Ljuboslavija - effekten

Roman

Ljuboslavija-effekten

Til Maria, Silje, Helene, 

Jonas, Njaal, Adam og Tobias 

i dyp takknemlighet … 

Ljuboslavija-effekten 

Copyright © Ventura forlag AS 2020 

Forside: Ida Skjelbakken 

Forsidefoto: Shutterstock og Getty Images 

Sats: Kristian Kapelrud 

Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt. 

Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia 

1. opplag september 2020 

ISBN 978-82-8365-104-1 

Der ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet 

fra Bibel 2011 © Bibelselskapet. 

Ventura forlag AS 

2312 Ottestad 

post@venturaforlag.no 

www.venturaforlag.no

– 1 – 

Tore 

T 

ore stusset litt med en gang. Så kom latteren. I neste 

sekund rødmet han brydd. Det var for alvorlig til å le av. 

Men pussig var det iallfall. Et tilfeldig sammentreff? Eller lå 

det noe annet bak? Tanken fikk ham til å sitre! Det var noe 

mystisk, – noe uvirkelig ved hele greia. 

Det hadde startet tidligere på ettermiddagen da han slo 

opp i lokalavisen. Han var blitt sittende over en artikkel som 

dekket to hele sider. Et stort bilde av et ektepar fra dalføret 

hadde tiltrukket seg oppmerksomheten hans. De hadde slått 

seg ned i Albania for å hjelpe en hardt trengende befolkning. 

«Europas fattigste hjørne», – var overskriften som brente seg 

fast i tankene hans. Ekteparet fortalte oppglødd om muligheter 

og utfordringer – og om mennesker som strålte av takknemlighet 

over å få ei brukt strikkejakke. Artikkelen åpnet 

for en ukjent og spennende verden. Nysgjerrig som han var på 

alt nytt, ville han finne ut mest mulig om dette landet – som 

de færreste visste noe særlig om. 

Men før han fikk tenkt tanken ferdig, ringte telefonen. 

Det var Arne som absolutt måtte ha svar på et problem i noen 

– 5 –

matteoppgaver han ville gjøre unna i høstferien. «Skitt og!» 

tenkte Tore. Mange ting var blitt så mye vanskeligere nå det 

siste året på videregående, spesielt i matte. Men han skulle vel 

greie det på et vis. Så, når videregående var overstått! – Tore 

hadde store planer. 

Da han hadde lagt på røret, var Albania-tankene fullstendig 

blåst bort. Det var først litt over elleve om kvelden at de 

dukket opp igjen. Han hadde slått på TV for å få med seg de 

siste nyhetene. Mens han satt der og halvdøste foran skjermen, 

kvakk han til og var lys våken. En kosovoalbansk familie ble 

intervjuet om den dramatiske flukten de hadde bak seg før de 

havnet som asylsøkere i Norge. Tore reiste seg og gikk bort til 

bokhylla der det digre leksikonet til Aschehoug og Gyldendal 

ruvet i tolv tunge bind – mellom ringpermer og ordbøker. Han 

lot handa gli bortover de burgunderrøde ryggene. Tankefull 

ble han stående et øyeblikk og nøle. En følelse av solid tyngde 

vellet inn over ham. Fingeren hans stoppet ved bind seks – og 

tippet det halvveis ut. «Hon – Kik» sto det nederst. Tore hadde 

bestemt seg for å gå grundig til verks. Det siste»Albania-treffet» 

på TV hadde gitt ham et plutselig innfall. Han ville begynne 

i en annen ende: Starte med Kosovo og sette seg inn i situasjonen 

til albanerne som levde der. Jugoslavia ble nøkkelordet. 

Tore bladde seg raskt fram til det han leita etter. 

Det var da han la merke til det som fikk ham til å stusse: 

Nederst på den Jugoslavia-sida han tilfeldigvis hadde havna 

på, var det klistra på en lang remse teip, – glinsende og tydelig. 

Fra høyre gikk den skrått oppover mot venstre, – nesten 

opp til midten av sida. 

Plutselig demret det for ham: 11–12 år tidligere – da han 

hadde kjøpt dette verket omtrent nytt – av en som hadde 

avertert det til salgs, hadde han oppdaget ei lang flenge i ei 

av sidene. Han hadde limt den igjen – og så glemt det hele. 

– 6 –

Nå slo en rar tanke ned i ham: Jugoslavia revet i stykker. 

Det var jo nettopp det som var situasjonen nå! – Hvem kunne 

ane det den gang da en eller annen hadde vært uforsiktig med 

denne sida? 

Og et annet faktum som var like klart: Tore brukte dette 

leksikonet ganske ofte, men hadde aldri funnet noen rifter 

noe annet sted i disse tolv binda. 

Underlig, tenkte han: Den eneste flengen som var blitt 

påført verket på alle disse åra, hadde tilfeldigvis havnet på 

Jugoslavia, 11–12 år før landet selv ble revet i filler! 

Og som ikke det var nok. Øverst på sida var det et bilde 

som talte samme språk: Ruinene etter en landsby. En oldtidsby, 

riktignok – med rester av murer, søyler og hus – godt 

oppsmuldret av århundrers påkjenninger. For Tore ble den et 

talende bilde på alle de landsbyene og byene som nå lå skambitt 

av borgerkrigens blodige kjeft, – ruiner de også. 

Tore kastet et raskt blikk over på motstående side – og 

traff et bilde av Tito – i fengsel sammen med en medarbeider. 

