Alma Halse. - Menigheten Passion

More documents

Recommendations

Info

Side 12. synge og vitne blant sine kamerater. Oppholdet der satte dype merker hos dem som møtte henne. De forsto at kristendommen var en virkelighet, og at hennes opplevelse med Gud var mer enn bare ord.Aldri hadde disse forstått at Jesus kunne gjøre en ungdom så lykkelig. Alma selv kjente stadig Guds hånd hvile på seg. Denne hånd som hun hadde kjent så ofte før. Hun kjente seg selv bli dratt nærmere og nærmere den dagen da hun for alvor skulle gå ut i Herrens gjerning. Men tungt var det å slite seg løs for alvor fra denne bygda og disse prektige mennesker. Da hun en oktoberdag forlot bygda, hadde hun gitt Herren et "ja" for livet. Evangeliet skulle eie hennes dager og år heretter. Hun merker Jesus var så nær og hvisket: ---- Frykt ikke, Alma, jeg vil hjelpe deg og holde deg oppe. De første turene ble ikke så lange, bare noen uker, og så en tur hjem igjen. I denne tiden følte hun at hun var kommet inn i Guds bibelskole. Det var stadig oppgaver nok, både i møtene og hjemmene rundt omkring. Dette gjorde henne mer avhengig av Gud, og hun ble ført inn i dette fortrolige samfunn med ham og lærte å betro ham alt. Ofte syntes hun å høre hans kjærlige røst, som atter sa: --- Frykt ikke, Alma! Etter en tid hos sin bror i Larsnes på Sunnmøre merket hun Guds røst på nytt: --- Øyene ved Kristiansund! Hun kjente stemmen, og den kjærlighet og varme som fulgte med den. Hun syntes selv å trenge en del utstyr, kåpe og koffert med mere. En kveld var det misjonsfest på stedet.Alma ble bedt om å tale der,og det gjorde hun med glede. Den ene loddboken etter den andre kom i hennes hender. Aldri før hadde hun tatt nummer. Hun syntes alltid å trenge noe mer bestemt enn et lodd. Men underlig var det,i kveld tok hun det ene nummeret etter det andre. Blant loddbøkene var det en på et kåpestoff, en annen på som av kåpe, den tredje på utstyr til en kåpe. Alma tenkte med seg selv at dersom Gud ville, så kunne han gi henne en kåpe på denne måten. Tilsammen kjøpte hun lodder for 30 øre. Senere på kvelden trakk man vinneren. Hun vant både stoffet, sømmen og utstyret. Ja, enda flere ting vant hun på nummer som andre hadde kjøpt til henne, så hun følte seg neste flau til slutt. Slik sørget Gud for henne også på denne måten. Snart var hun reiseklar. Hun gikk til en dame på postkontoret og spurte om hun kunne få se på et Norgeskart. Hun ville vite om det fantes øyer ved Kristiansund. Så snart hun hadde funnet byen på kartet, begynte hun å kikke på øyene som lå rundt om. En av dem hette Freiøya. Hun følte noe underlig overfor denne lille flokken på kartet. Hun la fingeren på den og ba: --- Kjære Jesus, før meg dit hvis det er din vilje, og gjør meg til velsignelse der! Få dager senere var den lille kofferten hennes pakket, og hun kunne ta bussen til Ålesund. Da hun kom hit, spurte vennene henne om hvor hun skulle. Jeg skal til øyene ved Kristiansund, svarte hun.De spurte om hun kjente noen der, og hun måtte svare som det var at det gjorde hun ikke. Mange ristet på hodet og mente at dette var noe hun hadde funnet på selv. Hun tok båten til Kristiansund. Da hun var vel framme, besøkte hun en troende dame hun kjente. Damen kunne fortelle at pinsevennene ikke drev noen form for virksomhet ute på øyene. Dessuten var det stengt for alle vitner som forkynte troendes dåp, men Alma trodde nå likevel at dette var etter Guds vilje. Hun tok farvel og gikk ned på fiskekaia. Der gikk hun fram og tilbake med den lille kofferten i hånden og kikket på folk. Blant noen av dem som sto på brygga, fikk hun øye på en yngre frue. Damen bar på en hel del pakker. Alma gikk bort til henne og hilste, og spurte om damen visste om en motorbåt, gjerne en melkebåt som skulle ut til øyene. -- Det kommer an på hvor du skal hen, det, svarte fruen vennlig. Det er ikke akkurat bestemt, svarte Alma, --- jeg reiser omkring og holder møter jeg, så det er for så vidt det samme bare jeg kommer meg ut på en av disse øyene nå før søndag. Da kan du få bli med meg, sa den andre, for vi holder møter ute hos oss, og vi vil gjerne ha hjelp til søndag. Begge smilte og de tok hverandre i hånden. Litt etter satt Alma sammen med den unge fruen ombord i en liten båt som skulle ta dem til fruens hjem. Da de nærmet, seg brygga hvor båten skulle fortøyes, ropte fruen til arbeidsfolkene som arbeidet med tørr-
