Alma Halse. - Menigheten Passion

More documents

Recommendations

Info

Side 10. vranglære.Nå forlangte de pengene tilbake øyeblikkelig,ellers skulle de hive boken på sjøen mens hun så på Alma lot dem få pengene igjen. Mange ganger mens de var på Sunnmøre, kunne hun stå på dekk etter travle dager i en eller annen bygd. Alle bøkene hun hadde solgt, hadde hun måttet ta tilbake like før båten skulle gå. Kanskje en eller to bøker var igjen etter henne. Slik opplevelser kunne knekke det siste av selvtillit og stolthet, Det manglet nå ikke på oppmuntringer heller.Mange mennesker var i nød,de lengtet etter noe,og Alma fikk vise dem veien inn i et fortrolig liv med Gud.Hun fikk oppleve Guds omsorg og kjærlighet. Iblandt kunne Guds Ånd tale til henne og si at i det huset fins et sykt menneske som trenger din hjelp, eller en sjel i nød, og i det huset skal du få husrom for natten. Det slo aldri feil. På en øy utenfor Ålesund hadde hun på disse tider en underlig opplevelse. Hun fulgte Guds ledelse og banket på et sted. En gammel kone som hette Lina, ba henne om å komme inn. Guds Ånd sier til meg at du er et Guds barn, fortalte Lina.-- Er det sant? spurte hun. Ja svarte Alma, det er sant. Guds Ånd sier meg at du er sulten. Er det sant? spurte hun videre. Ja det er sant, svarte Alma. Du har ikke spist mat i hele dag, sa Lina. --- Er det sant? Ja. Du skal få mat hos meg. Har du seng for natten? Nei, det har jeg ikke Du skal få sove i den beste sengen i huset, lovte Lina. Lina var ikke alene troende på stedet. Alma fikk snart mange venner blandt de troende der, og har hensikt stedet mange ganger siden. Den var en opplevelse for henne å sitte og høre søsterene fortelle hvordan de var blitt pinsevenner. De hadde aldri hørt noen forkynne troendes dåp eller ånsdåpen. Ved å lese i Bibelen fant de imidlertid ut at slik måtte det være, så for de hadde hørt noen forkynne troendes dåp gikk de "dåpens vei" og ble "gjendøpt". Nå forklarte de Alma hvordan det hele hadde gått for seg,og spurte om deres framgangsmåte var god nok for Herren. Hun svarte at det var hun overbevist om at den var. Søstrene hadde ufrelste menn. Mennene og andre som kjente dem, var redde for at de skulle gå fra forstanden.Sannheten var imidlertid at disse søstrene hadde kontakt med Gud. Det fantes en stor, flat stein inne på en myr. Dit gikk de faste kvelder i uken for å ha bønnemøter.Det ble sagt av ufrelste og utenforstående at man mer en èn gang hadde sett ildflammer over det stedet inne på myra når kvinnene hadde bønnemøte. Alma forsto at denne ilden var Guds ild, ild fra himmelen. Det var et bevis på at det disse kvinnene hadde funnet i troen på Jesus, var ekte. Lina og de andre søstrene på stedet er nå hjemme hos Herren. Men en ting er sikkert: De seiret i livskampen. I disse fem første ukene fikk Alma mange venner rundt om, venner som har bedt for henne og stått sammen med henne på andre måter gjennom alle år. Hun høstet også mange erfaringer og opplevde mangt. Særlig en opplevelse fra denne tiden har betydd mye for henne. En dag hun gikk fra hus til hus og solgte bøker, kom hun til en smie. En av karene som arbeider der, lyste opp da han forsto hvilket ærend hun var ute i. Han ga henne et hjertelig håndtrykk, og fortalte at han også var frelst. Da han hadde bladd litt i boken, sa han at han godt kunne forstå at hun ville gjøre noe for å utbre en bok med et slikt budskap. Mens han sto og kikket i "Alltid voksende tro", arbeidet en annen mann med et stykke jern. Han hamret og slo så gnistene føyk Alma ble stående og se på ham. Plutselig hadde han jernet oppi en vannstamp som sto like ved --- og det freste. Deretter tok han jernet inn i varmen, og sto og ventet til det ble rødglødende. Så hamret han på det --- for til slutt å ha det oppi vannet igjen. Fra vannet gikk stykket tilbake til ilden, og så snart det var blitt rødt, begynte han på nytt å forme det med hammeren. Slik gjentok det seg gang på gang. Hun sto ganske urørlig og så på. Hun var dypt grepet. --- Det jernet det er meg, tenkte hun. Hun mintes barneårenes og ungdomstidens utallige kamper og åndelige kriser. Hun hadde opplevd hammerslag på hammerslag, og nå kjente hun seg slekt med jernet. Hver gang smeden slo, følte hun som om slagene var rettet mot hennes egen vilje og natur. Men