Bildet var tatt omkring 1930. Denne fengslede mannen hadde 

seinere vist seg å ha kraft nok til å samle den jugoslaviske 

motstanden mot tyskerne, sikre seg ledelsen av landet etter 

krigen, føre an i gjenoppbyggingen, motstå det enorme presset 

fra Sovjetunionen og i tillegg holde de sprikende folkegruppene 

i Jugoslavia sammen i én stat gjennom hele sin levetid. 

Det var til å ta pusten fra en. Litt av et stykke teip i én og 

samme person! 

Tore studerte bildet nærmere. Hva var det som hadde gitt 

denne mannen en slik kraft? Det var noe ved fangens blikk 

han ikke fikk tak i, – noe ubestemmelig glassaktig. Han hentet 

et forstørrelsesglass. Da så han det tydeligere. Gjennom 

brillene kom pupillene delvis til syne. Det virket som om 

Tito stirret på noe – noe utenfor bildet – på den andre sida av 

– 7 –

ommet. Med alle forbehold om uskarphet på et så gammelt 

svart-hvitt-bilde, tenkte Tore. Men hvis det er rett, hva kan 

det være? – Hva er det Tito ser – i et fengsel – som lader opp 

batteriene hans til en bragd av slike dimensjoner? En bragd 

man må lete etter med lys og lykte for å finne sidestykke til i 

hele verdenshistorien! 

Tankene hans rullet videre: Fins det noe vi kan se i dag, 

– fins det en kraft vi kan få tak i – som kan sveise sammen 

sårene i et sønderrevet Jugoslavia – og få mennesker fra forskjellige 

befolkningsgrupper til å ta seg av hverandre i stedet 

for å myrde hverandre? – Spørsmålet ble påtrengende, – vokste 

seg så stort at det ble et dilemma Tore følte han måtte helt 

til bunns i. 

Og mens han tenkte, strømmet symbolikken sitt eget løp 

videre: Bildet av Tito var plassert øverst – over første kolonne 

på sida: Tito hadde ledet første»kolonne» hele sitt aktive liv! 

Vi måtte vel også kunne stable på beina en kolonne, tenkte 

Tore, en kolonne som kunne slåss for forsoning og omsorg. 

Men hvor henter vi inspirasjonen, – hvor ligger kraften gjemt? 

Gjennom forstørrelsesglasset så det ut som om Titos munn 

var i ferd med å åpne seg. Sammen med de stirrende øynene 

ga det et inntrykk av forbauselse. – Som om Tito er forbauset 

over det han ser! – Fins det noe som kan forbause oss i vårt 

fengsel? For vi er fanget i våre egne små fengsler når vi må 

drepe hverandre. Fins det noe som kan forbause oss så kraftig 

at ondskap og hat blir forvandlet til kjærlighet? 

Og da må det være noe som har en del andre kvaliteter 

også – enn bare Titos kraft til å samle. For den hadde sannelig 

ikke bare hatt sine positive sider. Til og med hans trofaste 

medarbeidere hadde fått merke det. Den politiske ensrettingen 

hadde i høy grad rammet dem også. Milovan Djilas hadde 

tilbrakt flere år i fengsel fordi han hadde ytret seg kritisk til 

– 8 –

partiledelsens måte å sikre seg makt og kontroll på. Maktmenn 

har en lei tendens til å oppfatte uenighet og kritikk som 

trusler mot sin egen posisjon – og handle deretter. Tito hadde 

ikke vært noe unntak i så måte, – selv om hans «oppskrift» å 

møte kritikk på, hadde vært av mer human karakter enn det 

historien ellers vet å berette om. Ikke desto mindre, Djilas` 

memoarer «Tito – venn og fiende» avdekker stygge trekk i 

herskerhjernens irrganger. 

Tore sukket. Fantes det noe annet enn Tito? – Noe enda 

bedre? – Noe som kunne forene – uten å undertrykke? 

Han la fra seg boka oppslått på skrivebordet – og lot tankene 

synke mens han strakte seg bakover på sofaen. Et matt 

gjenskinn fra bordlampa tegnet en sølvstripe i teipen over 

leksikonsida. Handa hans fant knappen på stereoanlegget. 

Snart tonet Ravel ut i rommet. Utenfor pisket høstregnet mot 

vinduet. 

Tore hadde så vidt dratt et pledd over seg og lukket øynene 

da saker og ting begynte å skje. 

Med ett hadde han en underlig fornemmelse av å synke. 

Han prøvde å gjøre motstand, men til ingen nytte. Uansett 

hvor mye han veivet med armene, ble han bare trukket enda 

kraftigere – som på bølgen av et voldsomt dragsug. Tempoet 

økte. I halsbrekkende fart raste han nedover – i fritt svev. 

Plutselig skimtet han noe ubestemmelig hvitt som kom imot 

ham. Han skjønte at et sammenstøt var uunngåelig. Det hvite 

dreide rundt, og nå var det så nær at han kunne skjelne detaljer: 

Tekst og bilder som virket kjent! Rett før han skulle til 

å kræsje, så han ruinbyen fra Jugoslavia til venstre og Titos 

stirrende blikk til høyre. Blank teip krøllet seg sammen fra 

midten og skrått nedover mot høyre – der den ble hengende 

som en «vissen» bunt. Lynraskt skjedde en bevegelse i motsatt 

retning på samme sted: Riften åpnet seg plutselig, – og Tore 

– 9 –

suste gjennom åpningen og svevde rolig videre – til han landet 

mykt i en bakkeskrent, ved siden av noen falleferdige rønner. 

Ovenfor lå en landsby i den grå morgendisen. Eller rettere: 

Det som hadde vært en landsby. Nå var det ikke annet enn 

trøstesløse ruiner. 

