A side 1-5 (Atrium nr. 4- 2004

More documents

Recommendations

Info

oppsummert av Frank Holmes’ originale cover-tegninger. «Heroes and villains» baserer seg på et mytisk Vill Vest-scenario, en konstruksjon som er omtrent like historisk korrekt som John Waynes nedplaffi ng av slemme indianere. Men det er ikke det eneste mytiske scenarioet i Brian Wilsons vakre verden. Flere av landskapene er etablert som en bestanddel av vår kollektive bevissthet. I hans mytiske Sør-California er det alltid fi nt vær, det er alltid perfekte surfebølger, vakre jenter lurer bak hvert gatehjørne og det er alltid sommerferie fra skolen – og man går merkelig nok alltid på skolen til langt ute i 20-årene. Det er mange skapere av denne mytologien, men den viktigste er nok nettopp Brian Wilson. «If everybody had an ocean, across the U.S.A., then everybody’d be surfi n’ like Californ-I-A», synger han på «Surfi n’ U.S.A.» Det er med andre ord ingen som ikke vil surfe, det er bare mulighetene det skorter på. Av mer moderne myteskapere har vi Albert Hammonds «It never rains in Southern California» og, for den saks skyld, tv-serier som Baywatch og Pacifi c Blue. Av norske eksempler har man Motorpsychos fl otte «Go to California»: «Get up, go to California. Go to where the skies are blue!» synger de, tilsynelatende ubekymret. Men sangen fortsetter: «Some dreams turn into nightmares» Det marerittaktige har også en sentral plass i myten om Los Angeles. Et tiår senere kunne man høre det i The Eagles’ «Hotel California». Man kan fra tid til annen høre hippie-marerittet hos The Beach Boys. Dennis Wilson i bandet bodde en stund sammen med Charles Manson, og The Beach Boys spilte inn Mansons sang «Cease to exist» på albumet 20/20 fra 1969. Sangen ble riktignok omdøpt «Never learn not to love», men er også i Beach Boys-versjon en ganske nifs affære, med blant annet tekstlinjen «submission is a gift», og det er ikke religion det dreier seg om. Mansons historie er velkjent, hans latterlige og skremmende Beatles-tolkninger likeså. Mansons gjeng viste hvor langt man kan trekke begrepet underkastelse, og kort fortalt drepte gjengen med tilhengere – kalt «the family» – minst syv mennesker på bestialsk vis fordi han fi kk hemmelige beskjeder fra The Beatles’ sang «Helter skelter». Myter og trivialiteter Men på SMiLE spiller Brian Wilson på fl ere strenger, ikke bare myten om Los Angeles. Mye av dette skyldes medlåtskriver Van Dyke Parks. Parks har også vært en ivrig myteskaper selv om hans realitetsorientering er noe tydeligere enn Wilsons. I et The Guardian-intervju fra 1999 tar han med journalisten på et gammelt «farmer’s market» i Los Angeles, et sted der det sitter gamle menn og røyker sigaretter og spiller kort. «Can you dig it?» spør han journalisten, før han forklarer at han elsker denne glemte siden ved Los Angeles. Dette var også noe av hovedmotivet bak sangene på Parks’ Orange Crate Art-album fra 1995. Noe av Parks’ brokete fortid (egentlig fra Sørstatene; fl yttet til Los Angeles; barneskuespiller i Hollywood på 50-tallet; som korgutt akkompagnert av Albert Einstein på fi olin, ni år gammel; visesanger; fan av eksperimentell samtidsmusikk; og connaisseur av boleros, meksikanske folkesanger) kom defi nitivt til nytte med SMiLE. Evnen til å mytologisere et landskap, en følelse, eller annet var akkuart det Brian trengte. Ferden som er SMiLE går (som nevnt om «Heroes and villains») fra et tenkt Amerika, via en syklus om livet selv til en sangsyklus om omgivelsene