A side 1-5 (Atrium nr. 4- 2004

Bokomtale
Simen Sætre:
Den lille stygge sjokoladeboka
- det var noen hemmeligheter Willy Wonka aldri
fortalte
Spartacus Forlag, 2004
184 s.
Lys, mørk, varm, kald, fl ytende, fast eller
med appelsinsmak: Sjokolade. Nå er det
kommet enda en bok om den. Men denne
gangen er det ingen hyllest. Denne boka skal
gi deg nye stygge kunnskaper om din brune
venn. Spørsmålet er: Kan en liten gul bok
virkelig ødelegge et livslangt vennskap?
Simen Sætre begynte å skrive om
sjokoladeindustrien våren 2003. I
utgangspunktet skrev han en masteroppgave
i European Journalism Studies. Senere
fortsatte han å samle stoff, og det ble til
slutt en bok ut av det. Boka den lille stygge
sjokoladeboka følger sjokoladen hele veien fra
kakaobønne til konsument og dumper innom
temaer som barnearbeid, råvareøkonomi,
maktkonsentrasjon i storselskapene og
fedmeepidemi.
Willy Wonkas hemmeligheter
Boka åpner med å fortelle om hverdagen
til nåtidens kakaoplantasjearbeidere. Det
var også rykter om deres forferdelige vilkår
som fi kk Sætre til å begynne å interessere
seg for sjokoladeindustrien. Sætre forteller
om møter med barn og ungdommer som
har reist fra land som Mali og Burkina
Faso til Elfenbenskysten for å jobbe på
kakaoplantasjer. De har trodd de skulle få
gode penger og et bedre liv. Alle deler de
den samme drømmen: Å komme tilbake til
sitt hjemland som storkar. Ofte arbeider de
på ettårskontrakter, hvor de ikke får lønn før
året er omme. Hvis det er dårlige tider får de
kanskje ikke lønn i det hele tatt.
Men har sjokoladeindustrien noe ansvar
her? David Zimmer, generalsekretær
i CAOBISCO, den europeiske
sjokoladeindustriens interesseforening sier
dette: «en industri alene kan ikke løse alle de
grunnleggende årsakene til fattigdommen i
Afrika».
De norske sjokoladeprodusentene
er verken verre eller bedre enn andre
sjokoladeprodusenter. De kan fortsatt ikke
garantere at barneslaver eller barnearbeidere
ikke har jobbet med kakaoen til Freia
melkesjokolade, til Stratos eller andre
norskproduserte sjokolader.
Kakaoprisene har vært mer ustabile enn
de fl este andre råvarer de siste fi re årtiene.
Bøndene har sjelden ressurser til å beskytte
seg mot prissvingningene. Slik skaper det
også problemer for landene, som trenger
stabilitet for å utvikle seg. I større grad enn i
mange andre sektorer sitter kolonimønsteret
igjen i kakaosektoren. Nesten all verdens
kakao dyrkes i tidligere kolonier:
Elfenbenskysten, Ghana, Nigeria, Kamerun,
Brasil, Ecuador, Indonesia, Malaysia. Nesten
all sjokolade derimot, lages og spises i
tidligere kolonimakter. EU-borgere spiser
i gjennomsnitt 5,6 kg sjokolade i året,
amerikanerne 5,3 kg. Andre land står for en
ubetydelig andel.
Sjokoladebyer
På slutten av 1800-tallet var en av Englands
ledende sjokoladefabrikanter den sterkt
religiøse kvekerfamilien Cadbury.
Som kvekere hadde de en spesiell etisk
tilnærming til forretningslivet, sosialt
arbeid og nestekjærlighet var en plikt for
dem. «Effektivitet og arbeidernes velferd
er to sider av det samme problemet»,
skrev Edward Cadbury. Brødrene Cadbury
mente at fabrikkarbeidere ikke burde
være nødt til å bo i slum og elendighet.
Løsningen ble boligprosjektet Bournville.