– 10 –

– 2 – 

Radek 

H 

an reiste seg opp og børstet størknet jord og leire av 

buksa. Smertene jog gjennom det ene låret. Handa han 

løftet, bar rester av jord og leire blandet med blod. Nå husket 

han det: En granat hadde eksplodert få meter fra ham – så 

kraftig at han var blitt kastet i veggen på uthuset med hodet 

først. I sammenstøtet hadde han mistet bevisstheten, samtidig 

som en granatsplint hadde trengt inn i låret hans. Nå da han 

våknet opp, klarnet tankene igjen, og flere detaljer sto tydelig 

for ham. Han prøvde å oppsummere dem så godt han kunne: 

Han het Radek Ismailović og kom fra Skopje, hovedstaden i 

Makedonia. Bakgrunnen hans var broket. Generasjoner bakover 

– så langt han var blitt fortalt – hadde hans forfedre giftet 

seg på tvers av de etniske grensene. Således var han klar over 

at det i hans årer fløt både kroatisk, kosovoalbansk, bosniskmuslimsk 

og serbisk blod i skjønn forening. Å trekke etniske 

grenser slik mange politiske og militære ledere nå ivret for, 

ville i sin ytterste konsekvens bety å sprenge ham i filler. 

Foreldrene hans var kommet til Skopje 34 år tidligere, 

der hans far hadde åpnet et skomakerverksted for å skaffe 

– 11 –

levebrød til familien. Slitet og nøysomheten i barndomshjemmet 

var noe han husket med vemod. Radek hadde en velutviklet 

sans for rettferdighet og en ukuelig vilje til å stå på. 

Tidlig forsto han hvordan han kunne få realisert tankene 

sine. Derfor ble han medlem av ungdomsorganisasjonen til 

Makedonias kommunistparti. Og han hadde ikke tatt feil: 

Her fikk han både oppmuntring og muligheter. Radek måtte 

smile ved tanken. Han stavret bort til uthuset og satte seg ned 

med ryggen lent mot veggen. Det lindret litt for smertene i 

låret. Han kunne ha vært en død mann nå. Det visste han. 

Hadde det ikke vært for den kurrende lyden som hadde fått 

ham til å stanse et ørlite øyeblikk. Han måtte snu seg for å se 

hva det var. I neste sekund bakset det voldsomt i et nypekratt 

ved den kronglete stien, – og en hvit due steg mot himmelen 

på kjappe vingeslag. Det var ikke mange sekundene han var 

blitt avledet, men nok til å unngå å komme midt i nedslagsfeltet 

til den dødbringende granaten. 

I en normal situasjon ville han ha grøsset ved en slik opplevelse. 

Men tanken på døden skremte ham ikke lenger. Ikke 

etter å ha mistet det kjæreste han hadde. I stedet ble han sittende 

der mot uthusveggen og tenke gjennom bruddstykker 

av livet sitt fram til denne dagen. Det slo ham plutselig at 

det ikke var fritt for likhetspunkter med hans egen fødeby. 

Han husket farens beretning om jordskjelvet i 1963, da rundt 

tusen mennesker hadde gått med i ruinhaugene. Men det 

jordskjelvet han nå hadde opplevd i sitt eget liv, kunne bare 

sammenlignes med det som hadde rammet Skopje i 518, da 

byen ble fullstendig ødelagt. Den gang hadde byen reist seg 

igjen. Men om han maktet det samme, – eller ville det, – var 

mer enn tvilsomt. Helst ville han bare forsvinne ut av arenaen 

for godt, – lik de gamle illyrerne som i tidligere tider hadde 

befolket det meste av fjellandet på Balkan. – Ikke være mer! 

– 12 –

Smerten i låret irriterte ham: Den forbaskede duen hadde 

kommet hindrende i veien! Det kunne ha vært over alt 

sammen nå. – Hele galskapen! – All smerten ved å vite hva 

som var hendt, – lidelsen i å vite at han måtte leve videre uten 

dem … Men nå måtte han bære det med seg videre – enda et 

stykke – til en ny granat traff bedre. 

Noe våknet i ham ved selve tanken. Var det det som var 

hans eneste håp? – Var det slik livet var blitt? Han, – Radek 

Ismailović – som hadde hatt alle muligheter til å sikre seg det 

meste av det Partiet kunne by på – ynkelig sammenkrøpet 

mot en sønderskutt plankevegg! Med en smerte inni seg som 

gjorde at smerten i beinet bare ble som en flis i fingeren. Og 

med det endelige punktum som sitt eneste ønske. Og ikke 

mot nok til å sette det selv en gang! – Hva var alt det redelige 

slitet hans verd? – Hvor var de godene han tross alt hadde 

oppnådd? – Hvor var idealene som hadde drevet ham – helt 

til han traff henne? Og den virkeligheten hun skritt for skritt 

hadde ført ham inn i? Var det hit det hadde brakt ham? I 

avmakt foran denne splintrede veggen? Til meningsløshetens 

totale seier? Hadde det alt vært et bedrag – det livet som hadde 

fortonet seg så godt og meningsfylt før? Tryggheten hjemme 

hos mor og far, da? – Nei! Det ville være for brutalt hvis også 

den var en illusjon! Den hadde vært ekte! 

Omsorgen, kjærligheten i barndomshjemmet sto plutselig 

for ham. Det hadde vært trangt og fattigslig, ja. Men selv om 

han ikke kunne gå mett til sengs hver kveld, så var varmen 

der! Varmen fra mennesker som var glad i en. 

Radek ble sittende og kalle fram i erindringen bilde etter 

bilde – som for å overbevise seg selv om at han hadde rett: 

Noe i livet måtte være godt! 

