Alma Halse. - Menigheten Passion

Del 9.A.
Vekkelse Vekkelse ved
ved
Guds Guds Generaler.
Generaler.
Alma Halse.
" I troens kamp".
Innledning:
Båten gled lengere og lengere ut. De kjære vennene på kaien ble til slutt bare
til små prikker. Til sist kunne hun ikke se at de vinket heller. Og der stod hun
alene på dekk.Hun så på de høye, nordnorske fjellene som lå i en blå dis rundt
om henne. Majestetiske og utilnærmelige raget de opp i været, og på toppene
lå det alt litt nysne. Den blågrønne sjøen ga en fornemmelse av isvann og
kulde.En kald gufs strøk over båtens dekk og rev i kåpefliken til Alma der hun
sto helt alene ved relingen.
Hun dro kåpen tettere om seg og smilte for seg selv. Hun lot ikke til å merke
kulden og den tomme ensommheten som omga henne på alle kanter. Hun var
i Mesterens ærend, og Jesus bodde i hennes hjerte. Det var derfor hun smilte!
Den brede Alta-fjorden lå foran henne. Reisen nordover hadde vært en opplevelse, og
Alta-fjorden var ikke noe unntak. Her var det vakkert --- vakrere enn hun hadde tenkt seg!
Men det var ikke først og fremst naturen som opptok Alma, for hun var fylt med spenning:
Hvordan er folket, forholdene og behovene? Hun visste at folk hadde det bra i Nord-Norge,
og mange hadde sagt til henne at det ikke var behov for henne der. Men i sitt hjerte kjente
hun at Jesus hadde et eller annet fore, og nøden var en like stor virkelighet som før.
Hun måtte gå akterut og be til Gud at han skulle velsigne hennes inngang i Alta. Da kom
fienden og sa at i bunn og grunn hadde vel ikke hun noe kall! Hun ba da Gud om å drive
fiende bort, slik at hun kunne gå i land med en indre seiersglede, og det gjorde han. En tid
full av kamp og slit lå foran henne da hun gikk i land i Alta den 27. september 1933. Men
hun visste nå at Gud skulle gi henne seier og framgang. Og når hun så tilbake på sitt liv, forsto
hun at hun var ledet av en mektig Gud.
Peder og Dorthea Halse var begge troende. Alt mens de var unge, valgte de Jesus som
sin livsfører. Peder var den eneste som var vakt i sitt hjem, og måtte på sett og vis stå alene
til han traff Dorthea. De to stiftet familie og begynte å rydde sin egen gård. Halse gård lå i
Sunndalen, på Sunnmøre. Gården var tungdrevet, men takket være det unge ekteparets
faste tro på Gud, manglet de hverken livsmot eller arbeidsglede.
Sent og tidlig arbeidet de ute på jordene med å velte bort stein og gjøre jorden dyrkbar
Likevel hadde Peder tid til å snakke med Gud. Selv når han sto midt oppe i det tyngste

Side 2.
arbeidet, kunne han samtale med Jesus -- om kuene,gårdsdriften,familien og om himmelen.
Peder Halse leste mye i Bibelen. Fotellingene om Moses, Josva, Rut og Daniel delte han
med store som små. Det var ikke bare oppbyggende, men spennende å lese om menn og
kvinner som forble tro mot sitt syn, sitt kall og sin Mester. Størst pris satte han kanskje på
evangeliene hvor Jesu liv ble skildret, men også Peters og Paulus' opplevelser elsket han å
lese om. Deres brev ga ham mye å tenke på.
Etter som tiden gikk, ble han mer og mer urolig på grunn av det som sto i Bibelen om
dåpen. Han gjennomgikk mange kamper og kriser. Men jo mer han leste, desto mer overbevist
ble han om at "troendes dåp" måtte være bibelsk. I året 1902 ble han døpt. En omreisenden
evangelist som hette Pettersen, kom i dette året til Sunndalen. Det viste seg at
han delte Halses syn på dåpen, og om ikke lenge gikk Peder i "dåpens grav"
Dette ble et vendepunkt i hans liv. Motstanden utenfra tiltok i en helt uventet grad.Presten
og de andre troende tok skarp avstand fra hans syn. Selv morbroren til Peder uttalte en
gang offentlig at "djevelenns ånd er gått inn i Peder". Men fra nå av kunne Peder vitne med
frimodighet om det lys han hadde fått. Han hadde handlet etter sin overbevisning, og aktet å
være sitt syn tro.
Dorthea delte ikke sin manns syn i begynnelsen.Peder på sin side mente nå at barna ikke
skulle døpes før de selv bestemte seg for det. Hva du enn vil at jeg skal gjøre for deg, det
skal jeg gjøre, sa han en dag til sin høyt elskede Dorthea. ---Men å la barna våre bli barnedøpt,
det kan jeg ikke.
Elleve år senere --- i 1913 -- ble også Dorthea Halse døpt som troende, sammen med
sine svigerforeldre som i sin alderdom var blitt frelst og overbevist om dåpens vei. Herren
sendte vitner opp gjennom den lille dalen. Det var til stor oppmuntring for Peder hver gang
han traff troende som delte hans syn. Halses hjem sto åpent for alle troende, og snart
begynte man med møtevirksomhet i dalen. Det var særlig Erik Nordquelles venner Gud fikk
bruke. Dette arbeidet skulle føre til vekkelse.
Alma Halse blir født og blir det syvende barnet til Dorthea og Peder Halse.
I året 1907 fikk familien Halse sitt syvende barnet. Barnet var en pike som fikk navnet
Alma. Hun ble naturligvis heller ikke døpt. Slektninger og venner var ikke så glade ved tanken
på at det skulle vokse opp enda en "hedningunge" der på gården.
Fra de tidligste årene av,ble ansvar lagt på hennes skulder.Alle måtte hjelpe til på gården.
Livskampen var alvorlig og hard, og Alma lærte tidlig ikke å stille store krav. Til tross for plikt
og ansvar i de tidlige barne og ungedomsår har Alma alltid vært dypt takknemlig fordi hun
vokste opp under arbeidsomme og små livsvilkår. Det har vært en hjelp for henne i de oppgaver
og tjenester Gud har gitt henne senere. De små vestlandsforholdene vil nok ikke
Alma bytte bort i de store lettvinte arbeidsforhold som finnes andre steder.
På skolen måtte hun og hennes søsken tåle å bli stilt i en gruppe for seg. De var ikke
døpt i kirken og var derfor hedninger i kameratenes øyne. Halse-barna fikk høre mangt et
skjellsord av den grunn. Både i og utenfor skolen følte Alma presset av den offentlige oppfatning
av kristendommen, men likevel tvilte hun aldri på at hennes far hadde rett. Denne
indre overbevisningen ga henne sikkerhet og styrke, enda hun ikke var noen personlig
kristen.
I fireårsalderen opplevde hun noe som sikkert var til hjelp da hun ble eldre. Det brøt
nemlig ut vekkelse i Sunndalen i 1911, og mange bøyde seg. Hver eneste kveld --- uke etter
uke ---- kom man sammen til møter. Guds ild falt på en mektig måte. Her var man ikke opptatt
av hvorfor man skulle få Åndens dåp. Ingen undret seg over hvordan tegnene på åndsdåpen
ville arte seg. Ånden var der, og ilden falt.
Herren oppreiste en solid venneflokk i Sunndalen og Åheimsbygda. De holdt fast ved
samfunnet, brødsbrytelsen og bønnene, og de hadde en innbyrdes kjærlighet og et fellesska
som satte sitt preg på omgivelsene. Peder Halse hadde mange kjære brødre i troen. De
støttet hverandre og bar byrdene sammen ved at de delte ansvaret for menigheten. Særlig

