Alma Halse. - Menigheten Passion

Side 4.
alvorlige formaninger og råd om å søke Jesus. Hun prøvde å si "ja" til Gud, men hun våget
ikke å ta skrittet helt ut. Hun var nemlig klar over at Gud ville ha hele hennes liv, ja, Hennes
"alt".
Mens hun lå der og sykdommen raste i kroppen, ble hun plutselig redd. Hadde Gud kalt
henne for siste gang? Hun foldet hendene og ba til Jesus og sa at dersom han ville sende
noen til henne som hun kunne få snakke med, og som kom til å spørre henne om hun ville
bli frelst, da ville hun tro at han enda elsket henne.
Ikke lenge etter kom en løytnant i Frelsesarmèen inn på sykerommet. Alma var svært
dårlig og orket ikke å si stort. Hun lå bare og så på løytnanten og tenkte: --- Nå må vel Gud
kunne bevise at han enda elsket meg! Da løytnanten hadde sittet på engekanten en stund,
reiste hun seg, strøk Alma over håret og sa:"Du er visst svært syk du,men du blir nok bedre.
Og dermed sa hun adjø og gikk.
Nå er Guds kall gått fra meg, tenkte Alma, --- det er for sent. Hun var fortvilet. En stund
senere sov hun. Hun hadde en meget sterk påkjenning, og nå krevde kroppen hvile. En dag
hun befant seg i stor sjeleangst, ba hun Jesus om å minne en troende person om å gå til
sykehuset. Hun sa til Jesus at han måtte rope inn i øret på den som skulle komme at på den
avdelingen lå en sjel som holdt på å vansmekte.
Tiden gikk, men det kom ingen. Alma ble meget fortvilet, ikke bare over sin egen nød,
men også fordi hun forsto at Jesus manglet folk som han kunne rope på, og som hadde
åndelig hørsel. Hun tenkte på Ananias som hjalp Saulus. Riktignok hadde hun ikke vært så
fryktelig som Saulus, men hun syntes i grunnen at han kunne ikke være mer fortapt enn hun
var. Tanken på at Jesus manglet personer han kan rope på, har hun aldri mistet siden.
Hver gang hun ble dårligere i dagene som fulgte, ga hun Gud løfter. Men så snart hun
ble bedre, trakk hun løftene tilbake. I sitt sinn tenkte hun at bare hun ble bra igjen, ville hun
bli roligere og kunne leve et normalt, bekymringsfritt liv, uten åndelige kriser, akkurat som en
hver annen ungdom. Den freden hun hadde håpet på og gledet seg til, fikk hun aldri oppleve.
Da hun var blitt frisk igjen, forsatte kampene som før.
Alma vil flykte ---- akkurat som Jonas.
En tid etter at hun var kommet hjem fra sykehuset, sendte Gud på ny en vekkelse over
Sunndalen. Bygdene omkring ble også berørt. Guds kraft ble åpenbart ved at mange kom i
syndenød og søkte frelse.Syke, som legene hadde gitt opp, ble momentant helbredet. Guds
ild falt på vennene mens de var på møtene, ute på jordene, i fjøset, ja, over alt skjedde det
noe, uten at folk nesten visste hva det var.
Da følte Alma at hun var på utrygg
grunn.Hun hadde tenkt å være hjemme
på Halse den vinteren, men nå følte hun
at enten måtte hun reise bort eller overgi
seg til Gud. Nå måtte hun velge det
ene av to, og hun bestemte seg for å
komme seg vekk. Hun søkte på en
post et sted langt inne i Sogn og Fjordane.
Der var hun sikker på at hun i
alle fall ikke kom til å finne denne åndelige
vekkelsen med slike veldige utslag
som helbredelser,dåp i Ånd og dåp i
vann. Hun kunne nok tenke seg å være
en kristen, men hun ville være et alminnelig
menneske som slapp å lide ondt for evangeliets skyld.
Hun fikk posten. Hennes mor var synlig bedrøvet da hun så henne gjøre seg klar for
reisen. Hun hadde håpet at Alma kunne ha vært hjemme, slik at hun virkelig kunne få møte
Gud.Da Alma kom til reisens mål og steg av båten,ble hun møtt av en mann som skulle vise