Han husket Helena første gang hun hadde fortalt ham om 

dokka. Da hadde de alvorsfulle øynene hennes strålt henrykt. 

– 13 –

Helena var tre år yngre enn ham selv. Han var stolt over å ha ei 

slik lillesøster, – følte på en måte at han måtte beskytte henne. 

– Nå kom hun springende hjem strålende glad. Hun hadde 

sett ei dokke i butikkvinduet på vei fra skolen. Den hadde 

nok nettopp kommet, for hun pleide å titte inn i vinduet hver 

gang hun gikk forbi. Dokka hadde krøllete hår og purpurrød 

kjole og gullbånd i håret. Å, hvor lyst Helena hadde på den 

dokka! Men innerst inne visste hun at det bare måtte bli en 

drøm. Ingen i familien hennes hadde råd til noe slikt. Men 

en drøm kunne være god å ha, – liksom noe å varme seg på. 

Hver dag stanset hun utenfor butikkvinduet og tittet på den. 

På vei til skolen ble det bare med et kort blikk. Men hjemover 

hadde hun bedre tid. Da kunne hun stå der lenge og drømme. 

Dokka begynte å bevege seg i tankene hennes, – bortover et 

speilblankt gulv. Om kveldene før hun sovnet, kunne hun 

fantasere seg inn i en like vakker kjole og danse bortover med 

dokka i armene. 

Årene gikk. Dokka sto der fortsatt. For ingen hadde hatt 

råd til å kjøpe den. Alle hadde nok med å skaffe seg det aller 

nødvendigste. Den vakre kjolen hadde falmet. Den dagen 

dokka ikke var der lenger, var det ingen Helena som brydde 

seg om den mer. Hun var blitt voksen og hadde andre ting 

å tenke på. 

Helena hadde betydd så mye for ham. Når han så barneansiktet 

hennes for seg i tankene, så han samtidig sin egen 

lille Hankas tillitsfulle øyne, – hun som … som … – Brydd 

stakk han handa i innerlomma og dro fram et rødt bånd som 

Hanka hadde hatt i håret. Varsomt strøk han over det med en 

furet finger. Så bøyde han hodet og luktet på det – lenge. Var 

det slik freden luktet? Men freden, – var også den en illusjon? 

Var selve livet et narrespill? – Også lille gode Hankas? Det 

hadde vært så rikt den korte tida det varte. Innerst inne visste 

– 14 –

han at minnene om henne var det som tente livsgnisten hos 

ham igjen når de siste glørne i det kalde bålet inni ham holdt 

på å slokne. Derfor var han redd for å miste det slitte hårbåndet 

han gikk med i innerlomma. Tråden tilbake til det gode. 

– 15 –

– 16 –

– 3 – 

Vardar 

T 

råden spant videre i tankene hans. Til solfylte dager langs 

Vardar der han så ofte hadde plasket og moret seg i det 

grumsete elvevannet sammen med kameratene sine. Han kunne 

også i dag kjenne den gloheite sanda brenne i ryggen slik 

den gjorde når han kom opp av det kjølige vannet og strakte 

seg ut på bredden på varme julidager. Å, hvor godt det var å 

være ung – og ha hele livet foran seg! Her på Vardars strender 

hadde han vandret i mang en skumringstime og sugd inn stillheten. 

Han husket de nettene han hadde lekt med speilbildet 

av månen der den danset lett over krusningene på overflaten. 

«Sølvfuglens dans» var blitt yndlingstemaet hans. Og det hadde 

blitt mange variasjoner. Han syntes alltid han kunne høre en 

smektende fløytetone inni seg når han satt der ved bredden og 

lot fantasien få vinger. Han hadde til og med diktet et sølvfugleventyr 

som han hadde lest for Helena om kveldene. Det 

hadde vært drømmekvelder for henne. Når Radek leste med 

innlevelse i stemmen, var det som om hun svevde sammen med 

den glitrende fuglen gjennom fantastiske eventyrlandskap. Og 

hun svevde videre lenge etter at søvnen hadde innhentet henne. 

– 17 –

Vardar var på mange måter blitt selve pulsslaget i livet 

hans. Her hadde han drømt sine store drømmer. Drømmer 

om en annen verden – som kanskje fantes. En verden 

som var annerledes enn den grå og strevsomme hverdagen 

i Skopje. På skolen fikk han høre at en annerledes verden 

fantes – mange steder, – men at ingen av dem kunne sammenlignes 

med det strålende livet i Jugoslavia, – slik det 

ærerike kommunistpartiet hadde bygd det opp. Radek var 

ikke helt sikker. Han ville helst undersøke saker og ting selv. 

Men her hadde han ingen mulighet: Til grensen – og ikke 

lengre. Han visste at Vardar fløt videre. Den kunne ingen 

grense stoppe. Den var ikke bare Skopjes prakt. Over på 

gresk territorium fikk den et nytt navn. Axios het den på 

den siden av grensen. Radek seilte videre på den i tankene. 

Lagde seg bilder av spennende land og riker – og undret seg 

på om noen av bildene stemte med virkeligheten. – Ville han 

noen gang få svar? 

«Axios.» Radek smakte på ordet. «V»-en i Vardar var plassert 

langt bak i alfabetet. «A»-en i Axios helt foran. – Kunne 

han lese noe symbolsk i det? Var livet utenfor hans verden 

så langt foran hans egen tilværelse? Spørsmålet plaget ham. 