Side 3.
var Jon Sunndal, Ole Thue og ordfører Andreas Osnes, ved siden av flere andre, av stor
betydning for Alma, hennes foreldre og virksomhet på stedet.
Deres innbyrdes kjærlighet og deres syn på Golgataverket gjorde et meget dypt inntrykk
på henne. Hun forsto at den gleden disse mennesker hadde, har verdt både kamp og forfølgelse.
Alt i de tidligere barneår fikk hun oppleve å måtte kjempe. Den største kampen pågikk
likevel ikke ute på jordene eller på skolen, men i hennes eget hjerte --- en kamp mellom
to store makter. Hun visste at Gud ønsket å gripe inn i hennes liv, og hun forsto at han da
kom til å beslaglegge henne helt og holdent. På den andre siden hadde hun en veldig trang
til å rive seg løs og være selvstendig.
Denne kampen skulle komme til å vare i mange år. Ofte ønsket hun at et Herrens vitne
eller en av de troende ville snakke til henne. Hun hadde så mange spørsmål som hun ønsket
svar på, så mange problemer hun ønsket løst. Men det så ikke ut til at noen hadde tid til å
snakke med et barn. Men hadde ikke så stor tro på at et barn virkelig kunne oppleve noe,
inne i barnehjertet forsatte den intense kampen.
Tidlig kjente hun medfølelse for slike barn som ikke hadde noe hjem eller var fattige. Hun
begynte til og med å be at Gud skulle gi henne de fattige, ensomme og foreldreløse til venner.
Jo mer hun ba om dette, desto større ble trangen til å hjelpe. Det fantes ingen slike på
hjemstedet hennes og hun kjent heller ikke til noen som var i en slik håpløs stilling andre
steder. Likevel var hun grepet av denne nøden, noe som Gud sikkert hadde lagt på henne.
Når hun var ute og lekte om vinteren sammen med de andre barna på kjelke og spark,
ble hun ofte sittende for seg selv borte i skogkanten. Månen kunne lyse over den støyende
leende og lekende barneflokken mens Alma satt på kjelken sin med hode i hendene. Fra
dypet av sitt hjerte sukket hun til Gud om hjelp --- slik at hun kunne få utløsning for den nøden
som ville presse henne ned. Hun kunne ikke leke som andre, le som andre,være sorgløs
som andre. Hun hadde en byrde å bære, en knugende tung byrde.
Likevel strittet hun imot. Hun ville slippe å bøye seg for Gud, slippe å ta noe standpunkt.
Hun ville helst leve på avstand fra Gud,slik som det passet henne best. Opp gjennom skoleårene
merket hun stadig Guds kall til frelse. Hun kunne bare ta et lite skritt, men hun orket
ikke å bestemme seg. Mer enn en gang gikk hun opp i skogen for å prøve å be til Gud. Hun
prøvde også bare å bøye ett kne. Hvis hun bøyde begge, var hun redd at hun ikke ville kunne
møte kravet som Gud da ville stille henne. Hun trodde at det gikk an å få frelsesvisshet,
og kraft før hun tok noe avgjort standpunkt.
I de siste årene i folkeskolen, ble hun grepet av en sterk nasjonal interesse. Det var særlig
Vinje og diktene hans som tiltalte henne. De første diktene leste hun på skolen, men det
var ikke nok. Hun fikk tak i flere slike og skaffet seg kjennskap til Vinjes liv. Det hun leste
kunne gripe henne til tårer. Hun så hvorfor denne mannen hadde kjempet for noe som var
blitt stort og kjært for ham. Hun så også hvordan en dårlig helse og tunge livsvilkår hadde
knekket ham, og hun elsket og holdt av ham. Hun ville gjøre ham til sitt store ideal.
Det var en lett sak for henne å lære diktene hans utenat. Ved å lese dem, følte hun at hun
fikk utløsning for noe hun bar på inne i seg. Hun syntes hun hadde funnet en erstatning for
Gudslivet, lengselen og det kallet hun hadde i sitt indre. En kveld etter at hun hadde lagt
seg,lå hun med lukkede øyner og leste utenat Vinjes dikt:"No ser eg atter slike fjell og dalar,
som deim eg i min fyrste ungdom såg." Uten at hun hadde lagt merke til det,var hennes bror
kommet inn i rommet. Leende spurte han: "Ka er det du ser for noko Alma?" Det var som
om han brøt i stykker noe for henne. Uten å svare begynte hun om igjen, for hun ville nyte
det den store dikterens ånd meddelte gjennom dette diktet.
Men ikke hennes forkjærlighet for nettopp det diktet ble tvunget fram av en ubevisst
anelse om at hun skulle få oppleve det samme? Kallet sa henne at hun skulle bort fra sitt
hjemsted, men en gang skulle hun få komme tilbake til sin hjembygd og atter se "slike fjell
og dalar som deim eg i min fyrste ungdom såg". Da hun var seksten år gammel, ble hun
alvorlig syk. Hun ble innlagt på sykehuset i Ålesund, og med på reisen til sykehuset fikk hun

Side 4.
alvorlige formaninger og råd om å søke Jesus. Hun prøvde å si "ja" til Gud, men hun våget
ikke å ta skrittet helt ut. Hun var nemlig klar over at Gud ville ha hele hennes liv, ja, Hennes
"alt".
Mens hun lå der og sykdommen raste i kroppen, ble hun plutselig redd. Hadde Gud kalt
henne for siste gang? Hun foldet hendene og ba til Jesus og sa at dersom han ville sende
noen til henne som hun kunne få snakke med, og som kom til å spørre henne om hun ville
bli frelst, da ville hun tro at han enda elsket henne.
Ikke lenge etter kom en løytnant i Frelsesarmèen inn på sykerommet. Alma var svært
dårlig og orket ikke å si stort. Hun lå bare og så på løytnanten og tenkte: --- Nå må vel Gud
kunne bevise at han enda elsket meg! Da løytnanten hadde sittet på engekanten en stund,
reiste hun seg, strøk Alma over håret og sa:"Du er visst svært syk du,men du blir nok bedre.
Og dermed sa hun adjø og gikk.
Nå er Guds kall gått fra meg, tenkte Alma, --- det er for sent. Hun var fortvilet. En stund
senere sov hun. Hun hadde en meget sterk påkjenning, og nå krevde kroppen hvile. En dag
hun befant seg i stor sjeleangst, ba hun Jesus om å minne en troende person om å gå til
sykehuset. Hun sa til Jesus at han måtte rope inn i øret på den som skulle komme at på den
avdelingen lå en sjel som holdt på å vansmekte.
Tiden gikk, men det kom ingen. Alma ble meget fortvilet, ikke bare over sin egen nød,
men også fordi hun forsto at Jesus manglet folk som han kunne rope på, og som hadde
åndelig hørsel. Hun tenkte på Ananias som hjalp Saulus. Riktignok hadde hun ikke vært så
fryktelig som Saulus, men hun syntes i grunnen at han kunne ikke være mer fortapt enn hun
var. Tanken på at Jesus manglet personer han kan rope på, har hun aldri mistet siden.
Hver gang hun ble dårligere i dagene som fulgte, ga hun Gud løfter. Men så snart hun
ble bedre, trakk hun løftene tilbake. I sitt sinn tenkte hun at bare hun ble bra igjen, ville hun
bli roligere og kunne leve et normalt, bekymringsfritt liv, uten åndelige kriser, akkurat som en
hver annen ungdom. Den freden hun hadde håpet på og gledet seg til, fikk hun aldri oppleve.
Da hun var blitt frisk igjen, forsatte kampene som før.
Alma vil flykte ---- akkurat som Jonas.
En tid etter at hun var kommet hjem fra sykehuset, sendte Gud på ny en vekkelse over
Sunndalen. Bygdene omkring ble også berørt. Guds kraft ble åpenbart ved at mange kom i
syndenød og søkte frelse.Syke, som legene hadde gitt opp, ble momentant helbredet. Guds
ild falt på vennene mens de var på møtene, ute på jordene, i fjøset, ja, over alt skjedde det
noe, uten at folk nesten visste hva det var.
Da følte Alma at hun var på utrygg
grunn.Hun hadde tenkt å være hjemme
på Halse den vinteren, men nå følte hun
at enten måtte hun reise bort eller overgi
seg til Gud. Nå måtte hun velge det
ene av to, og hun bestemte seg for å
komme seg vekk. Hun søkte på en
post et sted langt inne i Sogn og Fjordane.
Der var hun sikker på at hun i
alle fall ikke kom til å finne denne åndelige
vekkelsen med slike veldige utslag
som helbredelser,dåp i Ånd og dåp i
vann. Hun kunne nok tenke seg å være
en kristen, men hun ville være et alminnelig
menneske som slapp å lide ondt for evangeliets skyld.
Hun fikk posten. Hennes mor var synlig bedrøvet da hun så henne gjøre seg klar for
reisen. Hun hadde håpet at Alma kunne ha vært hjemme, slik at hun virkelig kunne få møte
Gud.Da Alma kom til reisens mål og steg av båten,ble hun møtt av en mann som skulle vise

