SAMFUNN: stygt om noe godt Simen Sætre har skrevet bok om sjokoladeindustrien. Tekst: Helene Lindqvist Helene.Lindqvist@student.uib.no 32
Bokomtale Simen Sætre: Den lille stygge sjokoladeboka - det var noen hemmeligheter Willy Wonka aldri fortalte Spartacus Forlag, <strong>2004</strong> 184 s. Lys, mørk, varm, kald, fl ytende, fast eller med appelsinsmak: Sjokolade. Nå er det kommet enda en bok om den. Men denne gangen er det ingen hyllest. Denne boka skal gi deg nye stygge kunnskaper om din brune venn. Spørsmålet er: Kan en liten gul bok virkelig ødelegge et livslangt vennskap? Simen Sætre begynte å skrive om sjokoladeindustrien våren 2003. I utgangspunktet skrev han en masteroppgave i European Journalism Studies. Senere fortsatte han å samle stoff, og det ble til slutt en bok ut av det. Boka den lille stygge sjokoladeboka følger sjokoladen hele veien fra kakaobønne til konsument og dumper innom temaer som barnearbeid, råvareøkonomi, maktkonsentrasjon i storselskapene og fedmeepidemi. Willy Wonkas hemmeligheter Boka åpner med å fortelle om hverdagen til nåtidens kakaoplantasjearbeidere. Det var også rykter om deres forferdelige vilkår som fi kk Sætre til å begynne å interessere seg for sjokoladeindustrien. Sætre forteller om møter med barn og ungdommer som har reist fra land som Mali og Burkina Faso til Elfenbenskysten for å jobbe på kakaoplantasjer. De har trodd de skulle få gode penger og et bedre liv. Alle deler de den samme drømmen: Å komme tilbake til sitt hjemland som storkar. Ofte arbeider de på ettårskontrakter, hvor de ikke får lønn før året er omme. Hvis det er dårlige tider får de kanskje ikke lønn i det hele tatt. Men har sjokoladeindustrien noe ansvar her? David Zimmer, generalsekretær i CAOBISCO, den europeiske sjokoladeindustriens interesseforening sier dette: «en industri alene kan ikke løse alle de grunnleggende årsakene til fattigdommen i Afrika». De norske sjokoladeprodusentene er verken verre eller bedre enn andre sjokoladeprodusenter. De kan fortsatt ikke garantere at barneslaver eller barnearbeidere ikke har jobbet med kakaoen til Freia melkesjokolade, til Stratos eller andre norskproduserte sjokolader. Kakaoprisene har vært mer ustabile enn de fl este andre råvarer de siste fi re årtiene. Bøndene har sjelden ressurser til å beskytte seg mot prissvingningene. Slik skaper det også problemer for landene, som trenger stabilitet for å utvikle seg. I større grad enn i mange andre sektorer sitter kolonimønsteret igjen i kakaosektoren. Nesten all verdens kakao dyrkes i tidligere kolonier: Elfenbenskysten, Ghana, Nigeria, Kamerun, Brasil, Ecuador, Indonesia, Malaysia. Nesten all sjokolade derimot, lages og spises i tidligere kolonimakter. EU-borgere spiser i gjennomsnitt 5,6 kg sjokolade i året, amerikanerne 5,3 kg. Andre land står for en ubetydelig andel. Sjokoladebyer På slutten av 1800-tallet var en av Englands ledende sjokoladefabrikanter den sterkt religiøse kvekerfamilien Cadbury. Som kvekere hadde de en spesiell etisk tilnærming til forretningslivet, sosialt arbeid og nestekjærlighet var en plikt for dem. «Effektivitet og arbeidernes velferd er to <strong>side</strong>r av det samme problemet», skrev Edward Cadbury. Brødrene Cadbury mente at fabrikkarbeidere ikke burde være nødt til å bo i slum og elendighet. Løsningen ble boligprosjektet