka med skuleelevar, studentar, folk 

som jobbar i skule og administrasjon, og 

kanskje lærarar og professorar. Meir konkret 

vil eg snakka med ein professor på St. Joseph 

Universitet i Beirut, Fader Sélim Abou. Han 

er jesuittprest og antropolog og har faktisk 

det som eg skal studere som spesialfelt. Eg 

planlegg å vere der i tre til fi re månader. Det 

spørst kor effektiv eg kan vere, og kor godt eg 

førebur meg, sjølvsagt. 

Kor utbredd er fransk språk i Libanon? 

- Rundt 40 % av innbyggjarane i Beirut 

snakkar fransk. Førsteamanuensis Anh Nga 

Longva på Institutt for sosialantropologi 

fortalde meg at fransk fyrst og fremst blir sett 

på som eit statusspråk i Libanon. Noko som 

er viktig i forhold til at ungane skal få høgare 

utdanning. Den beste utdanninga blir gitt på 

fransk, i alle fall tradisjonelt sett. No har jo 

engelsk begynt å ta igjen kraftig, då. Foreldre 

har faktisk som vane å prata til ungane sine 

på fransk. Sjølv om dei har fransk som eit 

dårleg andre eller tredje språk så snakkar dei

Det franske språket har vore viktig for identiteten til mange libanesarar. Hovudfagsstudent Øyvind Gjerstad skal til Libanon for å lære seg meir om dette. 

det med ungane for at dei skal ha fordeler på 

skulen. Elles så vil eg poengtere at når det 

gjeld bruken av fransk så varierer den veldig 

i forhold til religiøse og etniske grupper. 

Dei kristne er dei som i hovudsak snakkar 

fransk. Muslimane, særleg dei fattigaste og 

dei lågare laga av befolkninga snakkar ikkje 

så mykje fransk. Men overklassemuslimar 

er svært opptekne av at ungane skal snakke 

fransk, og slik blir fransk oppretthalde som 

eit statusspråk. 

Kva jobbmoglegheiter ser du for deg etter 

master? 

- Utfordrande spørsmål... Det blir nok 

kanskje til at eg baserer meg på vidare 

studium fordi eg har, dersom eg blir ferdig 

på normert tid, eit par år igjen som eg kan 

studere og få lån. Det kan eg kanskje nytte til 

å studere arabisk, dersom det blir realistisk. 

Eventuelt kan eg satsa på å få ein jobb i ein 

internasjonal organisasjon og då kombinere 

det med å lære språk der nede. Trur ikkje 

eg kan basere meg på å få altfor høg lønn 

45 

den fyrste tida, må nok prøve å skaffe meg 

erfaring og prioritere å oppleve ting, dersom 

eg vil ha interessante jobbmogelegheiter 

seinare. Det vil vere ein veldig stor fordel å 

lære seg arabisk. 

Det vert ikkje doktorgrad med det fyrste? 

- He... vi får sjå, det er jo så stor 

konkurranse på det feltet, men kan ikkje 

utelukke noko, det hadde vore sinnssjukt 

bra.

pensumfritt 

Som hf-studenter er det hyggelig å høre at fremtidens ledere også tar seg tid til å lese bøker 

som ikke er pensum. I dette nummerets pensumfritt har vi snakket med økonomistudenter 

fra det ganske land. Vi har fått en fi n spredning, både geografi sk og i forhold til hvorvidt de 

anbefalte bøkene eksisterer eller ei. 

Daniel Horn, Handelshøyskolen i Bodø 

- Boken jeg vil anbefale er hele 

trilogien Bestialitetens Historie 

av Jens Bjørneboe. Litt av 

grunnen til at jeg synes det er 

en boksamling som er verd å 

lese er ikke bare gjennom de 

grusomme detaljene du får 

innblikk i, men også det aktuelle 

perspektivet sånne bøker har i 

dag i forhold til den verden vi 

lever i. Utviklingen som hele 

tiden går er et hjul. Jeg synes 

det er en viktig bok og som 

sagt: På den litt banale siden så 

er det noen grusomme detaljer 

der som jeg tror jeg lar være å gå 

inn på her. 

Rikke Kyllenstjerna, 

Siviløkonomstudiet, BI Sandvika 

- Jeg vil anbefale Da Vinci-koden, 

skrevet av Dan Brown. Det 

er en av de mest fascinerende 

bøker jeg har lest, skikkelig 

konspirasjonsteori. Hvis du har 

sansen for det, så er det boka 

for deg. Det er også veldig 

interessant symbolbruk og boka 

handler om hemmelige ordener 

som faktisk eksisterer den dag 

i dag. Det er derfor en viss 

form for sannhet bak ihverfall 

teoriene, selv om plottet er 

fi ksjon. Det er jo spekulasjoner, 

det her. Om det er virkelig, altså. 

46 

Kristian Røraas, Industriell økonomi og 

teknologiledelse, NTNU 

- Min bok den leste jeg i 10 klasse, 

veldig lenge siden. Forfatteren 

er Eivind Mørk, boken heter 

Skyggen fra dødsmørket. Boka 

er veldig humoristisk, en 

humoristisk-pessimistisk roman 

kan man si. Og med et snev av 

en alvorlig historisk undertone, 

med historiske fakta. (Det har 

ikke lyktes Atriums redaksjon å 

spore opp denne boken. Ingen 

har hørt om den, og det har nok 

ikke du heller.) 

Erling Aune, Økonomi og 

Ressursforvaltning - Norges 

Landbrukshøyskole 

- Boka jeg vil anbefale er Godfoten 

av Nils Arne Eggen. Ikke bare 

fordi jeg er trønder, men fordi 

det har relevans i det aller meste 

du driver med, hvertfall vi som 

skal bli ledere. Boka går ut på å 

utvikle det beste i hver person, 

at du fokuserer på å utvikle de 

beste talentene dine og gjør 

det i en gruppe der alle har 

forskjellige talenter. Presterer 

du veldig godt på det du er god 

på, så vil gruppa bli veldig sterk 

utad. 

tekst: Erlend Reigstad 

Erlend.Reigstad@nhh.no 

foto: Nina Knag

TEIKNESERIE: 

metronom 

av Jakob Aglen 

47 

Brenn du etter å uttrykkje deg? Atrium vil i kvar 

utgåve framover ha originale teikneserier på trykk. 

I denne utgåva presenterer vi Metronom av Jakob 

Aglen. Neste gong kan det vere din tur. Ta kontakt på 

atriumkontakt@uib.no

Har du høyrt 

nyhendet? 

Kva då? 

Atrium søkjer 

medarbeidarar! 

Likar du å skrive, ta bilete eller vere formgivar? 

Kom på redaksjonsmøte til Atrium! 

Møte kvar torsdag kl 18:00 

Sydneshaugen skole, rom 404 

tlf: 55582079 

mob: 40843081 

e-post: atriumkontakt@uib.no

A side 1-5 (Atrium nr. 4- 2004

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?