Side 5.
henne hvor hun skulle bo. Han ønsket henne velkommen.
Da hun sto der på brygga, med den lille kofferten med det beskjedne utstyret i hånden,
følte hun liksom en hånd på sin høyre skulder. Hun ble beveget da hun forsto at det var
Jesus, og at han også var der. Undrende spurte hun: --- Jesus hvorfor er du her? ---Jeg må
ha ro nå! Da hørte hun tydelig en stemme som sa:--- Det skal bli hardt å stampe mot brodden!
---- La meg få ro! La meg få fred! skrek det i hennes indre. ----Jeg vil være som andre.
Men hva hjalp det? Hun forsto at det ikke bare var hun som hadde gått i land, men Guds
kall hadde fulgt henne.
Ukene som fulgte, kan vanskelig beskrives. Alma følte seg fremmed og ensom på dette
stedet, og i hjertet var hun syk av lengsel etter frelse. I blant forsøkte hun å be til Gud, men
alltid i smug. Tanken på å bøye kne så folk så det, og å ta et åpent standpunkt, fylte henne
med skrekk. Hun visste at i det øyeblikket hun bøyde kne, var hennes livskurs avgjort!
Veien var imidlertid for smal og kallet for stort.
Ut på vinteren ---- i februar måned --- nådde krisen sitt klimaks. Hele tiden hadde Guds
Ånd arbeidet intenst med henne. Fra hjemmet sitt hørte hun om store og underlige ting.
Gamle skolekamerater ble frelst, døpt og åndsdøpt, og man opplevde tegn og under hjemme
i Sunndalen. Dette virket som hammerslag på hammerslag, og hun følte seg bundet av
et usynlig tau. Stadig ble hun dratt nærmere og nærmere alteret.
En dag nådde hennes syndenød et høydepunkt. Hun bestemte seg for å oppsøke en
dame som tilhørte en flokk indremisjonsvenner på stedet. Hun visste at denne kvinne var
frelst. --- Da hun var ferdig med arbeidet for dagen, var det blitt helt mørkt ute. Det regnet,
og hun måtte kle godt på seg. Da hun skulle gi seg i vei, hvisket fienden inn i øret hennes:
---- Du må ikke være så dum at du slår av på ditt prinsipp og din bestemmelse. Du må ikke
være vaklende og veik --- og bli en svekling som alle andre. Du har jo alltid sagt at du ikke
trodde på religion med prat, men bare på religion med virkelighet. Og nå vil du selv gå til
dem du før kritiserte. Er du virkelig så svak?
Sjelefienden forfulgte henne med gode råd. Han mente til og med at hun burde kaste seg
i elva i den stille kveldstimen, og på den måte gjøre ende på sitt liv. Hennes fortvilelse ville
også bli borte da. Det ville være bedre at folk husket henne som en som holder fast ved sitt
standpunkt, enn å finne ut at hun hadde gått tilbake på det hun mente var rett.
Kilometer på kilometer gikk hun i mørket. Hun følte seg som en skadeskutt fugl. Regnet
pisket henne i ansiktet der hun kavet seg fram. Hun måtte finne en som var troende, hun
måtte snakke med noen. I alle fall måtte hun spørre om de hadde et skriftord til henne. Hun
følte at dersom hun bare kunne kaste seg i Jesu armer, da ville all fortvilelse forsvinne. Igjen
foreslo fienden at hun skulle gjøre ende på sitt liv, for det var den letteste måte å få slutt på
all angst og fortvilelse på.
Etter et par timer var hun framme, og hun banket på døren hos den troende kvinnen.
Hvem er det? spurte en lav stemme inne i rommet. --- Det er Alma. --- Å, er det du som er
så sent ute? spurte den andre --- Jeg har jo lagt meg --- Ja svarte Alma, men du må stå
opp så jeg kan få snakke med deg! Nå ble døren åpnet, og kvinnen spurte om noen var syk,
eller om det var fare på ferde.
Det er ikke noe farlig, sa Alma. Jeg må bare få komme inn så jeg får snakke med deg!
Forstår du ikke at jeg er fortvilet? Jeg må ha noe som kan gi meg fred! Jeg er fortapt, jeg må
ha frelse. ---- Jamen, sa den andre, da må du komme på møtet på søndag, og så kan du
bøye deg da. ---- Men har du ikke et ord som du kan gi meg nå, holdt Alma ved. ---- Jo, jeg
har hele Bibelen full, men du må komme til bedehuset på søndag.
Ja, svarte Alma, men jeg må ha et ord i kveld. Jeg må ha et ord nå, ellers går jeg til grunne!
Finn et ord til meg! Alma var nesten fortvilet. Endelig fant damen fram Bibelen sin. Hun
leste et ord, men Alma maktet ikke å gripe det. Hun satt bare og ventet på at den andre
skulle si at de kunne bøye kne sammen. Istedet ble hun bedt om å gå --- det var jo så sent
--- og så kunne hun komme på møtet på søndag. En tanke fòr igjennom hennes hjerte: Nå

Side 6.
ville hun komme inn i et mørke som kom til å vare evig. Hvordan skulle hun orke å leve så
mye som tre dager i en slik stilling? Enda så snill og god denne troende kvinne var, forsto
hun ikke Almas sjelenød.
Til slutt var hun alene igjen, alene i mørket, regnet og
stormen. Kampen forsatte. Den onde satte alle krefter inn,
og Alma følte som om de store trærne langs veien ville
hvelve seg over henne og tilintetgjøre henne. Hun gikk og
hun gikk, og hun ropte på Jesus. Hun så ingen vei ut av fortvilelsen.
Da hun kom til huset hvor hun bodde, viste klokken i
kjøkkenet, halv tre. På veien hjem hadde hun lovet Gud
at bare hun kom hjem på rommet sitt, skulle hun bøye kne
og ta et standpunkt for ham. Hun ville heller være lykkelig
i en time og så dø, enn å leve et helt liv i ulydighet, angst
og gru.
Da hun kom inn på rommet, ville hun virkelig rope til
Jesus på sine knær. Men så kom fienden igjen og sa: --Du
kan vel ikke finne på å bøye begge knærne? Du må huske Alma Halse 24 år gammel
på at da er det gjort. Da fins det ingen vei tilbake. Hun tenke Det var i den tiden hun
med seg selv at hun måtte komme seg på kne, ellers ville hun kjempet med sitt kall.
ikke makte å møte en ny dag.
Stapp nøkkelhullet igjen med papir så ingen ser deg når du bøyer kne, forsatte fienden.
Tenk om noen oppdager deg! Da er det gjort. Da har du avslørt deg selv. Hun stappet papir
i nøkkelhullet og syntes det lyktes bra. Så gjorde hun seg klar til å bøye kne.
Men du har jo store vinduer. Hva er det du finner på! Tenk om noen kommer forbi og får
se at du ligger på kne. Da kommer de til å fortelle det i morgen,og så er det gjort! Da kan du
ikke lenger benekte at du hører til blandt leserne! Alma tok sengeteppet og et pledd og hang
dem opp for vinduene. Hun hadde et svare strev med å få det så tett som det burde være.
Til slutt kunne hun bøye kne. Men så: --- Bøyde bare det ene kneet, Alma. Da er du på
den sikre siden. Da kan du i alle fall si at du er litt troende. Det er jo alltid bedre en ingen
ting. Og så lå hun der på det ene kneet, men det kunne jo ikke bli noe lang bønnestund.
Bønnestunden ble heller ikke til frigjørelse eller frelse.
Alma bøyer begge knærne.
Lengtende og syk i hjertet ventet Alma på søndagen og møtet som skulle holdes i bedehuset.
Stadig ba hun til Jesus om at han måtte spare hennes liv, at hjertet hennes skulle slå
og hennes forstand fungere til hun kunne bøye sine knær så mennesker kunne se det. Omsider
kom søndagen. Hun arbeidet utover dagen, men fikk så fri.Andpusten slo hun seg ned
på en bedehusbenken etter en tre kilometer lang springmarsj. En man sto på plattformen da
hun kom inn.
Til å begynne med skal vi lese et ord i Bibelen, og så bøyer vi kne og ber til Gud, slik vi
pleier å gjøre når vi åpner et møte, sa han. Det er dette jeg trenger, tenkte hun. Men straks
fòr en tanke gjennom henne: Tenk om hun besvimte! Straks etter bøyde hele forsamlingen
kne. Alma ble sittende. Hun holdt krampaktig fast i benkekanten.
Ikke enda, ikke enda, sa hun til seg selv. Hun forsto at nå var Guds kall der, og det var
siste gang. Samtidig som hun ba Gud om å spare henne livet, ville hun utsette avgjørelsen.
Ikke enda, Alma. Ikke enda! Plutselig var spenningen brutt. Uten at hun selv kunne fatte
hvordan, var hun kommet på kne, og uten at hun selv merket det, ristet hun så hele bedehusbenken
skramlet.
Ingen forsto riktig hva som forgikk der ned i benken. Noen begynte å kikke nysgjerrig. Da
ba hun så alle kunne høre det, at Jesus måtte frelse henne, og så forsto alle at Alma hadde
møtt Gud. Hun ble likevel ikke løst den kvelden. Først neste dag skjedde det noe. Hun var

