Alma Halse. - Menigheten Passion

More documents

Recommendations

Info

Side 2. arbeidet, kunne han samtale med Jesus -- om kuene,gårdsdriften,familien og om himmelen. Peder Halse leste mye i Bibelen. Fotellingene om Moses, Josva, Rut og Daniel delte han med store som små. Det var ikke bare oppbyggende, men spennende å lese om menn og kvinner som forble tro mot sitt syn, sitt kall og sin Mester. Størst pris satte han kanskje på evangeliene hvor Jesu liv ble skildret, men også Peters og Paulus' opplevelser elsket han å lese om. Deres brev ga ham mye å tenke på. Etter som tiden gikk, ble han mer og mer urolig på grunn av det som sto i Bibelen om dåpen. Han gjennomgikk mange kamper og kriser. Men jo mer han leste, desto mer overbevist ble han om at "troendes dåp" måtte være bibelsk. I året 1902 ble han døpt. En omreisenden evangelist som hette Pettersen, kom i dette året til Sunndalen. Det viste seg at han delte Halses syn på dåpen, og om ikke lenge gikk Peder i "dåpens grav" Dette ble et vendepunkt i hans liv. Motstanden utenfra tiltok i en helt uventet grad.Presten og de andre troende tok skarp avstand fra hans syn. Selv morbroren til Peder uttalte en gang offentlig at "djevelenns ånd er gått inn i Peder". Men fra nå av kunne Peder vitne med frimodighet om det lys han hadde fått. Han hadde handlet etter sin overbevisning, og aktet å være sitt syn tro. Dorthea delte ikke sin manns syn i begynnelsen.Peder på sin side mente nå at barna ikke skulle døpes før de selv bestemte seg for det. Hva du enn vil at jeg skal gjøre for deg, det skal jeg gjøre, sa han en dag til sin høyt elskede Dorthea. ---Men å la barna våre bli barnedøpt, det kan jeg ikke. Elleve år senere --- i 1913 -- ble også Dorthea Halse døpt som troende, sammen med sine svigerforeldre som i sin alderdom var blitt frelst og overbevist om dåpens vei. Herren sendte vitner opp gjennom den lille dalen. Det var til stor oppmuntring for Peder hver gang han traff troende som delte hans syn. Halses hjem sto åpent for alle troende, og snart begynte man med møtevirksomhet i dalen. Det var særlig Erik Nordquelles venner Gud fikk bruke. Dette arbeidet skulle føre til vekkelse. Alma Halse blir født og blir det syvende barnet til Dorthea og Peder Halse. I året 1907 fikk familien Halse sitt syvende barnet. Barnet var en pike som fikk navnet Alma. Hun ble naturligvis heller ikke døpt. Slektninger og venner var ikke så glade ved tanken på at det skulle vokse opp enda en "hedningunge" der på gården. Fra de tidligste årene av,ble ansvar lagt på hennes skulder.Alle måtte hjelpe til på gården. Livskampen var alvorlig og hard, og Alma lærte tidlig ikke å stille store krav. Til tross for plikt og ansvar i de tidlige barne og ungedomsår har Alma alltid vært dypt takknemlig fordi hun vokste opp under arbeidsomme og små livsvilkår. Det har vært en hjelp for henne i de oppgaver og tjenester Gud har gitt henne senere. De små vestlandsforholdene vil nok ikke Alma bytte bort i de store lettvinte arbeidsforhold som finnes andre steder. På skolen måtte hun og hennes søsken tåle å bli stilt i en gruppe for seg. De var ikke døpt i kirken og var derfor hedninger i kameratenes øyne. Halse-barna fikk høre mangt et skjellsord av den grunn. Både i og utenfor skolen følte Alma presset av den offentlige oppfatning av kristendommen, men likevel tvilte hun aldri på at hennes far hadde rett. Denne indre overbevisningen ga henne sikkerhet og styrke, enda hun ikke var noen personlig kristen. I fireårsalderen opplevde hun noe som sikkert var til hjelp da hun ble eldre. Det brøt nemlig ut vekkelse i Sunndalen i 1911, og mange bøyde seg. Hver eneste kveld --- uke etter uke ---- kom man sammen til møter. Guds ild falt på en mektig måte. Her var man ikke opptatt av hvorfor man skulle få Åndens dåp. Ingen undret seg over hvordan tegnene på åndsdåpen ville arte seg. Ånden var der, og ilden falt. Herren oppreiste en solid venneflokk i Sunndalen og Åheimsbygda. De holdt fast ved samfunnet, brødsbrytelsen og bønnene, og de hadde en innbyrdes kjærlighet og et fellesska som satte sitt preg på omgivelsene. Peder Halse hadde mange kjære brødre i troen. De støttet hverandre og bar byrdene sammen ved at de delte ansvaret for menigheten. Særlig