Bournville. Cadbury-brødrene lot i 1895 bygge et boligstrøk i landlige omgivelser litt utenfor byen. Med gode sanitærforhold, bad med varmt og kaldt vann, hager og parker og felles svømmebasseng. Her fl yttet sjokoladearbeiderne inn. Fabrikken ga i tillegg gode lønnsbetingelser, oppmuntret arbeiderne til å ta del i sosiale aktiviteter, voksenopplæring og fagforeningsarbeid. Bedriftsleger ble også ansatt. I Frankrike og USA bygde henholdsvis Menier og Hershey opp lignende «sjokoladebyer». I 1910 bestemte også Freia seg for å bygge arbeiderboliger. Like ved sjokoladefabrikken bygget Freia arbeiderboliger i engelsk hagebystil, med frisk luft og lyse omgivelser. Strøket fi kk navnet Hasleby. Et lite stykke Norge Freia melkesjokolade blir stadig utnevnt til Norges sterkeste merkevare. Rundt 35 millioner sjokoladeplater selges hvert år, omtrent 11 prosent av totalsalget. Det er ingen tvil om hvilken sjokolade de fl este nordmenn vil se på som den typisk norske. Freia melkesjokolade spiller i sin markedsføring på den norske bonden, innlandet og setervollen: Det som i nasjonalromantikken ble defi nert som det «typisk norske». Sætre tar oss med på et møte med en Freia-arbeider, som kan fortelle at for tredve år <strong>side</strong>n, da han begynte, var Freia for en av Norges sikreste arbeidsplasser å regne. Slik er det ikke i dag. Freia eies nå av Kraft Foods, som 33 igjen eies av Altria (tidligere Philip Morris). Arbeiderne i Oslo blir stadig minnet på at de har de høyeste produksjonskostnadene i Europa. På Kraft Foods fabrikker i Øst- Europa ligger lønningene på under en femtedel. Den tidligere så lyse stemningen i Oslo er borte. Lojaliteten til arbeidsplassen er heller ikke den samme som tidligere. Fins det håp? Den lille stygge sjokoladeboka er lett skrevet på et muntlig og uakademisk språk. Forfatteren deler inn boka i mange små kapitler, så man rekker aldri å bli lei av et emne. Til tross for sine ambisjoner er boka heller ingen helt ensidig sutrete pekefi ngerbok. I kapittelet om de tidligere «sjokoladebyene» gir den jo faktisk et sympatisk blikk på sjokoladeindustrien. Eksemplene fra i dag er dog mer negative, slik som råvarehande lspekulasjonen, den barnevennlige profi len og den såkalte generiske markedsføringen: Sjokoladeprodusentene går sammen om å bestille forskningsresultater som viser at sjokolade er sunt for så å spre nyheten til mediene. På mange områder er boka tydelig inspirert av bøker som Naomi Kleins No Logo, dette skriver Sætre også selv. Å lese den lille stygge sjokoladeboka er (med unntak av kapittelet om arbeiderboliger) faktisk nesten som å lese en miniversjon av Kleins bok. Den lille stygge sjokoladeboka føyer seg pent inn i samme rekke «gledesdrepende» bøker med budskapet: «Alt som er gøy er det noe galt med». Tidligere ofre har vært Mc Donalds, Disney og Coca Cola. Og nå altså også den kjære sjokoladen? Må den etiske forbruker altså feire sin bursdag uten sjokoladekake? Kose seg inne i høstmørket uten kakao? Nei. Faktisk ikke. Rettferdig kakao har lenge vært å få kjøpt i Norge, og nylig har butikker som Safari og Lerøy begynt å selge en Max Havelaar-merket sjokolade. Likevel er ikke dette nok. Gledesdrepende eller ei, vi trenger påminnelser som Simen Sætres bok. Det er klart at noe må gjøres med alle overtrampene også i resten av sjokoladeindustrien.
Change language