Side 7.
nettopp på vei ut i fjøset med to bøtter vann. Da syntes hun plutselig at Jesus sto midt foran
henne. Med ett ble Han liksom en virkelig person for henne. Hun satte bøttene ned og ble
stående nesten målløs. Alt hun kunne si var: ---- Jesus, Jesus.
Da kom Han og tok byrden av hennes skuldre. Han løste alle bånd som bandt. Hun ble
med ett glad og fri. Hun følte en slik veldig glede at hun knapt visste hva hun skulle gjøre av
seg. Hun trodde nesten ikke hun hadde benene på jorden og kunne ikke forstå hvordan hun
skulle greie å forklare det hun følte inne i seg. Hun var ubeskrivelig lykkelig.
Noen tid senere dro hun opp på setra,hvor hun var hele sommeren.De andre unge mente
at bare de fikk henne opp på setra, skulle nok omvendelsen hennes få en brå slutt. Men slik
gikk det ikke. Mange ganger når hun bøyet kne i ensomhet, kom Guds kraft over henne så
både hun og stolen ble rystet, ja, selv den lille hytta hun var i rystet. Mange ganger --- når
hun reiste seg for å gå ut etter slike bønnestunder ---- var hun forundret over at Ånden kunne
ha en så sterk virkning.
Men tungetaler vil jeg ikke bli!
Samtidig som Alma fikk oppleve disse velsignelsene under sitt opphold på setra, kom
Guds kall til henne på nytt. Han kalte henne imidlertid ikke til frelse nå, men til tjeneste. Hun
forsto at dersom hun ikke fulgte Guds vilje og Guds vilje ble hennes vilje, da ville denne velsignelsen
og salvelsen forsvinne.
Oppe i den lille hytta --en sen høstkveld --ga hun Gud løfte om å tjene ham. Hun begynte
straks å legge planer for framtiden. Hun bestemte seg for å stå i statskirken,og så ville hun
arbeide for å samle alle de troende. Hun tenkte på Sunndalen. Så snart hun kom hjem ville
hun sette alt inn på å rive ned de murene som skilte mellom de bekjennende kristne på
stedet.
Med dette store målet for øye, bestemte hun seg for å reise hjem. Hun gledet seg svært
til å treffe foreldrene, søsken,venner og kjente, ja, og enda pågikk vekkelsen.Også på Halse
var spenningen stor. Nå skulle jo en frelst Alma komme hjem!
En strålende far møtte henne på brygga. Noen minutter senere satt begge to i skysskjerra
fra Halse gård. Den vakre Blakken som Alma var så god venn med, trakk dem framover
den velkjente veien. Hun syntes nesten hun kjente igjen hvert tre og hver stein. Inne i seg
kjente hun hvordan kjærligheten til hjemstedet, som Vinje taler om, blusset opp. Hun var
sterk bundet til Sunndalen, og hun elsket folket der.
Litt etter litt begynte Peder Halse å fortelle om hva Gud gjorde der i dalen. Han kom gang
på gang inn på helbredelser som hadde funnet sted, og på dåpen i Den Hellige Ånd. Alma
ble mer og mer stille. Hennes far forsatte --- . Ja mer han fortalte, desto ivrigere ble han. Til
slutt spurte han sin datter om hennes mening.
Jeg syntes det er best å holde seg på jorda, for da slipper man å falle ned! svarte Alma.
Det ble ikke sagt mer. Bare Guds Ånd talte. Da hun kom hjem og traff sine,forsto hun straks
at de hadde en mer dyptgående frihet, større frimodighet og glede i Gud enn hun hadde.
Noen timer etter at hun var kommet til gårds, fikk hun vite at det skulle være bønnemøte om
kvelden på en ensom gård flere kilometer fra Halse. Hennes søstre skulle gå, og faren foreslo
at hun også skulle bli med. Hun visste ikke riktig hva hun skulle gjøre.
Det er best jeg er forsiktig, tenkte hun,for tungetaler vil jeg ikke bli. Dersom jeg blir tungetaler,
vil alle dører stenges for meg, så det kommer ikke til å tjene noen hensikt. Likevel ble
Alma med på bønnemøtet. På veien traff de en hel del nyfrelste og nyåndsdøpte som skulle
til samme sted. Alle sammen ønsket Alma velkommen tilbake til Sunndalen, og de virket
lykkelige og frimodige.
Da de kom fram til gården, traff de enda flere kjente. Hun måtte innrømme at de andre
hadde fått noe som hun selv manglet. Vi er alle så glad for at du er blitt frelst, utbrøt en av
hennes venniner da de hilste på hverandre. Det er jeg også, sa Alma, men jeg vet ikke ----.
Det var et "men" her. Selv om hun hadde frelsesvisshet, kjente hun at det var noe stivt, noe
ubøyelig inne i henne som Guds Ånd hadde begynt å arbeide med.

Side 8.
Det var en prektig venneflokk som var samlet til bønnemøte den kvelden. Mens det
formelig strålte lykke og glede av dem, sang de gang på gang:
"Jeg vil følge Jesus, jeg vil tjene ham. Jeg vil føre sjeler hen til det Guds lam.
Herre, av din nåde jeg deg tjene vil! Jeg vil følge Jesus, helt ham høre til!"
Hun merket at Gud kalte henne på nytt, men hun visste at hun manglet kraft til å følge
ham. Husmøtet gikk sin gang. Plutselig, mens hun satt på en liten kjøkkenkrakk, kom Guds
kraft over henne så både hun og krakken rystet. Etter en stund bøyde de kne. Et hellig alvor
grep Alma. Nå var det ikke lenger spørsmål om trossamfunn eller partier, men det gjaldt
innvielse, helliggjørelse, et "ja" som kunne gjelde for hele livet. Var hun villig til å følge Jesus
gjennom alle prøvelser, gjennom livets mørke daler, ja, selv inn i det uvisse?
Det ble klart for henne at det var noe i hjertet hennes som måtte renses bort, og hun
begynte å rope til Gud om hjelp. Bare han kunne sette henne fri. Mens hun lå slik på kne,
fikk hun med ett se et alter foran seg. På alteret brant en veldig flamme.Hun forsto at Herren
ville ha henne bort til alteret, men hun var ikke villig. Da oppdaget hun at hun var bundet av
et sterkt tau. Sakte, men sikkert dro en sterk hånd henne nærmere og nærmere alteret.
Hennes motstand forsvant fullstendig, og Guds kjærlighet fanget og fengslet henne.
Snart merket hun hvordan varmen fra flammen slo imot henne. Da var Jesus der. Han
begynte å snakke til henne. Han pekte på ting han ville at hun skulle legge på alteret slik at
det kunne brennes opp. Men hun svarte bare: ---Herre, det klarer jeg ikke. Jesus forsatte å
snakke til henne. Han pekte på mennesker som hun holdt av, venninner som hun elske,men
Alma svarte at hun ikke maktet å gi slipp på dem. Da sa Jesus klart og tydlig at han ønsket
å være alt for henne. Til slutt fikk hun nåde til svare: --- Ja, Herre din vilje skje!
Etter som hun fikk legge det ene etter det andre på alteret, merket hun hvordan ilden i
hennes eget hjerte økte og økte i styrke, og frigjørelsen kom inn.Til slutt spurte Jesus henne
om hun var villig til å gi ham sin kjærlighet, sine år, ja, hele sitt liv. Jeg vil elske deg, men følge
deg er umulig, svarte hun. På nytt kjempet hun med seg selv, og nå smeltet Guds kjærlighet
henne fullstendig ned. All motstand forsvant, og hun kunne svare:
Herre, jeg klarer ikke mer. Hvor du fører meg vil jeg gå, men du må fylle meg med din
ånd! Enda et spørsmål ble stilt henne. Var hun villig til å lide ondt for evangeliets skyld bli
forfulgt, foranktet og misforstått? Hun fikk se seg selv på en landevei. En hel del mennesker
gikk også på den samme veien.De pekte finger og gjorde narr og henne og slengte skjellsord
på skjelleord etter henne.
I dyp fortvilelse vendte hun seg til en ung søster som lå på kne ved siden av henne. Nå
var byrden blitt for tung, og hun måtte be om forbønn. Hun var liksom kommet inn i et veldig
mørke, og hun holdt på å miste Jesus av syne. Da ropte hun til Jesus i sin nød, og ifra dypet
av sitt hjerte ga hun ham sitt ja.
Der ved "alteret" ble det sluttet en pakt for livet. Da møtte Jesus henne og døpte henne i
sin Hellige Ånd! Hun reiste seg og begynte å klappe i hendene av fryd og glede. Han hadde
løst de bånd som bandt, fylt henne med kraft, og nå var hun fengslet av Hans storhet. Mens
hun priste Herren slik, begynte hun å tale et fremmed mål. De andre sojm var der priste også
Gud i tunger.Almas hunger og lengsel var stor,men alt ble nå tilfredsstillet av den veldige
kraften som strømmet igjennom henne.
I de følgende ukene levde hun i Guds velsignelse. Hun fant ut at det hun hadde opplevd
ikke bare var en forbigående følelsesrus,en hallusinasjon som hadde sitt opphav i den høye
stemningen under bønnemøtet. Nei, Gud hadde gitt henne noe varig. Opplevelsen av Åndens
dåp ble altså ikke bare noe på overflaten. Den gikk på "dypet", og den bevirket forandringer
i hennes karakter fordi Gud hadde fått tak på viljen hennes. I denne tiden ble hun også
døpt som troende. Hun ble løst fra mye av sin kjærlighet til seg selv, og hun fikk gi ham
sin kjærlighet, Alma hadde sagt, ja Guds kall.
Nøden for de ufrelste, de ensomme og de gamle tiltok stadig i hennes hjerte. Følgen ble
at hun begynte å gå på husbesøk til slike. Iblandt var hun velkommen,iblandt ble hun vist på