Side 3. var Jon Sunndal, Ole Thue og ordfører Andreas Osnes, ved siden av flere andre, av stor betydning for Alma, hennes foreldre og virksomhet på stedet. Deres innbyrdes kjærlighet og deres syn på Golgataverket gjorde et meget dypt inntrykk på henne. Hun forsto at den gleden disse mennesker hadde, har verdt både kamp og forfølgelse. Alt i de tidligere barneår fikk hun oppleve å måtte kjempe. Den største kampen pågikk likevel ikke ute på jordene eller på skolen, men i hennes eget hjerte --- en kamp mellom to store makter. Hun visste at Gud ønsket å gripe inn i hennes liv, og hun forsto at han da kom til å beslaglegge henne helt og holdent. På den andre siden hadde hun en veldig trang til å rive seg løs og være selvstendig. Denne kampen skulle komme til å vare i mange år. Ofte ønsket hun at et Herrens vitne eller en av de troende ville snakke til henne. Hun hadde så mange spørsmål som hun ønsket svar på, så mange problemer hun ønsket løst. Men det så ikke ut til at noen hadde tid til å snakke med et barn. Men hadde ikke så stor tro på at et barn virkelig kunne oppleve noe, inne i barnehjertet forsatte den intense kampen. Tidlig kjente hun medfølelse for slike barn som ikke hadde noe hjem eller var fattige. Hun begynte til og med å be at Gud skulle gi henne de fattige, ensomme og foreldreløse til venner. Jo mer hun ba om dette, desto større ble trangen til å hjelpe. Det fantes ingen slike på hjemstedet hennes og hun kjent heller ikke til noen som var i en slik håpløs stilling andre steder. Likevel var hun grepet av denne nøden, noe som Gud sikkert hadde lagt på henne. Når hun var ute og lekte om vinteren sammen med de andre barna på kjelke og spark, ble hun ofte sittende for seg selv borte i skogkanten. Månen kunne lyse over den støyende leende og lekende barneflokken mens Alma satt på kjelken sin med hode i hendene. Fra dypet av sitt hjerte sukket hun til Gud om hjelp --- slik at hun kunne få utløsning for den nøden som ville presse henne ned. Hun kunne ikke leke som andre, le som andre,være sorgløs som andre. Hun hadde en byrde å bære, en knugende tung byrde. Likevel strittet hun imot. Hun ville slippe å bøye seg for Gud, slippe å ta noe standpunkt. Hun ville helst leve på avstand fra Gud,slik som det passet henne best. Opp gjennom skoleårene merket hun stadig Guds kall til frelse. Hun kunne bare ta et lite skritt, men hun orket ikke å bestemme seg. Mer enn en gang gikk hun opp i skogen for å prøve å be til Gud. Hun prøvde også bare å bøye ett kne. Hvis hun bøyde begge, var hun redd at hun ikke ville kunne møte kravet som Gud da ville stille henne. Hun trodde at det gikk an å få frelsesvisshet, og kraft før hun tok noe avgjort standpunkt. I de siste årene i folkeskolen, ble hun grepet av en sterk nasjonal interesse. Det var særlig Vinje og diktene hans som tiltalte henne. De første diktene leste hun på skolen, men det var ikke nok. Hun fikk tak i flere slike og skaffet seg kjennskap til Vinjes liv. Det hun leste kunne gripe henne til tårer. Hun så hvorfor denne mannen hadde kjempet for noe som var blitt stort og kjært for ham. Hun så også hvordan en dårlig helse og tunge livsvilkår hadde knekket ham, og hun elsket og holdt av ham. Hun ville gjøre ham til sitt store ideal. Det var en lett sak for henne å lære diktene hans utenat. Ved å lese dem, følte hun at hun fikk utløsning for noe hun bar på inne i seg. Hun syntes hun hadde funnet en erstatning for Gudslivet, lengselen og det kallet hun hadde i sitt indre. En kveld etter at hun hadde lagt seg,lå hun med lukkede øyner og leste utenat Vinjes dikt:"No ser eg atter slike fjell og dalar, som deim eg i min fyrste ungdom såg." Uten at hun hadde lagt merke til det,var hennes bror kommet inn i rommet. Leende spurte han: "Ka er det du ser for noko Alma?" Det var som om han brøt i stykker noe for henne. Uten å svare begynte hun om igjen, for hun ville nyte det den store dikterens ånd meddelte gjennom dette diktet. Men ikke hennes forkjærlighet for nettopp det diktet ble tvunget fram av en ubevisst anelse om at hun skulle få oppleve det samme? Kallet sa henne at hun skulle bort fra sitt hjemsted, men en gang skulle hun få komme tilbake til sin hjembygd og atter se "slike fjell og dalar som deim eg i min fyrste ungdom såg". Da hun var seksten år gammel, ble hun alvorlig syk. Hun ble innlagt på sykehuset i Ålesund, og med på reisen til sykehuset fikk hun
Page 1: Del 9.A. Vekkelse Vekkelse ved ved
Page 5 and 6: Side 5. henne hvor hun skulle bo. H
Page 7 and 8: Side 7. nettopp på vei ut i fjøse
Page 9 and 10: Side 9. dør. Når de ba henne gå,
Page 11 and 12: Side 11. for henne var det Gud som
Page 13 and 14: Side 13. fisk.: "Det blir møte på
Page 15 and 16: Side 15. ---- Nei, nå får du gi d

Alma Halse. - Menigheten Passion

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?