våre. Noe har en nesten progrock-aktig seriøsitet og noe er så usannsynlig trivielt at det virker utrolig at noen skulle gidde å skrive en sang om det, som «Barnyard» og «I’m in great shape» (titlene sier det meste). Disse peker også frem mot Brians syke sang «Johnny Carson» (om talkshow-verten) fra 1977. Amerikansk musikk Flere sanger på SMiLE går inn i en større tradisjon innen amerikansk musikk. «Cabin Essence» begynner med disse linjene: «Light the light and fi re mellow cabin essence; timely hello welcomes the time for a change. Lost and found, you still remain there you fi nd a meadow fi lled with grain there. I’ll give you a home on the range». I tillegg til den merkelige formen på disse linjene, inneholder de også et underliggende paradoks. Nybyggerne fant seg land og bygget der, hvem er da «I» som gir oss et hjem on the range? Gud, kanskje? Det er jo God’s own country vi snakker om, og Brian er også svært religiøs. Selve musikken fremkaller følelser av å vandre på en slette, og den merkelige koringen (som går «doyn, doyn, doyn...») og en banjo passer perfekt for den gammeldagse atmosfæren, og markerer også en av få 26 ganger The Beach Boys har brukt dette instrumentet. Men viktigere er det at en av de mest kjente amerikanske folkesangene heter «Home on the Range». Teksten til denne fl otte sangen går slik: «Oh, give me a home where the buffalo roam Where the deer and the antelope play Where seldom is heard a discouraging word And the skies are not cloudy all day Home, home on the range!» etc. Dette motivet i amerikansk musikk går igjen og igjen, blant annet i Cole Porters fl otte «Don’t fence me in»; «Let me ride through the wide open country that I love». Jernhesten Men idyllen varer ikke lenge. Etter andre vers starter et voldsomt insisterende mantra: «Who ran the iron horse? Who ran the iron horse?». Jernhesten – eller jernbanen – har gjort sin entré! Brian Wilson var, som så mange andre, både positivt og negativt innstilt til forandring og teknologiske fremskritt. Da han og Parks prøvde å sette seg inn i nybyggernes situasjon med hjem on the range, kommer jernbanen som en blandet velsignelse. Med den kommer det nye samfunnet, men den tar også uskylden fra det åpne landskapet. Selvom Parks og Wilsons syn på jernbanen ikke akkurat er samtidig med utviklingen av jernbanen, er det nok sannsynlig at deres syn hadde en viss likhet med synet på det sene 1800-tall. Alle hadde en mening om «jernhesten»: I Norge har vi blant annet det som nesten må ha vært Europas største jernbane-fan, Aasmund Olavsson Vinje: Det Sleipner vist maa væra som gjeng’ i Gov og Kav, og fram saa fort kan færa paa Landi som paa Hav. Med staalkledt Hov han karar, saa Elden fl yger fram, og Berg og Bakkar svarar, og skjælver under ham. (…) Hurra Vi alle prise, som rope kan Hurra! Vinje skal også ha hatt et utbrudd av spontan applaus etter sitt første møte med toget, akkurat «som paa theatret», som Vinje selv sa. Interessant er det også at Vinje også bruker begrepet jernhesten: «Med staalkledt Hov». Vinje betoner farten og mulighetene i det nye, mens Parks og Wilson er mer opptatt av forandringen. Det vakkert harmoniske home on the range-verset går over i et oppjaget