– Hvorfor ellers var myndighetene i hans eget land så overdrevent 

opptatt av å hamre på det motsatte? Det var noe han 

ikke fikk til å stemme. Samtidig visste han at han måtte slå 

seg til ro med uvissheten. Det eneste konkrete han fikk ut av 

geografitimene på skolen, var at vannet han plasket i, endte i 

et stort delta i Salonikibukta i Hellas – og ble til hav. 

Og så visste han én ting til: Det greske ordet «axios» betydde 

«verdig». Han strålte fornøyd – og ikke så lite stolt. 

Kunne vel noe navn passe bedre på denne elva, – der den fløt 

mektig og rolig? 

«Vardar» var ikke så dumt, det heller. Det nærmeste ordet 

– 18 –

han kom i sitt eget språk, var «vardi», som betydde «passe på», 

«se etter», «vokte med omhu». 

Han visste ikke om assosiasjonen bare var tilfeldig, men 

for ham betydde det mindre. Det viktigste var at for ham poengterte 

disse to navna nettopp de sterke opplevelsene elva ga 

ham: Verdighet og trygghet, begge ting innvevd i hverandre. 

Derfor ga elva ham ro. Derfor var den så god å komme til, så 

lindrende å tenke på … 

Noe av det triveligste han husket fra Vardar, var de tidlige 

morgentimene sammen med faren på søk etter karpe. Allerede 

før det lysnet av dag, dro de ut for å sjekke garna. Stort sett 

hadde faren mer enn nok å gjøre med å reparere sko. Men i 

perioder kunne inntektene bli så små at det var godt å ha et 

fiske å ty til på si. Da likte Radek seg. Det var stas å få være 

med far ut på fiske mens de andre ennå sov – og bli regnet for 

stor kar! Han skjønte at far satte pris på det og. Mellom dem 

utviklet det seg et kameratskap som varte – også etter at han 

selv var blitt voksen. 

En gang kunne det ha gått skikkelig ille. Da var begge 

glade for at Radek hadde vært med. Han var elleve år den 

gangen. Det hadde vært uvær med regn og sterke vindkast 

dagene i forveien. Det faren ikke la merke til da han grep tak 

i den tykke greinen som hang ut over vannet – for å slippe 

seg ned til det stedet der garnet var knytt fast, var at selve 

greinfestet inne ved stammen var råtnet. Kroppsvekten hans 

ble for mye, og alt ga etter. En større og mye tyngre del som 

hørte til samme greinsystem, fulgte også med – og traff ham i 

hodet med full tyngde før den deiset i vannet med et voldsomt 

plask. Lynraskt hoppet Radek ned den bratte skrenten ned 

mot bredden, sklei i den gjørmete leira, men greidde så vidt 

å få tak i den ene armen til faren før han dukket helt under. 

Heldigvis var han ikke blitt hengende fast i knekte greiner, så 

– 19 –

det var ikke vanskelig for Radek å hale ham opp på bredden. 

Slaget i hodet hadde vært kraftig. Han ble liggende bevisstløs 

på elvebredden helt til Radek kom tilbake med lege. 

Etter denne episoden ble båndet mellom dem enda sterkere. 

Radek gikk ofte ned i skomakerverkstedet bare for å 

være der. En ny følelse hadde kommet snikende inn i ham: 

Bekymring for at han en dag kunne miste faren sin. Før hadde 

han også visst at folk kunne dø – i hvert fall teoretisk hadde 

han visst det. Men nå – etter uhellet ved elva – hadde døden 

plutselig fått ansikt – til og med et kjært ansikt. Den var kommet 

så nær, – så faretruende nær innpå livet hans. Så fort han 

kom hjem fra skolen, gikk han ned i verkstedet for liksom 

å sjekke at alt var i orden. Etter middagen – når leksene var 

gjort – kunne han gå ned dit igjen og sitte i time etter time 

og se på de travle hendene til faren der de fór varsomt over 

mykt lær. Av og til fikk han skjære ut såler eller smøre inn 

tråd med bek. Og han fikk stikke hull med sylen der nåla 

skulle igjennom. Det kunne bli seine kvelder før han la seg. 

Spennende var det også å sitte der og høre de historiene faren 

hadde å fortelle fra den gang han var gutt. Og over det hele 

lå en eim av bek og garvet lær. 

Han kunne nesten kjenne for seg den samme lukten nå – 

der han satt sammensunket mot plankeveggen så mange år 

etter – mens smerten jóg gjennom beinet hans. Han kunne 

også se for seg moren der hun satt bøyd over den gamle symaskinen 

mens hun reparerte klær for naboene. En og annen 

liten slant hadde hun nok tjent på det, men det ble for det 

meste bytting av vennetjenester. Det hadde vært en måte å få 

endene til å møtes på, det også. Helena hadde som regel vært 

med moren. Hun hadde alt bestemt seg for å bli sydame og 

greidde faktisk å få til en del allerede. 

– 20 –

– 4 – 

Ganimete 

B 

arndomsminnene vekslet med glimt fra andre tider. Igjen 

var det Vardar som lenket bildene sammen. Nå var det 

henne han så – Ganimete. Hun kom mot ham i tankene slik 

hun hadde kommet på Vardars bredd. Unnselig og usikker – 

med svak rødme i kinnene. Det ble mange kvelder sammen. 

Og Vardar var den eneste som fikk høre hennes lavmælte «ja» 

da han fridde. 

