Alma Halse. - Menigheten Passion

More documents

Recommendations

Info

Side 14. det nødvendige utstyret? Hvem skal du ta inn hos der oppe? Hva skal du leve av? Det var jo ikke så rart at de spurte, selv om hun ikke kunne svare på alle spørsmålene. Hun svarte bare at Gud hadde kalt henne, og da måtte hun jo tro at han tok seg av disse sakene også. Innerst inne følte hun seg likevel ikke reiseferdig og villig, og hun ønsket at reisedagen i hvert fall skulle ligge to år framover i tiden. Hun kom ut på øyene, og besøkte blant andre noen venner på Lepsøy. Gud velsignet møtene og det var "vekkelse i luften". En dag før møtet skulle begynne, satt hun oppe på rommet sitt og leste. Etter en stund bøyde hun kne for å be til Gud. Plutselig begynte Gud å tale til henne om å ta en bestemmelse. Han ville at hun skulle begynne å gjøre seg klar til å reise nå. Hun måtte rive over alle bånd som bandt. Hun kom inn i en veldig kamp, og holdt på å glemme hele møtet. Hun måtte si til Gud som det var: --- Herre, jeg mangler penger til reisen, jeg mangler koffert, og det er så mye som jeg mangler. Alt dette må jeg få av deg,og så må jeg få besøke vennene omkring på Sunnmøre. Deretter vil jeg gjerne reise ned gjennom Gudbrandsdalen og besøke noen venner, og så vil jeg gjerne se Oslo før jeg reiser nordover! Dette var hennes foreløpige ønske. Hun håpet at når hun kom til Oslo, så måtte det vel finnes noen i den store byen som forsto at hun hadde nød for Finnmark, og at hun bar på et kall til å hjelpe menneskene som bodde der oppe. Det måtte da finnes noen i Oslo som kunne stadfeste hennes kall! Denne idèen ga likevel ikke hjertet hennes ro. Hun merket bare hvordan Guds stemme sa: --- Det haster, du må rive deg løs og gjøre deg klar! --- Jeg er ikke ferdig, Herre, og ikke er jeg villig tvers igjennom heller, svarte Alma. Etter møtet på kvelden, forsatte hun å be og samtale med Gud oppe på rommet sitt. Hun følte det som om hun måtte gi et svar før hun fikk lov til å forlate rommet igjen. Det var akkurat som om en hadde kommet inn til henne og sperret døråpningen. Hun hørte Herrens røst sa :"hvis du vil ivareta mine oppgaver, skal jeg overta og fylle dine behov, etter den tro du har til meg." Til slutt kunne hun si: ---- Den dagen du åpner vei, Herre, den dagen skal jeg gå! Hun regnet med at det kom til å ta minst to år før den veien kunne bli åpnet i og omkring henne. Bare to dager senere satt hun på dekket til melkebåten på vei inn til Ålesund. Det regnet da hun gikk i land, og hun skyndte seg oppover gaten. Det skulle være bønnemøte den kvelden for det var fredag. På søndag skulle det være to offentlige møter. Oppe i gaten et stykke møtte hun en søster i menigheten som hadde vært til velsignelse for Alma før. ---- Det var da underlig at jeg skulle treffe deg her, sa hun. Tror du vi kan møtes på dette gatehjørnet ved middagstider? Det er noe jeg gjerne vil snakke med deg om. ---- Ja det kan vi gjerne, svarte Alma. Hun lurte på hva søsteren hadde å si. Ville hun irettesette henne for et eller annet? Kanskje Alma ikke hadde vært åndelig nok sist hun var i Ålesund? Syntes den andre damen at hun heller burde ta seg en huspost enn å reise som evangelist? Tankene svirret igjennom hode. Hun hadde all respekt for denne søsteren og betraktet henne som en "mor i Israel". Tenk om hun så mente at hun ikke dugde til gjerningen? Klokken tolv ventet Alma på gatehjørnet. Damen kom. Hun hadde et alvorlig drag over ansiktet.--- Er det noe du kjemper med Alma? spurte hun. --- Er det noe som er vanskelig for deg? Gud har liksom lagt noe tungt på meg, og jeg lurer på om det er noe spesielt Gud vil at du skal si "ja" til. Du skjønner, jeg har hatt slik en merkelig opplevelse. --- Ikke snakk slik da, er du snill, sa Alma. Du gjør meg helt nervøs. ---- Jamen, svar meg da. har du ikke et kall til noe, noe annet enn dette å reise omkring som evangelist her på Sunnmøre? Jeg tviler ikke på at du er til velsignelse her, men er det ikke noe annet? ---- Jo det er noe annet, medga Alma, men jeg orker ikke å snakke om det eller si hva det er. --- Du får gjøre som du vil, men hør på meg litt først. I natt da jeg lå og ba i sengen min, ble jeg liksom ledet av en usynlig hånd til å gå bort til kommodeskuffen min. Det var akkurat som om noen ba meg å ta en konvolutt med femti kroner i og gi deg. Det skulle være som et slags bevis på at Gud har hørt et løfte du har gitt ham. Jeg vet ikke hva det er, og om du har gitt Gud noe løfte, men her er de femti kronene! Ta dem er du snill!
