A side 1-5 (Atrium nr. 4- 2004

oppsummert av Frank Holmes’ originale
cover-tegninger. «Heroes and villains»
baserer seg på et mytisk Vill Vest-scenario, en
konstruksjon som er omtrent like historisk
korrekt som John Waynes nedplaffi ng av
slemme indianere.
Men det er ikke det eneste mytiske
scenarioet i Brian Wilsons vakre verden.
Flere av landskapene er etablert som en
bestanddel av vår kollektive bevissthet. I
hans mytiske Sør-California er det alltid fi nt
vær, det er alltid perfekte surfebølger, vakre
jenter lurer bak hvert gatehjørne og det er
alltid sommerferie fra skolen – og man går
merkelig nok alltid på skolen til langt ute i
20-årene. Det er mange skapere av denne
mytologien, men den viktigste er nok
nettopp Brian Wilson. «If everybody had an
ocean, across the U.S.A., then everybody’d
be surfi n’ like Californ-I-A», synger han på
«Surfi n’ U.S.A.» Det er med andre ord ingen
som ikke vil surfe, det er bare mulighetene
det skorter på. Av mer moderne myteskapere
har vi Albert Hammonds «It never rains in
Southern California» og, for den saks skyld,
tv-serier som Baywatch og Pacifi c Blue. Av
norske eksempler har man Motorpsychos
fl otte «Go to California»: «Get up, go to
California. Go to where the skies are blue!»
synger de, tilsynelatende ubekymret. Men
sangen fortsetter: «Some dreams turn into
nightmares» Det marerittaktige har også en
sentral plass i myten om Los Angeles. Et tiår
senere kunne man høre det i The Eagles’
«Hotel California». Man kan fra tid til annen
høre hippie-marerittet hos The Beach Boys.
Dennis Wilson i bandet bodde en stund
sammen med Charles Manson, og The Beach
Boys spilte inn Mansons sang «Cease to
exist» på albumet 20/20 fra 1969. Sangen ble
riktignok omdøpt «Never learn not to love»,
men er også i Beach Boys-versjon en ganske
nifs affære, med blant annet tekstlinjen
«submission is a gift», og det er ikke religion
det dreier seg om. Mansons historie er
velkjent, hans latterlige og skremmende
Beatles-tolkninger likeså. Mansons gjeng
viste hvor langt man kan trekke begrepet
underkastelse, og kort fortalt drepte gjengen
med tilhengere – kalt «the family» – minst
syv mennesker på bestialsk vis fordi han fi kk
hemmelige beskjeder fra The Beatles’ sang
«Helter skelter».
Myter og trivialiteter
Men på SMiLE spiller Brian Wilson på fl ere
strenger, ikke bare myten om Los Angeles.
Mye av dette skyldes medlåtskriver Van
Dyke Parks. Parks har også vært en ivrig
myteskaper selv om hans realitetsorientering
er noe tydeligere enn Wilsons. I et The
Guardian-intervju fra 1999 tar han med
journalisten på et gammelt «farmer’s
market» i Los Angeles, et sted der det sitter
gamle menn og røyker sigaretter og spiller
kort. «Can you dig it?» spør han journalisten,
før han forklarer at han elsker denne glemte
siden ved Los Angeles. Dette var også noe av
hovedmotivet bak sangene på Parks’ Orange
Crate Art-album fra 1995.
Noe av Parks’ brokete fortid (egentlig
fra Sørstatene; fl yttet til Los Angeles;
barneskuespiller i Hollywood på 50-tallet;
som korgutt akkompagnert av Albert
Einstein på fi olin, ni år gammel; visesanger;
fan av eksperimentell samtidsmusikk;
og connaisseur av boleros, meksikanske
folkesanger) kom defi nitivt til nytte med
SMiLE. Evnen til å mytologisere et landskap,
en følelse, eller annet var akkuart det Brian
trengte.
Ferden som er SMiLE går (som nevnt om
«Heroes and villains») fra et tenkt Amerika,
via en syklus om livet selv til en sangsyklus
om omgivelsene våre. Noe har en nesten
progrock-aktig seriøsitet og noe er så
usannsynlig trivielt at det virker utrolig at
noen skulle gidde å skrive en sang om det,
som «Barnyard» og «I’m in great shape»
(titlene sier det meste). Disse peker også frem
mot Brians syke sang «Johnny Carson» (om
talkshow-verten) fra 1977.
Amerikansk musikk
Flere sanger på SMiLE går inn i en større
tradisjon innen amerikansk musikk. «Cabin
Essence» begynner med disse linjene:
«Light the light and fi re mellow cabin
essence; timely hello welcomes the time for
a change. Lost and found, you still remain
there you fi nd a meadow fi lled with grain
there. I’ll give you a home on the range».
I tillegg til den merkelige formen på disse
linjene, inneholder de også et underliggende
paradoks. Nybyggerne fant seg land og
bygget der, hvem er da «I» som gir oss et
hjem on the range? Gud, kanskje? Det er jo
God’s own country vi snakker om, og Brian er
også svært religiøs.
Selve musikken fremkaller følelser av
å vandre på en slette, og den merkelige
koringen (som går «doyn, doyn, doyn...») og
en banjo passer perfekt for den gammeldagse
atmosfæren, og markerer også en av få
26
ganger The Beach Boys har brukt dette
instrumentet. Men viktigere er det at en av de
mest kjente amerikanske folkesangene heter
«Home on the Range». Teksten til denne
fl otte sangen går slik:
«Oh, give me a home where the buffalo
roam
Where the deer and the antelope play
Where seldom is heard a discouraging word
And the skies are not cloudy all day
Home, home on the range!» etc.
Dette motivet i amerikansk musikk går
igjen og igjen, blant annet i Cole Porters
fl otte «Don’t fence me in»; «Let me ride
through the wide open country that I love».
Jernhesten
Men idyllen varer ikke lenge. Etter andre
vers starter et voldsomt insisterende mantra:
«Who ran the iron horse? Who ran the
iron horse?». Jernhesten – eller jernbanen
– har gjort sin entré! Brian Wilson var, som
så mange andre, både positivt og negativt
innstilt til forandring og teknologiske
fremskritt. Da han og Parks prøvde å sette
seg inn i nybyggernes situasjon med hjem
on the range, kommer jernbanen som en
blandet velsignelse. Med den kommer det
nye samfunnet, men den tar også uskylden
fra det åpne landskapet. Selvom Parks og
Wilsons syn på jernbanen ikke akkurat er
samtidig med utviklingen av jernbanen, er
det nok sannsynlig at deres syn hadde en viss
likhet med synet på det sene 1800-tall. Alle
hadde en mening om «jernhesten»: I Norge
har vi blant annet det som nesten må ha
vært Europas største jernbane-fan, Aasmund
Olavsson Vinje:
Det Sleipner vist maa væra
som gjeng’ i Gov og Kav,
og fram saa fort kan færa
paa Landi som paa Hav.
Med staalkledt Hov han karar,
saa Elden fl yger fram,
og Berg og Bakkar svarar,
og skjælver under ham. (…)
Hurra Vi alle prise,
som rope kan Hurra!
Vinje skal også ha hatt et utbrudd av
spontan applaus etter sitt første møte med
toget, akkurat «som paa theatret», som Vinje
selv sa. Interessant er det også at Vinje også
bruker begrepet jernhesten: «Med staalkledt
Hov». Vinje betoner farten og mulighetene i
det nye, mens Parks og Wilson er mer opptatt
av forandringen. Det vakkert harmoniske
home on the range-verset går over i et oppjaget