I grunnen var det litt rart at han hadde valgt akkurat 

henne, – så forskjellige som de var. Hun hadde noe i livet 

som han visste han manglet – og som han ikke var sikker 

på om han ville prøve å få tak i heller. Var det ikke tro og 

religion som var en av hovedårsakene til at hele hans folk 

var så sørgelig splittet – og til at motsetninger og hat fikk så 

god grobunn? – Katolikker, muslimer og ortodokse – var det 

ikke like greitt å kvitte seg med alt sammen – som ubrukelig 

skrap fra fortida da folk ikke visste bedre? Kommunismens 

alternativ tiltalte ham: Å fjerne alle gudsforestillinger måtte 

være et solid skritt på veien mot fred og forståelse mennesker 

imellom. Hva kunne vel ikke det bety på Balkan! Han lekte 

– 21 –

med tanken. Tenk om idéen kunne stå sin ildprøve nettopp 

der! Og gjorde den det, kunne han slå i bordet og si: Her har 

verden beviset: Gudstro er et onde som må vekk for at menneskene 

kan bli virkelig fri. Og vi på Balkan har demonstrert 

det for en hel verden! – Radek ble beruset av tanken. Han 

så med ett sitt livs sjanse: Han kunne være med på å skape 

historie! – Banebrytende historie! En svøpe som gjennom alle 

tider hadde hjemsøkt menneskeheten og slavebundet den til 

ynkelighetens avgrunn, skulle rives vekk, og glade mennesker 

av alle nasjonaliteter og raser skulle omfavne hverandre. 

Dette skulle skje i vårt århundre. Nå var tiden inne. Og han 

var født til dette store øyeblikket. Hans hjemland skulle for 

all ettertid innta en hedersplass blant nasjonene. Det ærerike 

jugoslaviske kommunistpartiet skulle feire sin største triumf. 

Og han skulle være en del av det. Kunne han forestille seg noe 

større? – Det var det han ville vie livet sitt til! Og da visste han 

at han måtte bli en aktiv del av kommunistpartiet. 

Det var etter noen år med helhjertet og idealistisk innsats 

i partiapparatet at han traff henne. Først ble han glad. Det 

var med ett noe der som fylte livet hans på en helt ny måte. 

Men så ble han urolig. Han tok seg i å være direkte redd. Det 

fikk ham nesten ut av balanse. En som hadde tatt mål av seg 

til å utføre store bragder i partiet, måtte ikke være redd! Men 

her merket han til sin store forskrekkelse at han ikke hadde 

så mye å stille opp med. Det endte med at han ble redd sin 

egen redsel. Han drømte om nettene at han hadde viklet seg 

inn i et nett han ikke kom ut av. Et ekkelt edderkoppnett. 

Bare så mye større og vemmeligere. Jo mer han kavet for å 

komme fri, jo mer ble han viklet inn i det. Han skjønte at 

det hadde noe med Ganimete å gjøre. Hun hadde noe. Det 

var denne troen hennes som skar så irriterende inn i planene 

hans. Skulle han slåss mot det han mente var rett å bekjempe, 

– 22 –

måtte han også tilintetgjøre en del av henne! Samtidig visste 

han at det var noe ved henne som hadde grepet ham. Han 

var blitt glad i henne. Men skulle han da være nødt til å leve 

side om side med det han ville få ryddet av veien? – Inngå et 

slags kompromiss? – Hvilken effekt ville da hans kamp ha? 

Ville det ikke være som når en storrøyker advarer andre mot 

å røyke – men fortsetter å røyke selv? – Han skjønte at han 

kunne tre ut av sin historiske rolle som menneskehetens store 

befrier først som sist! Eller det som verre var: Hva om han ikke 

var sterk nok til å stå imot selv – slik at han var den som ble 

påvirket – og til slutt slukt opp av det han ville bekjempe? Det 

var den tanken som var den store og ufyselige edderkoppen 

som lurte på ham i det heslige spindelvevet om nettene. – En 

ting sto klart for ham: Her dreidde det seg om to verdener 

som sto mot hverandre. Og han måtte velge. Han tok seg tid. 

Han veide sine idealer mot følelsene for henne. – Og smerten 

tok overhånd. For han ville ha begge deler. 

Jugoslavia: Sør-Slavia, – Slavia i sør. Det var det navnet på 

landet betydde. Det var her rettferdighet og godhet skulle få 

blomstre. Etter at gudstroens blendverk var falt. 

Han var absolutt overbevist om at kjærligheten kunne 

overvinne mistroen og hatet mellom hans landsmenn. Men 

da måtte hennes forestillingsverden først ryddes ut av samtlige 

jugoslaver, – enten de var kroatiske katolikker, bosniske eller 

kosovoalbanske muslimer eller ortodokse serbere og makedonere, 

– eller folk fra alle de andre gruppene i tillegg. Den 

måtte komme som en syntese av alt det gode etter at alle 

religiøse vrangforestilinger var borte. 

Når hun snakket om landet, hendte det ikke så sjelden at 

hun byttet ut den første delen av navnet – og kalte det «Ljuboslavija» 

– «Slavia i kjærlighet», – «det Slavia som elsker!» Ordet 

var helt og holdent hennes egen oppfinnelse. Hun hadde bare 

– 23 –

vridd litt på ordet «ljubav» for å skape assosiasjoner med noe 

kjent – og fylt den nye kombinasjonen med sitt høyst personlige 

innhold. 

Også i hennes visjoner ble Slavia holdt sammen av kjærlighet. 

Men hennes «bindemiddel» var noe ganske annet. Og 

det hadde så absolutt med gudstro å gjøre! Det var det som 

provoserte ham så forbasket. 

Det var kun en ting som overgikk irritasjonen hans: Vissheten 

om at han elsket henne. 

