Gruvedrift i Engebøfjellet – Klifs vurdering og anbefaling - Klima

Side 34 av 77
et tyngre lag nederst (saltere og kaldere). Sannsynligheten for utskifting av fjordens dypvann
er størst på våren (mars-juni). Det er også enighet om at det i forbindelse med en slik
dypvannsutskifting kan skje store naturlige vertikale forflytninger av dypvannet, som kan ha
potensial til å bringe suspenderte partikler oppover i vannmassene. Dette gjelder de 10-15 %
av avgangen som utgjør finfraksjonen. Det er ingen uenighet om at 85-90 % av avgangen
(grovfraksjonen) vil falle ned på sjøbunnen som enkeltpartikler innenfor området regulert til
deponi.
Dernest er det ulike vurderinger som gjøres av hvor sannsynlig/ofte en slik horisontal
vannutskifting skjer og hva dette har å bety for hvor langt fra utslippsstedet finpartikler fra
gruveavgangen kan bli transportert. Det er også forskjellige vurderinger av sannsynligheten
for at det kan skje en omrøring av de øvre vannmasser som omfatter sprangsjiktet slik at
partikler kan spres opp til de øvre vannlag. Dette har blant annet sammenheng med litt
forskjellige oppfatninger av hva som er de viktigste drivkreftene bak vannutskiftingen i
fjorden. Videre har NIVA og HI forskjellige oppfatninger av hva som skjer med finpartiklene
i gruveavgangen etter at de slippes ut og effekten av flokkuleringsmidlet Magnafloc.
NIVA har lagt til grunn at tidevannsgenerert strøm er den viktigste mekanismen for
vannutskifting i Førdefjorden. De anser at vinddrevet strøm i hovedsak vil påvirke de øvre
vannmassene ned til ca. 50 meters dyp (brakkvannlaget), og vil dermed ikke ha betydning for
deponiet og avgangsspredning. I følge konsekvensutredningen vil det aller meste av finstoffet
i gruveavgangen synke ut (legge seg på bunnen) innen noen hundre meter fra utslippet (ca. 90
%). En liten andel av finpartiklene (ca. 10 %) vil uten bruk av flokkuleringsmiddel kunne
holde seg svevende noe lengre og transporteres utover fjorden mot terskelen ved Hegraneset
på ca. 300 meters dyp, 8-10 km fra Engebø (se kart, vedlegg 3). Ved å tilsette sjøvann og
flokkuleringskjemikalier slik at finpartikler ”klumper seg” og blir tyngre (danner større
partikler/konglomerater), mener NIVA finpartiklene i all hovedsak vil synke ut innenfor
området som er avsatt til deponi. Dette kommer i tillegg til en naturlig flokkulering som skjer
når finpartiklene kommer ut i sjøvann. Erfaringer fra egne testforsøk og fra andre prosjekter
med deponering av gruveavgang tilsier at Magnafloc vil ha den tilsiktede effekt. NIVA
påpeker samtidig at utfellingsforsøkene er gjennomført i laboratorium med stillestående vann,
og at resultatene ikke uten videre kan overføres til resipienten hvor blant annet turbulens vil
kunne bidra til å holde partiklene svevende over lengre tid.
NIVA mener at sprangsjiktet, som ut fra målinger høsten 2007 og våren 2008 ligger på rundt
100 – 150 meter, vil fungere som en effektiv barriere mot spredning av finpartikler til
overflatelaget. Tilfeller med svak sjikting i overflatelaget som gjør vannsøylen mindre stabil
vil etter deres vurdering forekomme svært sjelden, og en omrøring av øvre vannmasser som
kan medføre transport av finpartikler til overflaten mener de vil være et lokalt avgrenset
fenomen.
HI mener NIVAs målinger av hydrografi (salt og temperatur) og strøm ikke har blitt utført i
lange nok tidsrom til å kunne inkludere de omfattende vannutskiftingene som periodevis
forekommer i fjorden. De savner også strømmålinger på flere steder i fjorden og i de
mellomliggende lagene. HI viser til resultatene fra toktene de gjennomførte vår og sommer
2010 og høst 2011, og konkluderer blant annet med at det i denne perioden skjedde en
vannutskifting som også omfattet bunnvannet i sammenheng med vedvarende nordlig vind.
De opplyser at det også skjedde en utskifting av bunnvannet inne i Redalsvika (avgrenset med
en terskel på 27 meters dyp) og indre delen av Førdefjorden (avgrenset av en terskel ved
Ålasundet på 56 meters dyp) denne våren. De mener videre målinger de har gjennomført viser
34