insisterende vers med who ran the iron horse?, og musikken favoriserer nok tilstanden før. En voldsom avslutning Annetsteds på platen fi nnes også sangen «Surf ’s up», en av Parks og Wilsons utvilsomt vakreste sanger. Teksten, fullspekket med ordspill og språklige fi nurligheter, går blant annet slik: «The music hall – A costly bow The music all is lost for now to a muted trumpeter swan Columnated ruins domino!» Plutselig er fortelleren vår i Europa. Vi får vite av et annet vers at han er i operaen, derav «the music hall». Legg forøvrig merke til det sublime ordspillet «hall – a costly...» («holocaust»?). «Columnated ruins domino!» markerer sivilisasjonens undergang, intet mindre. Brians stemme stiger mot skyene på begynnelsen av ordet «domino», før den synker ned igjen. Ferden fortsetter. Man kommer til et annet landskap. Man er i en gammel by med «dove-nested towers», hvor «the laughs come hard in ’Auld Lang Syne’». Auld Lang Syne, en sang om gamle vennskap, er tydeligvis blitt uten latter. Teksten fortsetter etterhvert også «a choke of grief, heart-hardened eye, beyond belief, a broken man too tough too cry». Det er hverken latter eller tårer. Det er bare sorg igjen. Her kunne det sluttet, men heldigvis kommer det mer. Sivilisasjonen går under uten at det gjør så mye, men fortelleren ser plutselig håp: «Surf ’s up! Aboard a tidal wave. Come about hard and join the young and often spring you gave. I heard the word. Wonderful thing! A children’s song». Brians gamle demoversjon sluttet her, alene med piano, med et langt synkende «aaah» etterfulgt av en stigende piano-linje; synkende stemme etterfulgt av stigende pianolinje, bølge etter bølge, til den fadet ut. Det at det er surfebølger («surf ’s up») plasserer sangen på stranden, der fortelleren møter et barn som synger. Dette gir fortelleren tilbake troen på verden. Andre innspillinger av sangen har et jubelkor av Beach Boys-stemmer som synger «child is father of the man», navnet på en annen SMiLE-sang. «Surf ’s up» er føling i fjæra par excellance. Det er en jublende slutt på en vakker og trist historie. Konklusjon Hva er SMiLE egentlig? Har vi noe egentlig noe svar? At det er 60-tallets hellige musikalske gral er grei skuring, men er gralen egentlig så fryktelig spennende? Jeg mener den er det. SMiLE er en feiring av helter og skurker, hus på prærien og gulrøtter, og absolutt alene i sitt slag i musikkhistorien. For nesten hver ambisiøse sang er det en sang à la tullesangene «Vega-Tables» eller «I’m in great shape». Denne sammenblandingen skaper nesten foruroligende lytting. I tillegg er sangene myteskapere av dimensjoner. Så godt som alt gjøres mystisk og vakkert. Brian Wilsons reise fra Los Angeles til Europa og midtvesten, gir også assosiasjoner til eksempelvis Bob Dylan og hans reise fra demonstrasjonstog i 1963 til side-show med sterke menn og skjeggete kvinner i 1967. Tom Waits reiste også fra slesk bar i Los Angeles til havnekvarteret i en eller annen udefi nerbar europeisk by på få år. Hva er best, Brian Wilson presents Smile fra 2004 eller innspillingene fra 1966-67? Det er mer et spørsmål om personlig preferanse enn faktisk musikalsk kvalitet. I og med at Brian Wilson presents Smile er en svært korrekt gjenskapning av de gamle innspillingene, i tillegg til at enkelte tekster først nå er blitt skrevet og innspilt, er Brian Wilson presents Smile det mest «korrekte» og «komplette» valget. Platen føles som en enhet, og sangene former nå tre sammenhengende satser, noe Brian Wilson har uttalt var meningen hele tiden. Dette siste er nok noe tvilsomt, men uansett plan fl yter det svært godt. Den nøyaktige gjenskapningen av de gamle innspillingene er gjort mulig ved hjelp av Brians backingband, The Wondermins, som ikke bare trakterer en imponerende rekke