Først lurte han på om hun bare sa det for å si det, – eller 

om hun mente det ironisk. Det siste var det iallfall all grunn 

til, – de faktiske forhold tatt i betraktning. Men etter hvert 

forsto han at det måtte være ekte. Det var noe ved henne som 

gjorde inntrykk på ham uansett hva han mente om hennes 

tro. Hun hadde omsorg for andre mennesker. En naturlig 

medfølelse som gjorde at hun tro til i spontan handling der 

andre trakk seg unna med tusen gode unnskyldninger. 

Han hadde bare kjent henne en snau måned da det skjedde 

noe som festet seg i minnet hans for alltid. En kvinne hadde 

kommet til en nabo for å være med i en begravelse. Denne 

naboen hadde stor familie og knapt med overnattingsplass. 

Derfor foreslo Ganimete at den tilreisende kunne få sove på 

sofaen hennes de fire nettene hun skulle være i byen. Ganimete 

lå på ei matte på gulvet med et tjukt teppe over seg. 

På disse fire dagene ble de to litt kjent med hverandre. Den 

fremmede kvinnen fortalte at hun kom helt fra Ohridsjøen, 

der hun bodde med mannen sin og fem barn i alderen to til 

tolv år. Nå var faren hennes død, og hun måtte reise den lange 

veien til Skopje for å være med i begravelsen hans. De andre i 

familien hadde også hatt lyst til å dra, – spesielt ungene ville 

ta avskjed med bestefar, men det hadde vært dyrt nok for dem 

å skrape sammen penger til én billett. Derfor var hun kommet 

– 24 –

alene. Nå var hun bekymret for hvordan det skulle gå med 

mat til ungene når hun kom hjem igjen etter å ha brukt så 

mye på reisen. 

Om kveldene lå Ganimete og hørte på det den fremmede 

hadde å fortelle før de sovnet. 

Ohridsjøen hadde hun bare hørt om. Derfor var det spennende 

å få høre så mye nytt om denne vakre fjellsjøen i grensetraktene 

mellom det sørvestlige Makedonia og Albania. Etter 

det Silvana fortalte, – det het den fremmede kvinnen – måtte 

den være enda vakrere enn det hun hadde forestilt seg, – med 

vann så klart som krystall og fisker som ikke fantes andre 

steder. Spesielt inntrykk gjorde det å høre om det mystiske 

underjordiske tilløpet fra Prespasjøen litt lengre mot sørøst 

og borti 200 meter høyere oppe i fjellene. Det var som om en 

eventyrverden åpnet seg for henne – full av sprudlende farger 

og overraskelser. Silvana fortalte detaljert, og Ganimete kunne 

se alt så levende for seg, – som om hun var der selv. Fra hun var 

liten, hadde Ganimete vært glad i å svømme. Denne gleden 

hadde hun bevart. Derfor tok hun seg formelig i å «svømme» 

inn i denne trylleverden i tankene sine. Hun vandret bortover 

ei strand og plukket opp den ene steinen etter den andre – og 

ble fascinert av de perfekte formene, – slepet til av naturens 

hånd gjennom millioner av år – til den gripende skjønnheten 

hun holdt mellom sine egne fingre. Når hun dyppet dem i 

vann, kom fargeprakten enda klarere fram, i et spill av gnistrende 

nyanser. 

Ganimete kom seg raskt ned på jorda da Silvana begynte å 

fortelle om seg selv. En lavmælt stemme satte ord på ting som 

rystet henne. Hun forsto at det hun nå fikk høre, ble meislet 

inn i tankene hennes for alltid, – slik sterke opplevelser alltid 

gjør. Og for den som hadde opplevd det, måtte det være som 

å dra skorpa av et sår som ikke hadde grodd, – hver gang hun 

– 25 –

fortalte om det. Ganimete forsto at hun hadde fått et gløtt 

inn i en tilværelse det virkelig skulle ryggrad til å kunne bære. 

Natta etter disse betroelsene var det vanskelig å få blund på 

øynene. Det vokste fram i henne et brennende ønske om å 

hjelpe denne fremmede kvinnen. Hun lurte bare på hvordan. 

For hun eide ikke så mye selv … 

Da Silvana gikk på bussen for å reise hjem, hadde Radek 

møtt opp for å si farvel. Nærmest av plikt fordi han nettopp 

var blitt kjent med Ganimete. Han ble overrasket da han så 

den fine kjolen den fremmede kvinnen hadde på seg – noe 

helt annet enn de slitte klærne hun hadde kommet i fire dager 

tidligere. 

Det brast ut av ham: «Du verden, så fin du er!» 

Silvana smilte: «Du aner ikke hvor glad jeg er! Jeg fikk 

den av Ganimete. Jeg ville ikke ta den imot, men hun ga seg 

ikke, – ville absolutt at jeg skulle ha den.» 

Radek ble paff. Han kastet et raskt blikk bort på Ganimete 

– og så at hun rødmet. Men hun sa ingenting. 

Silvana fortsatte – henvendt til Ganimete: «Og tusen takk 

for pengene du ga meg! Du har gjort det sånn at jeg kan se 

ungene mine i øynene uten å slå blikket skamfullt ned. Nå 

skal de få de klærne de trenger for vinteren – og legge seg uten 

å være sultne. Du har gitt meg gleden tilbake. Ganimete, – du 

har gitt meg troen på livet, – på det gode! Takk skal du ha! Jeg 

vil aldri glemme deg!» 

Ganimete så brydd ned i bakken, – virket usikker. Så løftet 

hun med ett blikket. 

To par øyne møttes idet hun sa: «Det er jeg som skal takke 

deg, Silvana. Du har gitt meg en anledning til å bruke pengene 

mine rett.» 

På veien hjem fra bussholdeplassen ble det ikke sagt stort. 