Side 15. ---- Nei, nå får du gi deg. Jeg vil ikke ha femti kroner. Du får beholde dem selv. ---- Ta dem, jeg vil ikke ha dem. Jeg følte meg befridd da jeg ga dem fra meg i natt. Da jeg traff deg her i byen i dag, var det liksom en bekreftelse på at det var Gud som hadde talt til meg. Dagen etter møttes de igjen og gikk en tur bak Alslafjellet.Der våget Alma å fortelle om noen av kampene og krisene. Hun nevnte også det hun hadde lovet på Lepsøya. På et sted hvor det var mye gress, bøyde de kne og ba til Gud. Senere fortalte Alma om nøden som tynget henne, nøden for alle stedene i Finnmark som lå avsides og ikke fikk besøk av vitner. Hvis Gud åpner vei, har jeg lovet å gå, fortalte hun. --- Det var det jeg trodde, svarte den andre stille. --- Men jeg er visst ikke riktig villig, innrømte Alma. Det er så mange ting som vil hindre meg. Og min mor er så svak så jeg kan ikke godt reise fra henne heller. --- La oss tenke litt på Golgata. Der hang Jesus på korset, og der sto Maria, Jesu mor ved siden av. Kan du tenke deg det øyeblikket da han sa: --- Kvinne, der er din sønn! Kan du se ham for deg da han pekte på Johannes og sa: --- Sønn, der er din mor! Ser du korsets hemmelighet til frigjørelse? Guds Ånd var så nær og Alma både så det og forsto det. Men enda syntes hun at kravet var for stort. Det føltes som et tveegget sverd ble trengt inn i hennes sjel. Kampen forsatte i hennes hjerte. Hun søkte hjelp hos søstre og brødre.Broder Tomren var henne til stor hjelp. Hun gikk også til en svensk evangelist som var på besøk i menigheten. Da hun ba om forbønn, ville han vite hva det hele dreiet seg om. Hun fortalte da om sitt kall til Finnmark, men hun syntes det var utenkelig at hun noen gang kunne komme dit. Tror du at Herren har tenkt å overlate deg til deg selv når han først har kalt deg, da? spurte han.Tror du ikke han vil være med deg helt til Nord-Norge og Finnmark?Dermed gikk han for å finne et kart. --- La oss se hvilken vei du bør reise hvis du skal dit du tror Gud har kalt deg. Han pekte på kartet og mente at hun først burde reise til Trondheim, så ta toget inn i Sverige og videre til Narvik. Deretter kunne hun ta båt fra Narvik til Alta. Alma ble mer og mer fortvilet, og til slutt tok hun og brettet kartet sammen og gjorde seg klar til å gå. Nei, vi er nok ikke ferdig ennå, sa den svenske broderen. Nå skal vi bre kartet ut på divanen her, og så skal vi bøye kne og be Gud om å åpne vei for deg og hjelpe deg å komme fortest mulig av gårde. Det tok tid før hun fikk til å bøye knærne. Men da hun endelig lå der,bøyet over kartet, bedende, da skjedde det noe i henne. Det som skjedde den gang, har hatt varig betydning, ja, det er av betydning den dag i dag. For fra den dagen av tok kampen en ny vending, selv om den ble heftigere og heftigere. Hun kom sammen med vennene kveld etter kveld. Hun ba, og de ba for henne. Nå torde hun ikke lenger la være å fortelle om sitt kall og vennene forsto at det var om dette kallet at kampen i hennes indre dreiet seg. Men den 16.mai1933 møtte Jesus henne med disse ord: --- Enda han var sønn, lærte han lydighet av det han led. Disse ord løste henne fullstendig ut, og lenkene som hadde bundet henne falt av i et øyeblikk. Hun fikk se inn i denne hemmelighet: fellesskapet mellom utvelgelsen og lidelse. Det foregikk en forvandling i hennes indre som hun selv ikke kjente rekkevidden av. Dagen etter, den 17.mai,var det fest i menigheten. Midt i festsamværet kom Ånden over Alma og hun ble "bortrykket". Hun fikk da se Jesus, og det lille glimtet hun fikk av ham løste alle problemer og var svar på alle spørsmål. Da hun "våknet", spurte hun vennene om de hadde sett Jesus. De svarte at det hadde de ikke. Men for Alma var han blitt en virkelighet som aldri før. Denne mektige opplevelse skapte et grunnlag i hennes liv og har gitt henne kraft til å stå for det syn og de oppgaver Gud har vist henne. Alma har i sitt liv møtt mange personer som har vært mer enn villige til å kritisere hennes tjeneste og livsførsel i forbindelse med det syn og den arbeidslinje hun har. Dette har kanskje vært Almas største lidelse, iallfall de senere år. Hvis vennene hadde kjent til det de snakker om, ville de unnlatt å tenke og si mange ting som har virket motsatt av det Gud hadde ment. Forberedelser og avskjed. Fra Ålesund gikk turen nedover Gudbrandsdalen og derfra videre til Oslo. Reisen opptok
Page 1 and 2: Del 9.A. Vekkelse Vekkelse ved ved
Page 3 and 4: Side 3. var Jon Sunndal, Ole Thue o
Page 5 and 6: Side 5. henne hvor hun skulle bo. H
Page 7 and 8: Side 7. nettopp på vei ut i fjøse
Page 9 and 10: Side 9. dør. Når de ba henne gå,
Page 11 and 12: Side 11. for henne var det Gud som
Page 13: Side 13. fisk.: "Det blir møte på

Alma Halse. - Menigheten Passion

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?