Morgenbladet
Morgenbladet var Norges første dagsavis. Mellom 1819 og 1836 var avisen også landets eneste. Gjennom skiftende politiske og kulturelle strømninger har Morgenbladet beholdt en særegen posisjon i det norske medielandskapet, også i vår egen tid. Fra å være radikalismens absolutte hovedorgan i 1840-årene utviklet avisen seg i løpet av det neste tiåret som markant konservativ. Lenge fortsatte Morgenbladet å være landets største politiske dagsavis. Gjennom flere kriser og dramatiske vendinger forble Morgenbladet en marginal, men tidvis svært aktiv motpol til venstresiden, helt frem til 1993, da den gikk over til å være en intellektuell ukeavis. Med en egen kombinasjon av levende fortelling og lange kulturpolitiske linjer gir boken overraskende perspektiver på Morgenbladet – og verden sett fra Morgenbladet – med et blikk på norsk tradisjonell borgerlighet, kulturhistorie og post-konservatisme. Vi blir godt kjent med viljesterke enkeltpersoner – eiere, redaksjonsmiljøer, generasjoner av pressefolk, skribenter og offentlige personer i den første sammenhengende fremstillingen av Morgenbladets historie fra 1819 til begynnelsen av 2000-tallet.
Morgenbladet var Norges første dagsavis. Mellom 1819 og 1836 var avisen også landets eneste. Gjennom skiftende politiske og kulturelle strømninger har Morgenbladet beholdt en særegen posisjon i det norske medielandskapet, også i vår egen tid.
Fra å være radikalismens absolutte hovedorgan i 1840-årene utviklet avisen seg i løpet av det neste tiåret som markant konservativ. Lenge fortsatte Morgenbladet å være landets største politiske dagsavis. Gjennom flere kriser og dramatiske vendinger forble Morgenbladet en marginal, men tidvis svært aktiv motpol til venstresiden, helt frem til 1993, da den gikk over til å være en intellektuell ukeavis.
Med en egen kombinasjon av levende fortelling og lange kulturpolitiske linjer gir boken overraskende perspektiver på Morgenbladet – og verden sett fra Morgenbladet – med et blikk på norsk tradisjonell borgerlighet, kulturhistorie og post-konservatisme. Vi blir godt kjent med viljesterke enkeltpersoner – eiere, redaksjonsmiljøer, generasjoner av pressefolk, skribenter og offentlige personer i den første sammenhengende fremstillingen av Morgenbladets historie fra 1819 til begynnelsen av 2000-tallet.
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
1. den første dagsavisen i norge<br />
leggelse i 1763. Det vil si – han manglet ett nummer, som han følgelig<br />
etterlyste i bladet i 1804. 10<br />
Både som mangeårig bidragsyter og profesjonell bruker av avismediet<br />
var Wulfsberg senior ned andre ord en tidlig «avisoman». I de dramatiske<br />
årene 1807–1814 var det den eldste sønnen Niels som ble initiativtager til,<br />
og eier og redaktør av, flere av tidens nye bladprosjekter i Christiania. Etter<br />
noen års opphold i Stockholm var det også sønnen Niels som senhøstes 1818<br />
sto som hovedmannen bak det planlagte <strong>Morgenbladet</strong>. Niels Wulfsbergs<br />
eier- og redaktørtid skulle vise seg å bli kort, men rommelig nok til at<br />
han fikk satt et ettertrykkelig stempel på bladet for lange tider fremover.<br />
Wulfsbergs fundamentale pionerrolle berodde på en særegen livshistorie og<br />
avisambisjon.<br />
fra østerdalen til københavn<br />
Niels Wulfsbergs mor hadde dårlig helse, og da faren videreutdannet seg i<br />
København, ble gutten sendt på landet til en onkel og tante som selv var<br />
barnløse. Prestegården i Åmot i Østerdalen ble således hans hovedsakelige<br />
livsbakgrunn, en bygdenorsk oppvekst. Sogneprest og senere prost over<br />
Østerdalen, Andreas Dorotheus Wulfsberg (1747–1828), spilte i flere tiår<br />
en fremskutt rolle i regionen, både som nyskapende reformskikkelse i opplysningens<br />
stil og som ytterst ærgjerrig kirkebygger. Den praktfulle, åttekantede<br />
«Østerdalskatedralen» står fortsatt igjen som et tankevekkende<br />
monument over den handlekraftige prelaten. 11<br />
Sammen med den legendariske bonden og lensmannen Ole Evenstad<br />
fra annekssognet Stor-Elvdal stiftet sogneprest Wulfsberg Det Aamodtske<br />
patriot iske Selskab til å forbedre skoleordning og lærerlønninger, styrke postvesenet<br />
og opprette bygdemagasiner. 12 Andreas Wulfsberg var korresponderende<br />
medlem av Det kongelige landhusholdningsselskapet i København og<br />
medlem av Vitenskapsselskapet i Trondheim. Som forstander for tekstilskolen<br />
og industribedriften Enigheden sendte han elever til opplæring ved fabrikker<br />
i København og forsøkte å holde pionertiltaket i gang. 13 I 1814 fikk prosten<br />
besøk av prins Christian Frederik, som lot seg overraske av det politiske<br />
opplysningsnivået blant bøndene i Wulfsbergs og Evenstads patriotiske selskap.<br />
«En ret eiendommelig ting», noterte prinsen i sin dagbok: Bøndene<br />
diskuterer europeisk politikk – «kort sagt de ophører at være bønder.» 14<br />
På selve prestegården bodde det ifølge 1801-folketellingen 16 mennesker,<br />
og i nærheten, ytterligere 30 som hadde sin tilhørighet til eiendommen. I<br />
det yrende livet omkring onkelen og tantens mangfoldige sosiale aktiviteter<br />
vokste den fremtidige gründerpresten Niels Wulfsberg opp. Oppveksten i<br />
20
Change language