Atmosfæren var trykket. Ingen av dem visste riktig hvordan 

– 26 –

de skulle begynne. Men begge gikk og tenkte på en lykkelig 

kvinne som skranglet sørover på en humpete vei mot en ungeflokk 

og en ektemann som snart ville stråle av glede. 

«Hvorfor gjorde du det, Ganimete?» greidde han endelig å 

få over leppene sine. Hun så ned. Tidde. Bøyde seg og plukket 

opp en kornblomst i veikanten. 

Han dristet seg litt videre: «Det var den eneste fine kjolen 

du hadde … Tenk på hvor lenge du hadde spart for å kjøpe 

den … Og pengene dine, Ganimete … Hva med …» 

Han kom ikke lenger. Han møtte to øyne som avvæpnet 

ham og gjorde ham forvirret. Hun hadde reist seg opp. Vippet 

kornblomsten att og fram mellom fingertuppene sine. 

«Hun trengte både kjolen og pengene mer enn meg, Radek. 

– Se på denne kornblomsten. Den får alt den trenger av 

Herren. Slik vil jeg også være. En blomst i Hans hånd – som 

tar imot det jeg trenger – og gir videre til andre – av Hans 

overflod.» 

Nå var det Radeks tur til å rødme. Han prøvde å skjule 

det, men det var ikke så vellykket. 

«Du vil nok også en dag oppdage det, Radek, at Hans 

overflod overvelder deg!» Øynene som ledsaget stemmen, var 

varme, – dype, – hemmelighetsfulle – som om de gjemte 

noe bak et sted, – noe han ikke fikk tak i … – «Hans overflod 

overvelder deg!» Denne setningen brant seg fast i ham for 

all framtid. Mange år seinere – da alt var meningsløst, ville 

mange oppfatte den som hån. Nå skapte den forvirring. For 

den skaket ved de store planene hans, ved hele hans innerste 

vesen. 

Radek var klar over at han sto overfor noe nytt: Et menneske 

som ga bort det aller fineste hun eide. Det hadde han 

aldri opplevd før. Det vanlige var at folk ga bort det de ikke 

trengte. – Og til og med pengene hun sårt trengte selv! – Han 

– 27 –

var for lamslått til å sette ord på det han følte. «Ljuboslavija,» 

hadde hun sagt, – det Slavia som er limt sammen av kjærlighet. 

Og han hadde protestert mot hennes visjoner: Jesu kjærlighet 

kanalisert gjennom enkeltmennesker som selve «limet». 

Han hadde bare fnyst. «Religiøst sludder! Overtro! Levninger 

fra middelalderen! Idéer som har holdt folk nede i uvitenhet.» 

– Nå bet han seg i tunga. For første gang i sitt liv følte han 

seg fullstendig avvæpnet! Hva skulle han gjøre? Iveren etter å 

bekjempe kristendommen én gang for alle kolliderte – dypt 

inne i ham – med en visshet som med ett var blitt enda sterkere: 

Vissheten om at han ikke for noen pris måtte miste et 

slikt menneske som Ganimete! Den kampen som nå pågikk 

inne i ham, visste han måtte bli langvarig. Og enda sterkere 

visste han det nå: De to ønskene kunne ikke forenes. Han 

måtte velge det ene – og forkaste det andre. – Nå visste han 

hva som lå i ordet «pine». 

En ting til forundret ham: Ganimetes spontane omsorg 

rettet seg ikke bare mot mennesker. Også dyr nøt godt av 

hennes respekt og hengivenhet. Og den strakte seg ned til 

det aller minste – som var helt ubetydelig i hans øyne, – ja til 

og med ekkelt. En tege hadde hun varsomt loset i trygghet 

med et solbærblad da han holdt på å tråkke den flat. Han 

kunne ikke annet enn undre seg. Hvor møtte han ellers en 

slik respekt for livet? – Det var denne skatten han kastet vrak 

på hvis han sto på og kjørte sine idéer igjennom. 

– 28 –

Vi befinner oss i Jugoslavia på 90-tallet. Radek fra 

Makedonia er en ung idealist med tanker om å 

befri sitt land for religiøse konflikter, mistro og hat 

mellom landsmenn. Han reiser til Moskva for å lære 

om kommunismens fortreffelighet og den ateistiske 

ideologi. Men hans kjærlighets forhold til Ganimete 

som har albansk opprinnelse og hennes sterke kristne 

tro bringer noe nytt inn i Radeks tankeverden. 

Historiske hendelser på Balkan veves elegant inn 

i fortellingen sammen med kjærlighetsbåndet mellom 

Radek og Ganimete, som stadig blir sterkere. 

Ateismens fortreffelighet slår sprekker i Radeks sinn 

i møte med Genimetes stille adferd som taler til hjertet 

i stedet for intellektet. Hvordan kan kjærligheten 

overvinne hatet mellom folkene på Balkan? 

Ljuboslavia-effekten kan tolkes som kjærlighetseffekten 

som trengs for å endre motsetningene i folket. 

Derfor også begrepet «Ljuboslavija» – som er satt 

sammen av det serbokroatiske ordet ljubav (kjærlighet) 

og Slavia. 

Finnes det en mulighet for en god vei videre – også 

i de mest fortvilte og umenneskelige situasjoner? 

Svein Olav Lund er bosatt i Bagn i Valdres. Han er filolog av 

utdanning og har jobbet mesteparten av sitt yrkesaktive liv i 

ungdomsskolen. Han har en særinteresse for slaviske språk, 

pluss latin, italiensk og rumensk – inkludert litteratur og historie 

knyttet til disse. 

WWW.VENTURAFORLAG.NO

Ljuboslavija - effekten

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?