Side 9.
dør. Når de ba henne gå, spurte hun ofte om hun bare kunne få synge en sang for dem. Når
hun så var ferdig med sangen,lurte hun seg til å be en liten bønn. Hva gjorde det om de ikke
var så begeistret bestandig? Bare hun fikk fortelle at hun trodde på Jesus, var hun forøyd.
Nøden tiltok, og hun ønsket å få dele med stadig flere det Jesus hadde gjort for henne.
Hun begynte å besøke venneflokken rundt om på søndre Sunnmøre og ute på øyene. De
møtene hun fikk være med på, var som oftest små husmøter og bønnemøter som ble holdt i
hjemmene bortover. Gud var til stede, og ofte kunne møtene vare til over midnatt.
Kallet til å reise ut som evangelist ble mer og mer virkelig for Alma. Men hun visste at
skulle hun reise på lengere turer, måte hun ha utstyr med seg. Det var jo smått stell mange
steder hvor man tok inn vitner. ---- Kjære Herre: gi meg putevar, laken, dynetrekk og pledd,
ba hun i sin bønn en dag. Hun ønsket å kunne si til folket at dersom hun bare fikk et sted å
sove, hadde hun sengetøy selv. Da kunne hun ta inn hos hvem som helst. Litt mel og mat
ellers ville hun også svært gjerne ha i kofferten.
Da hun nevnte for sine nærmeste venner at hun tenkte å anskaffe seg noe utstyr, spurte
de hvor hun i all verden skulle få pengene fra. De syntes hun burde reise som evangelist til
hun hadde spart opp det som trengtes. Alma svarte da at hennes himmelske Far visste hva
hun trengte til.
Hun gikk ned til butikken og kjøpte det hun trengte av stoff til putevar,laken og dynetrekk.
Hun ba dem å "skrive" det så lenge, så skulle hun betale sin gjeld siden. Det gjorde de
gjerne, for de kjente Alma fra den tiden hun selv hadde arbeidet i butikken.
Alt i alt kom det hun hadde kjøpt på nærmere tyve kroner. Det var mange penger den
gangen, og mange syntes hun var altfor dristig som kjøpte så mye "på borg". Et par uker
senere kom det et brev i posten. Det var fra et sted på øyene utenfor Ålesund. Bortsett fra
poststemplet var det ikke noe som kunne bringe en på sporet til avsenderen. Det lå 25
kroner i konvolutten!
Hun tok pengene og gikk ned til butikken for å betale sin gjeld. Det var da svært så snar
du var med å betale da, sa kjøpmannen. Det er nå greitt å få betalt det en skylder, svarte
Alma kjapt. Inne i seg takket hun Gud for at han igjen hadde vist sin store kjærlighet. Fra nå
av var hun overbevist om at han ville ta på seg alle forsørgelsesplikter.
Fem uker med "alltid voksende tro"
En evangelist ved navnet Bertha Sætre holdt en del møter i Sunndalen. Hun hadde oversatt
en bok fra engelsk:"Alltid voksende tro" av Smith Wigglesworth,og den solgte hun mens
hun reiste omkring. En dag spurte hun Alma om ikke hun kunne bli med henne ut på "feltet"
en tur og hjelpe til med å selge boken. Alma som alltid hadde hatt en brennende trang til å
lære mennesker å kjenne --- syntes nå å øyne en mulighet for å komme ut blant folk. Dessuten
ville hun få en glimrende anledning til daglig å vitne om Jesus!
I barnlig tillit til Gud svarte hun ja til å selge boken. På dette tidspunktet forsto hun ikke
hva denne beslutningen skulle føre med seg. Straks etter reiste de avgårde. Dag ut og dag
inn gikk de fra bygd til bygd, fra hjem til hjem. Hver eneste familie fikk et besøk.
Hun oppdaget straks forakten for evangeliet og for denne boken. Mange svarte at de
ikke ønsket den, og at de ikke likte slikt folk på dørene heller. Hun svarte at hun slett ikke
tenkte å komme inn. Hun ønsket bare å fortelle at boken var av beste sort, fordi den framstilte
en stor Jesus, en Jesus som kunne fylle alle behov for både sjel og legeme.
Iblandt merket de to hvordan motstanden ble smeltet ned, mens den andre gangen ble
hardere og hardere. Men hver gang de merket forakt, føltevde også lykke dypt i hjertet. Det
gikk ikke alltid like godt med salget. Noen ganger kunne hun besøke en 80 -- 90 hjem, og
bare få solgt fire fem bøker. Andre ganger kunne hun selge opp til fjorten, femten.Da syntes
hun at hun hadde gjort det bra, for boken kostet jo to kroner og femti øre.
Iblant kunne hun bli svært nedstemt, som når hun hadde besøkt et sted langt inne i en
eller annen fjord, og om kvelden sto klar til å reise, kom alle som hadde kjøpt boken ned til
båten. De lot skjellsordene hagle og var sinte fordi de hadde blitt lurt å kjøpe en bok med

Side 10.
vranglære.Nå forlangte de pengene tilbake øyeblikkelig,ellers skulle de hive boken på sjøen
mens hun så på Alma lot dem få pengene igjen.
Mange ganger mens de var på Sunnmøre, kunne hun stå på dekk etter travle dager i en
eller annen bygd. Alle bøkene hun hadde solgt, hadde hun måttet ta tilbake like før båten
skulle gå. Kanskje en eller to bøker var igjen etter henne. Slik opplevelser kunne knekke det
siste av selvtillit og stolthet,
Det manglet nå ikke på oppmuntringer heller.Mange mennesker var i nød,de lengtet etter
noe,og Alma fikk vise dem veien inn i et fortrolig liv med Gud.Hun fikk oppleve Guds omsorg
og kjærlighet. Iblandt kunne Guds Ånd tale til henne og si at i det huset fins et sykt menneske
som trenger din hjelp, eller en sjel i nød, og i det huset skal du få husrom for natten. Det
slo aldri feil.
På en øy utenfor Ålesund hadde hun på disse tider en underlig opplevelse. Hun fulgte
Guds ledelse og banket på et sted. En gammel kone som hette Lina, ba henne om å komme
inn. Guds Ånd sier til meg at du er et Guds barn, fortalte Lina.-- Er det sant? spurte hun.
Ja svarte Alma, det er sant. Guds Ånd sier meg at du er sulten. Er det sant? spurte hun
videre. Ja det er sant, svarte Alma. Du har ikke spist mat i hele dag, sa Lina. --- Er det sant?
Ja. Du skal få mat hos meg. Har du seng for natten? Nei, det har jeg ikke
Du skal få sove i den beste sengen i huset, lovte Lina. Lina var ikke alene troende på
stedet. Alma fikk snart mange venner blandt de troende der, og har hensikt stedet mange
ganger siden. Den var en opplevelse for henne å sitte og høre søsterene fortelle hvordan de
var blitt pinsevenner. De hadde aldri hørt noen forkynne troendes dåp eller ånsdåpen. Ved å
lese i Bibelen fant de imidlertid ut at slik måtte det være, så for de hadde hørt noen forkynne
troendes dåp gikk de "dåpens vei" og ble "gjendøpt". Nå forklarte de Alma hvordan
det hele hadde gått for seg,og spurte om deres framgangsmåte var god nok for Herren. Hun
svarte at det var hun overbevist om at den var.
Søstrene hadde ufrelste menn. Mennene og andre som kjente dem, var redde for at de
skulle gå fra forstanden.Sannheten var imidlertid at disse søstrene hadde kontakt med Gud.
Det fantes en stor, flat stein inne på en myr. Dit gikk de faste kvelder i uken for å ha bønnemøter.Det
ble sagt av ufrelste og utenforstående at man mer en èn gang hadde sett ildflammer
over det stedet inne på myra når kvinnene hadde bønnemøte. Alma forsto at denne ilden
var Guds ild, ild fra himmelen. Det var et bevis på at det disse kvinnene hadde funnet i
troen på Jesus, var ekte.
Lina og de andre søstrene på stedet er nå hjemme hos Herren. Men en ting er sikkert:
De seiret i livskampen. I disse fem første ukene fikk Alma mange venner rundt om, venner
som har bedt for henne og stått sammen med henne på andre måter gjennom alle år. Hun
høstet også mange erfaringer og opplevde mangt. Særlig en opplevelse fra denne tiden har
betydd mye for henne.
En dag hun gikk fra hus til hus og solgte bøker, kom hun til en smie. En av karene som
arbeider der, lyste opp da han forsto hvilket ærend hun var ute i. Han ga henne et hjertelig
håndtrykk, og fortalte at han også var frelst. Da han hadde bladd litt i boken, sa han at han
godt kunne forstå at hun ville gjøre noe for å utbre en bok med et slikt budskap.
Mens han sto og kikket i "Alltid voksende tro", arbeidet en annen mann med et stykke
jern. Han hamret og slo så gnistene føyk Alma ble stående og se på ham. Plutselig hadde
han jernet oppi en vannstamp som sto like ved --- og det freste. Deretter tok han jernet inn i
varmen, og sto og ventet til det ble rødglødende. Så hamret han på det --- for til slutt å ha
det oppi vannet igjen. Fra vannet gikk stykket tilbake til ilden, og så snart det var blitt rødt,
begynte han på nytt å forme det med hammeren. Slik gjentok det seg gang på gang.
Hun sto ganske urørlig og så på. Hun var dypt grepet. --- Det jernet det er meg, tenkte
hun. Hun mintes barneårenes og ungdomstidens utallige kamper og åndelige kriser. Hun
hadde opplevd hammerslag på hammerslag, og nå kjente hun seg slekt med jernet. Hver
gang smeden slo, følte hun som om slagene var rettet mot hennes egen vilje og natur. Men

