Alma Halse. - Menigheten Passion

Side 16.
Alma svært og fylte henne med spenning og interesse. Inntil da hadde hun ikke vært stort
lengre enn ti mil fra sitt hjemsted. Oslo virket veldig stor, og Alma følte som om hun forsvant
i det store havet av mennesker. Hun besøkte menigheten i "Filadelfia" og ble igjen overveldet
av storbyens kjempemessighet. Hun hilste på noen får venner i menigheten da hun kom
inn, og plasserte seg ytterst på en benkerad. Den store gruppen av sangere på plattformen
stemte i,og møtet var begynt.Hun merket seg flere av predikantene som satt på plattformen,
og kjente dem igjen fra bilder i bladet "Korsets Seier".
Selv om Alma ikke var personlig kjent med noen, kom hun i kontakt med flere. Blant dem
var fruene Fabritius, Barrat, Gleditsch og Nordby. De tok imot henne med en omsorg og
kjærlighet som man vanligvis bare ser mellom mor og barn. Hun var fattig og ensom og har
en byrde av nød for et forsømt felt.Hun trengte all den forståelse og kjærlighet hun kunne få.
Det var dyrt å oppholde seg i Oslo, og portemonèen ble snart tom. Litt skuffet og nedtrykt
reiste hun til Hønefoss, hvor hun besøkte evangelist Ragna Frøyshov,som hun var blitt kjent
med tidligere. Hun deltok i møtet i menigheten på kvelden, og der vitnet hun om at hun
skulle til Finnmark for å fortelle om Jesus, Mange syntes kanskje at dette var en forhastet
bestemmelse,men da Alma kjørte i bilen til stasjonen for å reise videre,var hun lykkelig. Hun
hadde fortalte om det kallet hun bar på, og noe inni henne sa at det ikke var lenge før avreisen
kom til å finne sted.
Da hun kom tilbake til Ålesund, lå det en gul lapp og ventet på henne. Hun hentet det
rekommanderte brevet på postkontoret, og til hennes store overraskelse lå det 200 kroner
inni. Mannen som hadde sendt brevet, skrev og fortalte at han hadde vært oppe i skogen en
dag. Der hadde han blitt minnet om å sende henne disse pengene. Nå lurte han på om hun
var syk, eller hva det kunne være. Han hadde sendt brevet til Ålesund da han ikke visste
hvor hun opphldt seg.
Da Alma undersøkte hvilken dag brevet var skrevet, viste det seg at det var den dagen
hun hadde ligget på kne ute på Lepsøy og ropte til Gud om hjelp. Enda en gang hadde Gud
bevist at ha hadde omsorg for henne! Da hun vendte hjem til Halse fra Ålesund, hadde hun
på følelsen at det ville bli lenge til neste gang hun skulle reise denne veien. Hun følte også
at hun var i behov av uvanlig mye kraft og styrke, dersom hun skulle orke å ta avskjed. Det
var ikke bare mor Dorthea som bandt, men også slekt og venner, dalen, gården, dyrene, ja,
selv busker og trær.
Alma kom til Halse gård tidlig på søndag morgen.Moren var alt oppe og hadde kaffe ferdig
til henne på kjøkkenet. Det ble ikke sagt mye. Mor og datter satt stille, og begge hadde
vanskelig for å forstå hvordan de skulle komme gjennom disse siste dagene og timene før
avskjeden. Menigheten i Sunndalen ville ha avskjedsfest for henne. Det grep henne da hun
så alle disse kjære vennene komme til møtet. Fra vekkelsens tidligste tid hadde mange av
dem tjent Herren og vært trofast mot ham som hadde frelst dem.
Det var ganske stille, og luften var liksom mettet med alvor.Det ble også et alvorlig møte.
En eldre søster kom bort til Alma, tok henne i hånden og sa: -- Det er mye tårer i dag, Alma.
Men det er i grunnen ikke rett å gråte over mennesker som seirer! Inne i seg ba Alma en
bønn om nåde til alltid å kunne seire for ham!
Under samværet vitnet hennes far og mor gripende. Moren fortalte hvordan det hadde
vært vanskelig, ja, umulig å gi slipp på Alma. --- Men nå har Gud gjort det slik, forsatte hun
med gråtkvalt stemme, at dersom Alma ombestemte seg og ville bli hjemme, ville jeg sørge.
Alma takket Gud i sitt hjerte for enda et bønnesvar.
Så kom oppbruddets time. Almas far hadde hest og vogn klar for å kjøre til kaien. Det var
hart å ta avskjed, det var da hun reiste til Ålesund. Alma visste at hun ikke bega seg ut på
noen alminnerlig reise. To og et halvt år senere kom Alma til Finnmark, på den tid døde
hennes mor.
Forsetter i neste hefte " 9.B." som heter: "I Troens lydighet".