Cadbury-brødrene lot i 1895 bygge et
boligstrøk i landlige omgivelser litt utenfor
byen. Med gode sanitærforhold, bad med
varmt og kaldt vann, hager og parker
og felles svømmebasseng. Her fl yttet
sjokoladearbeiderne inn. Fabrikken ga i
tillegg gode lønnsbetingelser, oppmuntret
arbeiderne til å ta del i sosiale aktiviteter,
voksenopplæring og fagforeningsarbeid.
Bedriftsleger ble også ansatt.
I Frankrike og USA bygde henholdsvis
Menier og Hershey opp lignende
«sjokoladebyer». I 1910 bestemte også
Freia seg for å bygge arbeiderboliger.
Like ved sjokoladefabrikken bygget Freia
arbeiderboliger i engelsk hagebystil, med
frisk luft og lyse omgivelser. Strøket fi kk
navnet Hasleby.
Et lite stykke Norge
Freia melkesjokolade blir stadig utnevnt
til Norges sterkeste merkevare. Rundt 35
millioner sjokoladeplater selges hvert år,
omtrent 11 prosent av totalsalget. Det er ingen
tvil om hvilken sjokolade de fl este nordmenn
vil se på som den typisk norske. Freia
melkesjokolade spiller i sin markedsføring på
den norske bonden, innlandet og setervollen:
Det som i nasjonalromantikken ble defi nert
som det «typisk norske».
Sætre tar oss med på et møte med en
Freia-arbeider, som kan fortelle at for tredve
år siden, da han begynte, var Freia for en av
Norges sikreste arbeidsplasser å regne. Slik er
det ikke i dag. Freia eies nå av Kraft Foods, som
33
igjen eies av Altria (tidligere Philip Morris).
Arbeiderne i Oslo blir stadig minnet på at
de har de høyeste produksjonskostnadene
i Europa. På Kraft Foods fabrikker i Øst-
Europa ligger lønningene på under en
femtedel. Den tidligere så lyse stemningen i
Oslo er borte. Lojaliteten til arbeidsplassen er
heller ikke den samme som tidligere.
Fins det håp?
Den lille stygge sjokoladeboka er lett skrevet på
et muntlig og uakademisk språk. Forfatteren
deler inn boka i mange små kapitler, så
man rekker aldri å bli lei av et emne. Til
tross for sine ambisjoner er boka heller
ingen helt ensidig sutrete pekefi ngerbok. I
kapittelet om de tidligere «sjokoladebyene»
gir den jo faktisk et sympatisk blikk på
sjokoladeindustrien. Eksemplene fra i dag
er dog mer negative, slik som råvarehande
lspekulasjonen, den barnevennlige profi len
og den såkalte generiske markedsføringen:
Sjokoladeprodusentene går sammen om
å bestille forskningsresultater som viser at
sjokolade er sunt for så å spre nyheten til
mediene. På mange områder er boka tydelig
inspirert av bøker som Naomi Kleins No
Logo, dette skriver Sætre også selv. Å lese den
lille stygge sjokoladeboka er (med unntak av
kapittelet om arbeiderboliger) faktisk nesten
som å lese en miniversjon av Kleins bok. Den
lille stygge sjokoladeboka føyer seg pent inn i
samme rekke «gledesdrepende» bøker med
budskapet: «Alt som er gøy er det noe galt
med». Tidligere ofre har vært Mc Donalds,
Disney og Coca Cola. Og nå altså også den
kjære sjokoladen? Må den etiske forbruker
altså feire sin bursdag uten sjokoladekake?
Kose seg inne i høstmørket uten kakao?
Nei. Faktisk ikke. Rettferdig kakao har lenge
vært å få kjøpt i Norge, og nylig har butikker
som Safari og Lerøy begynt å selge en Max
Havelaar-merket sjokolade. Likevel er ikke
dette nok. Gledesdrepende eller ei, vi trenger
påminnelser som Simen Sætres bok. Det er
klart at noe må gjøres med alle overtrampene
også i resten av sjokoladeindustrien.