Side 11.
for henne var det Gud som slo.
Et spørsmål dukket opp i bevisstheten hennes og brakte henne tilbake til virkeligheten.
Hun måtte spørre: --- Det jernet der, som får slike hard behandling, hva skal det bli? Og
mannen svarte og sa: --- det skal bli en del av ei vogn. Det skal forresten bli en fjær. Men er
det ikke ferdig snart? Må det enda flere ganger inn i varmen? spurte Alma. --- Det må nok
det noen ganger til, sa smeden. --- Etter hva jeg ser ---- så må det nok det, ja. En stund etter
fortsatte han:-- Det er en særdeles viktig oppgave denne fjæra skal få. Den skal bli en av de
bærende under ei vogn, denne her. Hun falt i tanker igjen.
Javisst, tenkte hun, ---- Denne fjæren skal ha evnen til å bære. Den skal ta imot for alle
humpene og støtene og beskytte lasten --- slik at den kommer fram til bestemmelses-stedet
uten å ta skade. Og når det regner, må den tåle all sølespruten. Men den kommer alltid til å
beholde styrken fordi den er herdet. Etter en hyggelig samtale kjøpte mannen boken. Han
bød så farvel og gikk inn til ambolten sin igjen. Alma begynte å gå nedover bakken fra smia.
Mens hun gikk der, tenkte hun på jernet. Hun så det for seg der det spraket og gnistet --det
ville liksom gjøre motstand på sin måte. Men smeden holdt jernet fast, og hammereslagene
var målbevisste.
Hva er det største beviset på Guds kjærlighet og nåde? måtte hun spørre seg selv.--- Er
det hammerslagene, vannet, ilden eller å få ligge i ro --- uten å røre på seg? Uten at Mesteren
får bruke en til noe som helst? Nei, Jesus, jeg må få være i din hånd! Men hold meg da
så fast at jeg ikke med egen vilje makter å rive meg løs! Innerst inne vil jeg jo lide, tåle savn,
--- bare jeg blir som et stykke jern som kan bære byrder, føre noe fram som selv er for veikt
til å kunne gå! Bare jeg kan vite at det er du som slår med hammeren, er jeg trygg. Da blir
det ikke fire, fem slag for mye, eller noen, slag for lite. Mens hun tenkte disse tankene, falt
hun liksom til ro. Er underlig fred senket seg over henne.
Nå visste hun at hun maktet å gi Herren sin hånd på nytt og si:-- Mester, jeg vil så gjerne
følge deg videre. Jeg er jo din og du er min. Du må aldri bry deg om min lyst til å spare meg
selv. Spar meg ikke, men før meg inn i smia, inn til grua, inn på ambolten ----. Hun tenkte på
hva hun hadde lært i smia. Der hadde hun lært noe for livet!
Hun tenkte også på de gangene hun alt hadde vært i ilden,og på de slagene hun allerede
hadde fått. Men smeden hadde aldri gitt henne opp som håpløs. Han arbeidet stadig med
henne. Nå elsker hun mer Guds behandling og hans sterke hånd, enn friheten til å ligge der
som et ubrukelig stykke skrapjern. Nei, smeden der oppe kunne få gjøre akkurat som han
ville, bare hun fikk være til nytte, --- fikk være et redskap for Gud, en fjær som kunne tåle
tyngden av de åndelige livsverdier som Gud vil føre fram i sitt rike på jord.
Øyene ved Kristiansund.
De fem opplevelsesrike ukene var over, og Alma reiste hjem en tur. I denne tiden
begynte hun å be Gud å lede henne til et sted hvor det ikke fantes noe kristent arbeid. Hun
likte seg ikke på steder hvor flere kristne grupper sto og trakk i hver sin retning.
En bønn etter Guds hjerte vil alltid bli besvart, så også med denne. På forunderlig vis ble
hun ledet til et sted i Sogn og Fjordane. Det var en regntung søndag hun steg i land på dette
sitt nye virkefelt, og skjønt hun kom for å være i tjeneste på en gård, hadde Jesus tenkt noe
mer med henne. Der var ingen kristelig virksomhet utenom statskirkens faste gudstjenester.
Allerede første kvelden spurte hun barna på gården om det fantes noen troende der i bygda
Men da ordet "troende" var helt uforståelig for dem, måtte hun forklare seg nærmere, --- Jeg
mener om det er noen som ikke går på dans og fest og slikt noe, sa hun, -- Nei, sa den største
av barna. --- Jo, forresten, det er en, men hun har brysthinnebetenelse.
Et temmelig nedslående svar, men var det ikke nettopp et slikt sted hun hadde bedt Gud
om? Jo, dette var sikkert Guds svar til henne. Her lå oppgavene ferdig for henne ferdiglagte
gjerninger som Gud selv ville føre henne inn i. Og Alma unndro seg ikke. Han holdt møter
omkring i husene, vitnet om sin Frelser som hun hadde møtt. Guds Ånd virket med og sjeler
kom i nød og søkte frelse. Om sommeren arbeidet hun oppe på setra. Også der fikk hun

Side 12.
synge og vitne blant sine kamerater. Oppholdet der satte dype merker hos dem som møtte
henne. De forsto at kristendommen var en virkelighet, og at hennes opplevelse med Gud
var mer enn bare ord.Aldri hadde disse forstått at Jesus kunne gjøre en ungdom så lykkelig.
Alma selv kjente stadig Guds hånd hvile på seg. Denne hånd som hun hadde kjent så
ofte før. Hun kjente seg selv bli dratt nærmere og nærmere den dagen da hun for alvor
skulle gå ut i Herrens gjerning. Men tungt var det å slite seg løs for alvor fra denne bygda og
disse prektige mennesker. Da hun en oktoberdag forlot bygda, hadde hun gitt Herren et "ja"
for livet. Evangeliet skulle eie hennes dager og år heretter. Hun merker Jesus var så nær og
hvisket: ---- Frykt ikke, Alma, jeg vil hjelpe deg og holde deg oppe.
De første turene ble ikke så lange, bare noen uker, og så en tur hjem igjen. I denne tiden
følte hun at hun var kommet inn i Guds bibelskole. Det var stadig oppgaver nok, både i
møtene og hjemmene rundt omkring. Dette gjorde henne mer avhengig av Gud, og hun ble
ført inn i dette fortrolige samfunn med ham og lærte å betro ham alt. Ofte syntes hun å høre
hans kjærlige røst, som atter sa: --- Frykt ikke, Alma!
Etter en tid hos sin bror i Larsnes på Sunnmøre merket hun Guds røst på nytt: --- Øyene
ved Kristiansund! Hun kjente stemmen, og den kjærlighet og varme som fulgte med den.
Hun syntes selv å trenge en del utstyr, kåpe og koffert med mere. En kveld var det misjonsfest
på stedet.Alma ble bedt om å tale der,og det gjorde hun med glede. Den ene loddboken
etter den andre kom i hennes hender. Aldri før hadde hun tatt nummer. Hun syntes alltid å
trenge noe mer bestemt enn et lodd. Men underlig var det,i kveld tok hun det ene nummeret
etter det andre.
Blant loddbøkene var det en på et kåpestoff, en annen på som av kåpe, den tredje på utstyr
til en kåpe. Alma tenkte med seg selv at dersom Gud ville, så kunne han gi henne en
kåpe på denne måten. Tilsammen kjøpte hun lodder for 30 øre. Senere på kvelden trakk
man vinneren. Hun vant både stoffet, sømmen og utstyret. Ja, enda flere ting vant hun på
nummer som andre hadde kjøpt til henne, så hun følte seg neste flau til slutt. Slik sørget
Gud for henne også på denne måten. Snart var hun reiseklar. Hun gikk til en dame på postkontoret
og spurte om hun kunne få se på et Norgeskart. Hun ville vite om det fantes øyer
ved Kristiansund. Så snart hun hadde funnet byen på kartet, begynte hun å kikke på øyene
som lå rundt om. En av dem hette Freiøya. Hun følte noe underlig overfor denne lille flokken
på kartet. Hun la fingeren på den og ba:
--- Kjære Jesus, før meg dit hvis det er din vilje, og gjør meg til velsignelse der! Få dager
senere var den lille kofferten hennes pakket, og hun kunne ta bussen til Ålesund. Da hun
kom hit, spurte vennene henne om hvor hun skulle. Jeg skal til øyene ved Kristiansund,
svarte hun.De spurte om hun kjente noen der, og hun måtte svare som det var at det gjorde
hun ikke. Mange ristet på hodet og mente at dette var noe hun hadde funnet på selv.
Hun tok båten til Kristiansund. Da hun var vel framme, besøkte hun en troende dame hun
kjente. Damen kunne fortelle at pinsevennene ikke drev noen form for virksomhet ute på
øyene. Dessuten var det stengt for alle vitner som forkynte troendes dåp, men Alma trodde
nå likevel at dette var etter Guds vilje.
Hun tok farvel og gikk ned på fiskekaia. Der gikk hun fram og tilbake med den lille kofferten
i hånden og kikket på folk. Blant noen av dem som sto på brygga, fikk hun øye på en
yngre frue. Damen bar på en hel del pakker. Alma gikk bort til henne og hilste, og spurte om
damen visste om en motorbåt, gjerne en melkebåt som skulle ut til øyene. -- Det kommer an
på hvor du skal hen, det, svarte fruen vennlig.
Det er ikke akkurat bestemt, svarte Alma, --- jeg reiser omkring og holder møter jeg, så
det er for så vidt det samme bare jeg kommer meg ut på en av disse øyene nå før søndag.
Da kan du få bli med meg, sa den andre, for vi holder møter ute hos oss, og vi vil gjerne ha
hjelp til søndag. Begge smilte og de tok hverandre i hånden. Litt etter satt Alma sammen
med den unge fruen ombord i en liten båt som skulle ta dem til fruens hjem. Da de nærmet,
seg brygga hvor båten skulle fortøyes, ropte fruen til arbeidsfolkene som arbeidet med tørr-