Side 11. for henne var det Gud som slo. Et spørsmål dukket opp i bevisstheten hennes og brakte henne tilbake til virkeligheten. Hun måtte spørre: --- Det jernet der, som får slike hard behandling, hva skal det bli? Og mannen svarte og sa: --- det skal bli en del av ei vogn. Det skal forresten bli en fjær. Men er det ikke ferdig snart? Må det enda flere ganger inn i varmen? spurte Alma. --- Det må nok det noen ganger til, sa smeden. --- Etter hva jeg ser ---- så må det nok det, ja. En stund etter fortsatte han:-- Det er en særdeles viktig oppgave denne fjæra skal få. Den skal bli en av de bærende under ei vogn, denne her. Hun falt i tanker igjen. Javisst, tenkte hun, ---- Denne fjæren skal ha evnen til å bære. Den skal ta imot for alle humpene og støtene og beskytte lasten --- slik at den kommer fram til bestemmelses-stedet uten å ta skade. Og når det regner, må den tåle all sølespruten. Men den kommer alltid til å beholde styrken fordi den er herdet. Etter en hyggelig samtale kjøpte mannen boken. Han bød så farvel og gikk inn til ambolten sin igjen. Alma begynte å gå nedover bakken fra smia. Mens hun gikk der, tenkte hun på jernet. Hun så det for seg der det spraket og gnistet --det ville liksom gjøre motstand på sin måte. Men smeden holdt jernet fast, og hammereslagene var målbevisste. Hva er det største beviset på Guds kjærlighet og nåde? måtte hun spørre seg selv.--- Er det hammerslagene, vannet, ilden eller å få ligge i ro --- uten å røre på seg? Uten at Mesteren får bruke en til noe som helst? Nei, Jesus, jeg må få være i din hånd! Men hold meg da så fast at jeg ikke med egen vilje makter å rive meg løs! Innerst inne vil jeg jo lide, tåle savn, --- bare jeg blir som et stykke jern som kan bære byrder, føre noe fram som selv er for veikt til å kunne gå! Bare jeg kan vite at det er du som slår med hammeren, er jeg trygg. Da blir det ikke fire, fem slag for mye, eller noen, slag for lite. Mens hun tenkte disse tankene, falt hun liksom til ro. Er underlig fred senket seg over henne. Nå visste hun at hun maktet å gi Herren sin hånd på nytt og si:-- Mester, jeg vil så gjerne følge deg videre. Jeg er jo din og du er min. Du må aldri bry deg om min lyst til å spare meg selv. Spar meg ikke, men før meg inn i smia, inn til grua, inn på ambolten ----. Hun tenkte på hva hun hadde lært i smia. Der hadde hun lært noe for livet! Hun tenkte også på de gangene hun alt hadde vært i ilden,og på de slagene hun allerede hadde fått. Men smeden hadde aldri gitt henne opp som håpløs. Han arbeidet stadig med henne. Nå elsker hun mer Guds behandling og hans sterke hånd, enn friheten til å ligge der som et ubrukelig stykke skrapjern. Nei, smeden der oppe kunne få gjøre akkurat som han ville, bare hun fikk være til nytte, --- fikk være et redskap for Gud, en fjær som kunne tåle tyngden av de åndelige livsverdier som Gud vil føre fram i sitt rike på jord. Øyene ved Kristiansund. De fem opplevelsesrike ukene var over, og Alma reiste hjem en tur. I denne tiden begynte hun å be Gud å lede henne til et sted hvor det ikke fantes noe kristent arbeid. Hun likte seg ikke på steder hvor flere kristne grupper sto og trakk i hver sin retning. En bønn etter Guds hjerte vil alltid bli besvart, så også med denne. På forunderlig vis ble hun ledet til et sted i Sogn og Fjordane. Det var en regntung søndag hun steg i land på dette sitt nye virkefelt, og skjønt hun kom for å være i tjeneste på en gård, hadde Jesus tenkt noe mer med henne. Der var ingen kristelig virksomhet utenom statskirkens faste gudstjenester. Allerede første kvelden spurte hun barna på gården om det fantes noen troende der i bygda Men da ordet "troende" var helt uforståelig for dem, måtte hun forklare seg nærmere, --- Jeg mener om det er noen som ikke går på dans og fest og slikt noe, sa hun, -- Nei, sa den største av barna. --- Jo, forresten, det er en, men hun har brysthinnebetenelse. Et temmelig nedslående svar, men var det ikke nettopp et slikt sted hun hadde bedt Gud om? Jo, dette var sikkert Guds svar til henne. Her lå oppgavene ferdig for henne ferdiglagte gjerninger som Gud selv ville føre henne inn i. Og Alma unndro seg ikke. Han holdt møter omkring i husene, vitnet om sin Frelser som hun hadde møtt. Guds Ånd virket med og sjeler kom i nød og søkte frelse. Om sommeren arbeidet hun oppe på setra. Også der fikk hun
Page 1 and 2: Del 9.A. Vekkelse Vekkelse ved ved
Page 3 and 4: Side 3. var Jon Sunndal, Ole Thue o
Page 5 and 6: Side 5. henne hvor hun skulle bo. H
Page 7 and 8: Side 7. nettopp på vei ut i fjøse
Page 9: Side 9. dør. Når de ba henne gå,
Page 13 and 14: Side 13. fisk.: "Det blir møte på
Page 15 and 16: Side 15. ---- Nei, nå får du gi d

Alma Halse. - Menigheten Passion

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?