instrumenter, men også synger fl ott. På de gamle innspillingene hører man ofte kun Brian fordi han spilte inn fl ere stemmer alene i studio. Brian Wilsons fremste instrument, stemmen, går over et til tider utrolig register, og får frem nesten enhver følelse i prosessen. De gamle innspillingene er enklest tilgjengelige på cd-boksen Good Vibrations: 30 years of the Beach Boys, men må suppleres med en del sanger som mangler på denne. Disse gamle innspillingene har noe ved seg som de nyere innspillingene ikke har, en ubestemmelig følelse av varme og 60tallet. I tillegg er ikke hver tone en kamp for Brians stemme, slik det iblant kan høres ut på den nye platen. Noen sanger tjener likevel på at Brians stemme er blitt redusert med alderen. Teksten til «Heroes and villains» handler faktisk om en gammel mann som ser tilbake på livet sitt. Nå er Brian nettopp det og gjør nettopp det. Det høres. «I can sing anything. I can do anything with my voice, really» sa Brian til The Guardian i 1999. Da var det ikke lenger sant. Han må ha blandet med 60-tallet. Tekstkilder: Hodgkinson, Will: «The Unknown Surfer», i The Guardian, 10.12.1999 Lane, John: «The History of Smile», på www.thesmileshop.net Leaf, David: «Smiley Smile/Wild Honey», i The Beach Boys: Smiley Smile/Wild Honey, cd-booklet 1990 Nossen, Jon P.: «Columnated Ruins Domino», på www.thesmileshop.net Siegel, Jules: «Goodbye Surfi ng, Hello God!», i Cheetah, oktober 1967 Tomasulo, Florence: «A Road Less Travelled. Refl ections on the career of Van Dyke Parks», på www.cabinessence.com/agladwin/parks Vesaas, Olav: A. O. Vinje: Ein tankens hærmann, Oslo: Cappelen Williams, Paul: Brian Wilson & The Beach Boys: How deep is the ocean?, Omnibus press, London, 1997 Musikkilder: The Beach Boys: Surfi n’ U.S.A, Capitol, 1963 The Beach Boys: Today!, Capitol, 1965 The Beach Boys: Summer days (and summer nights!!), Capitol, 1965 The Beach Boys: Pet Sounds, Capitol, 1966 The Beach Boys: SMiLE, (uferdige bootlegs), 1966-67 Motorpsycho: «Go to California», fra Phanerothyme, Columbia, 2001 Robbins, Marty: «El Paso», fra Gunfi ghter ballads and trail songs, Columbia, 1959 Trad.: «Home on the range», f.eks. med Roy Rogers på albumet Home on the range Wilson, Brian: Presents Smile, Nonesuch, 2004
Page 1 and 2: studentmagasinet for HF-fakultetet
Page 3 and 4: LEDER: mørkredd? I reiseskildringe
Page 5 and 6: Verdensbankens målsetning, som er
Page 7 and 8: - Å styrke regjeringens mulighet t
Page 9 and 10: Diskografi Tindersticks (1993 This
Page 11 and 12: føltes unektelig litt rart. Demons
Page 13 and 14: Dramatisk i ørkenen. Fra Tintin av
Page 15 and 16: intet annet enn holocaust, og spieg
Page 17 and 18: TEGNESERIER: Flere gode og en tragi
Page 19 and 20: foto: Cicilie Romundstad
Page 21 and 22: Det eine fører til det andre Lat o
Page 23 and 24: MUSIKK: det gjemte landet Nye Beach
Page 25: Booklet-coveret til Brian Wilson pr
Page 29 and 30: TEMA: VANN foto: Andreas Thorsen 29
Page 31 and 32: Atrium fi kk ikke lov til å ta bil
Page 33 and 34: Bokomtale Simen Sætre: Den lille s
Page 35 and 36: Rusmidler Bills karriere som profes
Page 37 and 38: var countryrockere som oppfant rock
Page 39 and 40: grammatisk skjelett til språklig k
Page 41 and 42: FORSKERSTAFETT: tekst: Henning Laug
Page 43 and 44: foto: Joachim Solum foto: Henriette
Page 45 and 46: Det franske språket har vore vikti
Page 47 and 48: TEIKNESERIE: metronom av Jakob Agle

A side 1-5 (Atrium nr. 4- 2004

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?