Side 13.
fisk.: "Det blir møte på bedehuset i kveld!"
Hun ble vist inn i et vakkert hjem, og ble fort venner med alle, ikke minst den lille datteren
i huset. Da kvelden kom og de ga seg i vei til bedehuset, ble Alma meget overrasket. Fra
alle kanter strømmet det folk til,og da de kom inn i bedehuset, fikk hun se at det var overfylt.
Hun vitnet ganske enkelt, men grepet over teksten om klippen Jesus, og om mannen som
bygde sitt hus på fjell. Etter at hun hadde talt, takket vennene Gud for Alma. Hun ble bedt
om å stanse på søndagens møter.
Slik begynte en herlig vekkelsestid. Alma Halse betegner denne tiden som den rikeste i
hennes tid som forkynner. Gamle som unge søkte Gud om frelse, og snart bredte vekkelsen
seg utover hele øya. Den første søndagen hun var i hjemmet til den gjestfrie fruen og hennes
mann, spurte hun henne hva øya hette. --- Øya vår heter Freiøya, svarte fruen. Alma
ble litt forbauset.
Dette er altså øya som Guds Ånd talte om, tenkte hun. Øya var stor, mange mil i omkrets
men hun reiste omkring fra sted til sted etter som Herren åpnet vei. Til slutt brant Guds ild
rundt om på hele øya. Alma hadde fått se hva evangeliet formådde på en måte hun aldri
hadde drømt om. Behovet for hjelp og forbønn for mennesker i nød under møtene var så
stort at alle troende fra de forskjellige misjonssamfunn var med og ba til Gud. Det vat et
sterkt åndelig fellesskap.Alle var opptatt med å hjelpe sjelene. Ingen fikk tid til å snakke om
det som skilte dem.
Mange av hennes venner skrev og spurte om hvordan hun kunne være der ute på øya
hvor det ikke fantes pinsevenner. Hun svarte med å si at det var godt å være der fordi vekkelsens
ild brant. Mange ville stenge bedehuset for henne. Da var det at kirkens egne folk
spurte om hvem den mannen var som turde ta på seg ansvaret for en slik handling. I alle de
store bygdene på øya var det ingen som våget det.
Likevel skyldte motstandsbølgene inn over vekkelsen. Noen påsto at Alma hadde gjort
flere mennesker sinnssyke fordi hun forkynte at Jesus skulle komme igjen på den samme
måten som han fòr bort. Hun ble anmeldt og ventet hver dag på å bli innkalt til forhør. Hun
våkte flere netter på grunn av anmeldelsen. Hun visste at ingen var blitt sinnssyk. Under
møtene hadde hun fulgt de strengeste forsiktighetsregler som kan følges under en vekkelsestid.
Hun hadde god samvittighet og kunne be Gud å være hennes sakfører. Da gikk
mange av de kjære vennene som hørte til statskirken til sakføreren og sa:
Dersom Alma blir innkalt til forhør, skal det være om en sann glede å fortelle hva Gud har
gjort i disse traktene gjennom henne. Anmeldelsen ble trukket tilbake --- og anmelderen har
aldri tatt opp saken siden. Hver eneste dag holdt hun møter, i måned etter måned. Hun hadde
ofte tre møter på søndagene og to på hverdagene.Hun kjempet sammen med sjeler som
var i nød og fikk nåde til å hjelpe mange som var i vanskelige kriser, fordi hun selv hadde
hatt så mange kamper. ud ga henne kraft som aldri før.
Til tross for all disse underfulle opplevelsene, følte hun at Gud hadde lagt Finnmark på
hjertet hennes. Vennene ble bedrøvet da de hørte at hun tenkte å reise hjem en stund, for
siden å følge dit Gud ledet. Mange tårer ble felt da hun forlot Freiøya og de andre øyene
ved Kristiansund. Men Alma følte at Gud hadde et annet kall til Henne, og hun reiste hjem til
Sunndalen til en velfortjent hvile. Vekkelsen på øyene hadde brutt ut i oktober, og det var
ved pinsetider at hun vendte tilbake til sitt hjemsted.
"Kjemper du med noe spesielt, Alma?"
Alma merket stadig at Gud kalte på henne til å reise ut tIl Finnmark. Likevel maktet hun
ikke å si det offentlig liksom, dette at hun aktet å reise nordover. Et kall av denne typen er
svært alvorlig, for det forplikter også. Hun bestemte seg for å besøke Ålesund og øyene
rundt om for å hilse på venner og kjente. Gud visste hva hun kjempet med, og da hun kom
til Ålesund, fikk hun anledning til å åpne seg for noen av vennene der. De var kjærlige og
forståelsesfulle, og ingen prøvde å ta motet fra henne. Men midt i alle de kjærlige oppmuntringene
kom spørsmålene: --- Hvor skal du få penger til reisen fra? Hvordan skal du få tak i

Side 14.
det nødvendige utstyret? Hvem skal du ta inn hos der oppe? Hva skal du leve av?
Det var jo ikke så rart at de spurte, selv om hun ikke kunne svare på alle spørsmålene.
Hun svarte bare at Gud hadde kalt henne, og da måtte hun jo tro at han tok seg av disse
sakene også. Innerst inne følte hun seg likevel ikke reiseferdig og villig, og hun ønsket at
reisedagen i hvert fall skulle ligge to år framover i tiden.
Hun kom ut på øyene, og besøkte blant andre noen venner på Lepsøy. Gud velsignet
møtene og det var "vekkelse i luften". En dag før møtet skulle begynne, satt hun oppe på
rommet sitt og leste. Etter en stund bøyde hun kne for å be til Gud. Plutselig begynte Gud å
tale til henne om å ta en bestemmelse. Han ville at hun skulle begynne å gjøre seg klar til å
reise nå. Hun måtte rive over alle bånd som bandt. Hun kom inn i en veldig kamp, og holdt
på å glemme hele møtet. Hun måtte si til Gud som det var:
--- Herre, jeg mangler penger til reisen, jeg mangler koffert, og det er så mye som jeg
mangler. Alt dette må jeg få av deg,og så må jeg få besøke vennene omkring på Sunnmøre.
Deretter vil jeg gjerne reise ned gjennom Gudbrandsdalen og besøke noen venner, og så vil
jeg gjerne se Oslo før jeg reiser nordover! Dette var hennes foreløpige ønske. Hun håpet at
når hun kom til Oslo, så måtte det vel finnes noen i den store byen som forsto at hun hadde
nød for Finnmark, og at hun bar på et kall til å hjelpe menneskene som bodde der oppe. Det
måtte da finnes noen i Oslo som kunne stadfeste hennes kall!
Denne idèen ga likevel ikke hjertet hennes ro. Hun merket bare hvordan Guds stemme
sa: --- Det haster, du må rive deg løs og gjøre deg klar! --- Jeg er ikke ferdig, Herre, og ikke
er jeg villig tvers igjennom heller, svarte Alma. Etter møtet på kvelden, forsatte hun å be og
samtale med Gud oppe på rommet sitt. Hun følte det som om hun måtte gi et svar før hun
fikk lov til å forlate rommet igjen. Det var akkurat som om en hadde kommet inn til henne og
sperret døråpningen. Hun hørte Herrens røst sa :"hvis du vil ivareta mine oppgaver, skal jeg
overta og fylle dine behov, etter den tro du har til meg." Til slutt kunne hun si:
---- Den dagen du åpner vei, Herre, den dagen skal jeg gå! Hun regnet med at det kom til
å ta minst to år før den veien kunne bli åpnet i og omkring henne. Bare to dager senere satt
hun på dekket til melkebåten på vei inn til Ålesund. Det regnet da hun gikk i land, og hun
skyndte seg oppover gaten. Det skulle være bønnemøte den kvelden for det var fredag. På
søndag skulle det være to offentlige møter. Oppe i gaten et stykke møtte hun en søster i
menigheten som hadde vært til velsignelse for Alma før.
---- Det var da underlig at jeg skulle treffe deg her, sa hun. Tror du vi kan møtes på dette
gatehjørnet ved middagstider? Det er noe jeg gjerne vil snakke med deg om. ---- Ja det kan
vi gjerne, svarte Alma. Hun lurte på hva søsteren hadde å si. Ville hun irettesette henne for
et eller annet? Kanskje Alma ikke hadde vært åndelig nok sist hun var i Ålesund? Syntes
den andre damen at hun heller burde ta seg en huspost enn å reise som evangelist? Tankene
svirret igjennom hode. Hun hadde all respekt for denne søsteren og betraktet henne
som en "mor i Israel". Tenk om hun så mente at hun ikke dugde til gjerningen?
Klokken tolv ventet Alma på gatehjørnet. Damen kom. Hun hadde et alvorlig drag over
ansiktet.--- Er det noe du kjemper med Alma? spurte hun. --- Er det noe som er vanskelig
for deg? Gud har liksom lagt noe tungt på meg, og jeg lurer på om det er noe spesielt Gud
vil at du skal si "ja" til. Du skjønner, jeg har hatt slik en merkelig opplevelse. --- Ikke snakk
slik da, er du snill, sa Alma. Du gjør meg helt nervøs.
---- Jamen, svar meg da. har du ikke et kall til noe, noe annet enn dette å reise omkring
som evangelist her på Sunnmøre? Jeg tviler ikke på at du er til velsignelse her, men er det
ikke noe annet? ---- Jo det er noe annet, medga Alma, men jeg orker ikke å snakke om det
eller si hva det er. --- Du får gjøre som du vil, men hør på meg litt først. I natt da jeg lå og ba
i sengen min, ble jeg liksom ledet av en usynlig hånd til å gå bort til kommodeskuffen min.
Det var akkurat som om noen ba meg å ta en konvolutt med femti kroner i og gi deg. Det
skulle være som et slags bevis på at Gud har hørt et løfte du har gitt ham. Jeg vet ikke hva
det er, og om du har gitt Gud noe løfte, men her er de femti kronene! Ta dem er du snill!