Side 13. fisk.: "Det blir møte på bedehuset i kveld!" Hun ble vist inn i et vakkert hjem, og ble fort venner med alle, ikke minst den lille datteren i huset. Da kvelden kom og de ga seg i vei til bedehuset, ble Alma meget overrasket. Fra alle kanter strømmet det folk til,og da de kom inn i bedehuset, fikk hun se at det var overfylt. Hun vitnet ganske enkelt, men grepet over teksten om klippen Jesus, og om mannen som bygde sitt hus på fjell. Etter at hun hadde talt, takket vennene Gud for Alma. Hun ble bedt om å stanse på søndagens møter. Slik begynte en herlig vekkelsestid. Alma Halse betegner denne tiden som den rikeste i hennes tid som forkynner. Gamle som unge søkte Gud om frelse, og snart bredte vekkelsen seg utover hele øya. Den første søndagen hun var i hjemmet til den gjestfrie fruen og hennes mann, spurte hun henne hva øya hette. --- Øya vår heter Freiøya, svarte fruen. Alma ble litt forbauset. Dette er altså øya som Guds Ånd talte om, tenkte hun. Øya var stor, mange mil i omkrets men hun reiste omkring fra sted til sted etter som Herren åpnet vei. Til slutt brant Guds ild rundt om på hele øya. Alma hadde fått se hva evangeliet formådde på en måte hun aldri hadde drømt om. Behovet for hjelp og forbønn for mennesker i nød under møtene var så stort at alle troende fra de forskjellige misjonssamfunn var med og ba til Gud. Det vat et sterkt åndelig fellesskap.Alle var opptatt med å hjelpe sjelene. Ingen fikk tid til å snakke om det som skilte dem. Mange av hennes venner skrev og spurte om hvordan hun kunne være der ute på øya hvor det ikke fantes pinsevenner. Hun svarte med å si at det var godt å være der fordi vekkelsens ild brant. Mange ville stenge bedehuset for henne. Da var det at kirkens egne folk spurte om hvem den mannen var som turde ta på seg ansvaret for en slik handling. I alle de store bygdene på øya var det ingen som våget det. Likevel skyldte motstandsbølgene inn over vekkelsen. Noen påsto at Alma hadde gjort flere mennesker sinnssyke fordi hun forkynte at Jesus skulle komme igjen på den samme måten som han fòr bort. Hun ble anmeldt og ventet hver dag på å bli innkalt til forhør. Hun våkte flere netter på grunn av anmeldelsen. Hun visste at ingen var blitt sinnssyk. Under møtene hadde hun fulgt de strengeste forsiktighetsregler som kan følges under en vekkelsestid. Hun hadde god samvittighet og kunne be Gud å være hennes sakfører. Da gikk mange av de kjære vennene som hørte til statskirken til sakføreren og sa: Dersom Alma blir innkalt til forhør, skal det være om en sann glede å fortelle hva Gud har gjort i disse traktene gjennom henne. Anmeldelsen ble trukket tilbake --- og anmelderen har aldri tatt opp saken siden. Hver eneste dag holdt hun møter, i måned etter måned. Hun hadde ofte tre møter på søndagene og to på hverdagene.Hun kjempet sammen med sjeler som var i nød og fikk nåde til å hjelpe mange som var i vanskelige kriser, fordi hun selv hadde hatt så mange kamper. ud ga henne kraft som aldri før. Til tross for all disse underfulle opplevelsene, følte hun at Gud hadde lagt Finnmark på hjertet hennes. Vennene ble bedrøvet da de hørte at hun tenkte å reise hjem en stund, for siden å følge dit Gud ledet. Mange tårer ble felt da hun forlot Freiøya og de andre øyene ved Kristiansund. Men Alma følte at Gud hadde et annet kall til Henne, og hun reiste hjem til Sunndalen til en velfortjent hvile. Vekkelsen på øyene hadde brutt ut i oktober, og det var ved pinsetider at hun vendte tilbake til sitt hjemsted. "Kjemper du med noe spesielt, Alma?" Alma merket stadig at Gud kalte på henne til å reise ut tIl Finnmark. Likevel maktet hun ikke å si det offentlig liksom, dette at hun aktet å reise nordover. Et kall av denne typen er svært alvorlig, for det forplikter også. Hun bestemte seg for å besøke Ålesund og øyene rundt om for å hilse på venner og kjente. Gud visste hva hun kjempet med, og da hun kom til Ålesund, fikk hun anledning til å åpne seg for noen av vennene der. De var kjærlige og forståelsesfulle, og ingen prøvde å ta motet fra henne. Men midt i alle de kjærlige oppmuntringene kom spørsmålene: --- Hvor skal du få penger til reisen fra? Hvordan skal du få tak i
Page 1 and 2: Del 9.A. Vekkelse Vekkelse ved ved
Page 3 and 4: Side 3. var Jon Sunndal, Ole Thue o
Page 5 and 6: Side 5. henne hvor hun skulle bo. H
Page 7 and 8: Side 7. nettopp på vei ut i fjøse
Page 9 and 10: Side 9. dør. Når de ba henne gå,
Page 11: Side 11. for henne var det Gud som
Page 15 and 16: Side 15. ---- Nei, nå får du gi d

Alma Halse. - Menigheten Passion

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?