Unikum 04 April nett

KREATIVT
Illustrasjoner: Unikum
enstemmig vedtatt. STA kunne ikke
gjøre annet enn å se på, hjelpeløse,
litt som å se foreleseren som går
gjennom en skilsmisse prøve å holde
tilbake tårene mens de holder
en forelesning om Durkheims selvmordsteori.
Men vi er ikke skyldfrie vi studenter.
Vi valgte å ikke se det vi ikke
støttet av Adrians politikk, kun nyte
godene. Plutselig hadde elitestudier
inntrådt i UiAs program, og klasseskille
ble merket så lett som i Vrimle.
Vrimle ble den eksklusive klubben
av eliten, vi «årsstudium» studenter
kunne bare drømme om en kopp
kaffe fra kafeen der. Istedenfor
måtte vi holde oss til de mørke bakgangene
av universitet, kanskje, om
vi var heldige, kunne vi lure til oss
litt av den utvannede kaffegruten
som ble donert fra kafeen til Østsia.
Smake på hva jeg kun kan forestille
meg er smaken av suksess, Mercedes
og «fæfæ». Den var jo gratis da,
så vi stilte ikke spørsmål.
Sakte men sikkert mistet STA kontroll.
Det var nemlig valg i STA også,
og som et ekko av studentvalget,
stilte ingen. Unntatt en sleip demon.
Adrian.
Og slikt, grafset han til seg mere
makt enn noen demon burde vært
i besittelse av. For med STA leder
vervet kom også gullnøkkelen til
rektors kontor. Og Adrian var tross
alt «studentenes stemme», og om
Sunniva gjorde seg døv til den, vel,
hun hadde trengt mer enn et høreapparat
for å si det sånn etter å ha
blitt slaktet av mediene. Medienes
trykkende kraft var akkurat det
presset Adrian trengte for å utvide
sitt domene. Og i helvete om jævelen
ikke gjorde det og.
Elitestudentene var hans lojale kujoner,
og de bar de samme verdiene
som han, ellers hadde de ikke hatt
en sikret jobb som ikke involverte
limfabrikken, eller verre, gratis,
god kaffe. Men nede i de mørke
gangene til Østsia var det noe annet
enn utvannet kaffe som brygget. Et
lite opprør begynte å danne seg, og
Adrian med øyne og ører overalt
fikk med seg vår trussel om kupp.
Han beviste, en gang for alle, at kun
han hadde drivkraften til slikt. Internettet
ble dømt «for farlig» for
dem utenfor elitestudiene, vi kunne
spre akademisk vanære for UiA.
Alle IT-studentene ble tatt til fange
i en konsentrasjonsleir på biblioteket,
hvor de til denne dag, jobber
for å sikre Adrians imperium, og
vårt nederlag. Med internett kortsluttet,
skjedde det samme med håpet
vårt.
Så hvorfor reiste vi ikke bare da?
Ringte foreldrene våre og bønnfalte
dem om å få lov til å komme tilbake
til den nedstøvede og klamme kjellerstua?
For det vi ikke visste, var
at Adrian hadde balletak på oss til
tross for at vi ikke følte noe. Å godta
en studieplass ved UiA handlet ikke
lenger bare om studiene, men også
PLASS. I liten skrift var det nå en
paragraf om at enhver student av
UiA var påtvunget til å bli boende
ved en SiA bolig, om ikke ville de
bli bøtelagt, og med den straffen,
kunne ikke engang oldebarna mine
drømt om å gjøre opp for seg.
SiA boligene falt i kvalitet for pengene
gikk til å utvide elitestudentenes
allerede enorme leiligheter. Vi falt
ned til ghetto status, hvor gangene i
byggene var farligere enn Sylvi Listhaug,
og trolig trangere også. Ulovlig
kaffe ble solgt, trolig spicet med
andre ting for en lavere pris, men vi
kunne ikke kreve noe bedre.
Og det verste med det hele var, vi
kan ikke stoppe det lengre. Det er
for seint nå. Universitetet i Agder
har blitt til Universitetet til Adrian,
om Sunniva vil anerkjenne det eller
ei. Så vær så snill, Støre, Enoksen,
herregud, til og med Stoltenberg,
vær så snill, noen bare hjelp oss!
Send inn artilleriene om dere må!
Om ikke denne galskapen stanses
nå så stopper ikke Adrian her! Akkurat
som Kayne West sin musikkarriere,
vi vil det skal stoppe, men
om noen ikke tar tak så forsetter det
bare!
Jeg bønnfaller hvem enn som leser
dette, hver så snill, hjelp oss!
Kommentert 28.03.22:
«Lol, dere skulle ha stemt i
studentvalget xDDDDDDDD»
APRIL 2022 UNIKUM NR 04 31