Side 15.
---- Nei, nå får du gi deg. Jeg vil ikke ha femti kroner. Du får beholde dem selv. ---- Ta
dem, jeg vil ikke ha dem. Jeg følte meg befridd da jeg ga dem fra meg i natt. Da jeg traff deg
her i byen i dag, var det liksom en bekreftelse på at det var Gud som hadde talt til meg.
Dagen etter møttes de igjen og gikk en tur bak Alslafjellet.Der våget Alma å fortelle om noen
av kampene og krisene. Hun nevnte også det hun hadde lovet på Lepsøya. På et sted hvor
det var mye gress, bøyde de kne og ba til Gud. Senere fortalte Alma om nøden som tynget
henne, nøden for alle stedene i Finnmark som lå avsides og ikke fikk besøk av vitner.
Hvis Gud åpner vei, har jeg lovet å gå, fortalte hun. --- Det var det jeg trodde, svarte den
andre stille. --- Men jeg er visst ikke riktig villig, innrømte Alma. Det er så mange ting som vil
hindre meg. Og min mor er så svak så jeg kan ikke godt reise fra henne heller. --- La oss
tenke litt på Golgata. Der hang Jesus på korset, og der sto Maria, Jesu mor ved siden av.
Kan du tenke deg det øyeblikket da han sa: --- Kvinne, der er din sønn! Kan du se ham for
deg da han pekte på Johannes og sa: --- Sønn, der er din mor! Ser du korsets hemmelighet
til frigjørelse?
Guds Ånd var så nær og Alma både så det og forsto det. Men enda syntes hun at kravet
var for stort. Det føltes som et tveegget sverd ble trengt inn i hennes sjel. Kampen forsatte i
hennes hjerte. Hun søkte hjelp hos søstre og brødre.Broder Tomren var henne til stor hjelp.
Hun gikk også til en svensk evangelist som var på besøk i menigheten. Da hun ba om forbønn,
ville han vite hva det hele dreiet seg om. Hun fortalte da om sitt kall til Finnmark, men
hun syntes det var utenkelig at hun noen gang kunne komme dit.
Tror du at Herren har tenkt å overlate deg til deg selv når han først har kalt deg, da?
spurte han.Tror du ikke han vil være med deg helt til Nord-Norge og Finnmark?Dermed gikk
han for å finne et kart. --- La oss se hvilken vei du bør reise hvis du skal dit du tror Gud har
kalt deg. Han pekte på kartet og mente at hun først burde reise til Trondheim, så ta toget inn
i Sverige og videre til Narvik. Deretter kunne hun ta båt fra Narvik til Alta. Alma ble mer og
mer fortvilet, og til slutt tok hun og brettet kartet sammen og gjorde seg klar til å gå.
Nei, vi er nok ikke ferdig ennå, sa den svenske broderen. Nå skal vi bre kartet ut på
divanen her, og så skal vi bøye kne og be Gud om å åpne vei for deg og hjelpe deg å komme
fortest mulig av gårde. Det tok tid før hun fikk til å bøye knærne. Men da hun endelig lå
der,bøyet over kartet, bedende, da skjedde det noe i henne. Det som skjedde den gang, har
hatt varig betydning, ja, det er av betydning den dag i dag. For fra den dagen av tok kampen
en ny vending, selv om den ble heftigere og heftigere.
Hun kom sammen med vennene kveld etter kveld. Hun ba, og de ba for henne. Nå torde
hun ikke lenger la være å fortelle om sitt kall og vennene forsto at det var om dette kallet at
kampen i hennes indre dreiet seg. Men den 16.mai1933 møtte Jesus henne med disse ord:
--- Enda han var sønn, lærte han lydighet av det han led. Disse ord løste henne fullstendig
ut, og lenkene som hadde bundet henne falt av i et øyeblikk. Hun fikk se inn i denne hemmelighet:
fellesskapet mellom utvelgelsen og lidelse. Det foregikk en forvandling i hennes
indre som hun selv ikke kjente rekkevidden av. Dagen etter, den 17.mai,var det fest i menigheten.
Midt i festsamværet kom Ånden over Alma og hun ble "bortrykket". Hun fikk da se
Jesus, og det lille glimtet hun fikk av ham løste alle problemer og var svar på alle spørsmål.
Da hun "våknet", spurte hun vennene om de hadde sett Jesus. De svarte at det hadde
de ikke. Men for Alma var han blitt en virkelighet som aldri før. Denne mektige opplevelse
skapte et grunnlag i hennes liv og har gitt henne kraft til å stå for det syn og de oppgaver
Gud har vist henne. Alma har i sitt liv møtt mange personer som har vært mer enn villige til
å kritisere hennes tjeneste og livsførsel i forbindelse med det syn og den arbeidslinje hun
har. Dette har kanskje vært Almas største lidelse, iallfall de senere år. Hvis vennene hadde
kjent til det de snakker om, ville de unnlatt å tenke og si mange ting som har virket motsatt
av det Gud hadde ment.
Forberedelser og avskjed.
Fra Ålesund gikk turen nedover Gudbrandsdalen og derfra videre til Oslo. Reisen opptok

Side 16.
Alma svært og fylte henne med spenning og interesse. Inntil da hadde hun ikke vært stort
lengre enn ti mil fra sitt hjemsted. Oslo virket veldig stor, og Alma følte som om hun forsvant
i det store havet av mennesker. Hun besøkte menigheten i "Filadelfia" og ble igjen overveldet
av storbyens kjempemessighet. Hun hilste på noen får venner i menigheten da hun kom
inn, og plasserte seg ytterst på en benkerad. Den store gruppen av sangere på plattformen
stemte i,og møtet var begynt.Hun merket seg flere av predikantene som satt på plattformen,
og kjente dem igjen fra bilder i bladet "Korsets Seier".
Selv om Alma ikke var personlig kjent med noen, kom hun i kontakt med flere. Blant dem
var fruene Fabritius, Barrat, Gleditsch og Nordby. De tok imot henne med en omsorg og
kjærlighet som man vanligvis bare ser mellom mor og barn. Hun var fattig og ensom og har
en byrde av nød for et forsømt felt.Hun trengte all den forståelse og kjærlighet hun kunne få.
Det var dyrt å oppholde seg i Oslo, og portemonèen ble snart tom. Litt skuffet og nedtrykt
reiste hun til Hønefoss, hvor hun besøkte evangelist Ragna Frøyshov,som hun var blitt kjent
med tidligere. Hun deltok i møtet i menigheten på kvelden, og der vitnet hun om at hun
skulle til Finnmark for å fortelle om Jesus, Mange syntes kanskje at dette var en forhastet
bestemmelse,men da Alma kjørte i bilen til stasjonen for å reise videre,var hun lykkelig. Hun
hadde fortalte om det kallet hun bar på, og noe inni henne sa at det ikke var lenge før avreisen
kom til å finne sted.
Da hun kom tilbake til Ålesund, lå det en gul lapp og ventet på henne. Hun hentet det
rekommanderte brevet på postkontoret, og til hennes store overraskelse lå det 200 kroner
inni. Mannen som hadde sendt brevet, skrev og fortalte at han hadde vært oppe i skogen en
dag. Der hadde han blitt minnet om å sende henne disse pengene. Nå lurte han på om hun
var syk, eller hva det kunne være. Han hadde sendt brevet til Ålesund da han ikke visste
hvor hun opphldt seg.
Da Alma undersøkte hvilken dag brevet var skrevet, viste det seg at det var den dagen
hun hadde ligget på kne ute på Lepsøy og ropte til Gud om hjelp. Enda en gang hadde Gud
bevist at ha hadde omsorg for henne! Da hun vendte hjem til Halse fra Ålesund, hadde hun
på følelsen at det ville bli lenge til neste gang hun skulle reise denne veien. Hun følte også
at hun var i behov av uvanlig mye kraft og styrke, dersom hun skulle orke å ta avskjed. Det
var ikke bare mor Dorthea som bandt, men også slekt og venner, dalen, gården, dyrene, ja,
selv busker og trær.
Alma kom til Halse gård tidlig på søndag morgen.Moren var alt oppe og hadde kaffe ferdig
til henne på kjøkkenet. Det ble ikke sagt mye. Mor og datter satt stille, og begge hadde
vanskelig for å forstå hvordan de skulle komme gjennom disse siste dagene og timene før
avskjeden. Menigheten i Sunndalen ville ha avskjedsfest for henne. Det grep henne da hun
så alle disse kjære vennene komme til møtet. Fra vekkelsens tidligste tid hadde mange av
dem tjent Herren og vært trofast mot ham som hadde frelst dem.
Det var ganske stille, og luften var liksom mettet med alvor.Det ble også et alvorlig møte.
En eldre søster kom bort til Alma, tok henne i hånden og sa: -- Det er mye tårer i dag, Alma.
Men det er i grunnen ikke rett å gråte over mennesker som seirer! Inne i seg ba Alma en
bønn om nåde til alltid å kunne seire for ham!
Under samværet vitnet hennes far og mor gripende. Moren fortalte hvordan det hadde
vært vanskelig, ja, umulig å gi slipp på Alma. --- Men nå har Gud gjort det slik, forsatte hun
med gråtkvalt stemme, at dersom Alma ombestemte seg og ville bli hjemme, ville jeg sørge.
Alma takket Gud i sitt hjerte for enda et bønnesvar.
Så kom oppbruddets time. Almas far hadde hest og vogn klar for å kjøre til kaien. Det var
hart å ta avskjed, det var da hun reiste til Ålesund. Alma visste at hun ikke bega seg ut på
noen alminnerlig reise. To og et halvt år senere kom Alma til Finnmark, på den tid døde
hennes mor.
Forsetter i neste hefte " 9.B." som heter: "I Troens lydighet".