Unikum 07 September web

Studentavisen for Agder GRATIS | September 2022

HVOR ER MITT HJEM? // GOLDEN AND GREEN FORESTS FOR NEXT YEAR‘S STUDENT SOCIETY // DIKT: VOKSESMERTER

Hvorfor

gråter jeg

så mye?

Er det viktig

å ha sex i

studietiden?

Hvordan

håndterer jeg

sjalusi?

Hvordan kan

jeg få mer

selvtillit?

Still anonyme spørsmål til leger, rådgivere,

psykologer, helsesykepleier og fysioterapeuter.

UANSETT HVA DU LURER PÅ...

Spør oss eller se hva andre spør om på sia.no/studenterspor

STUDENTENES

TRENINGSSENTER

50%

STUDENT

RABATT

*Les mer om gjesttrening på spicheren.no

LEDER

UNPOPULAR OPINION: FILEFORA.NO

Under årets utlevering av den

gratis studentpakken ble en

flyer oppdaget. En flyer som

skapte blandede følelser. File-

Fora.no, kjøp og selg notater,

sammendrag og eksamensbesvarelser.

Det er forståelig at en slik flyer

kan skape reaksjoner. Hvis

man oppmuntres til å kjøpe

eller selge tidligere eksamensoppgaver,

blir man da også

oppfordret til plagiering? STA

reagerte på akkurat dette. Det

var også noen forelesere som

mente dette var upassende å

dele ut på universitetet. Men

var det virkelig galt av studentpakken

å inkludere denne

flyeren?

Jeg er uenig med STA i denne

saken. Fra mitt perspektiv ses

dette som en gyllen mulighet

for studentene til å bevise sin

akademiske og etiske forståelse.

Vi skal trenes til å kunne ta

selvstendige og etiske valg

når det kommer til oppgaver

og eksamen. Ved å skjerme

oss fra de «farlige» impulsene

blir vi ikke klokere, men

heller avhengige. Vi blir studenter

med behov for akademiske

støttehjul.

Ta eksempelet her: Du er ikke

god bare fordi du aldri har

stjålet, når du aldri hadde

muligheten. Du er god når du

aktivt velger å la være å stjele

når muligheten byr seg.

Som «Fader vår» sier:

Og led oss ikke inn i fristelse,

men fri oss fra det onde.»

Det er kanskje for noen troen

i guds styrke som viser vei

og hjelper dem i moralske

konflikter. Derimot for studenter

ved akademiske institusjoner

må vi kunne ta disse

avgjørelsene selv.

Det er ikke foreleserens ansvar

å skjerme oss fra fristelsen.

Oppmuntres til motsvar, dette

ønsker jeg å diskutere videre.

INNHOLD

4 UiA Løpet: Løp for veldedighet!

8 Back to The Future

10 Short-story: Azalea (Chapter 1)

16 Unikum: We Are Hiring

18 Golden and green forests for

next year’s student society

19 Dikt: voksesmerter

20 Hva faen skjer med lyktestolpene i byen?

23 Poem: My Tears Are Fireworks

That Are Still Crying

24 A Romanian in Norway

28 Konsen på 123

32 Short-story: Take-Off

33 Oppsrkift

34 Hvor er mitt hjem?

36 Nytt studieår – nye tider – se fremover

38 Inkludering og samhold: Skeive

Sørlandsdager og Skeive Studenter Agder

40 Folkefest på vaktbua: Marekvist + Mío

Anja Kathrine Laland Gyberg

redaktor@unikumnett.no

922 944 57

UTGITT AV: Studentavisen Unikum, ved Universitetet i Agder

POSTADRESSE: Serviceboks 422, 4604 Kristiansand S

BESØKSADRESSE: Universitetsveien 24, 4630 Kristiansand S

ORG.NR.: 984 544 677

TELEFON: 911 45 962

EPOST: redaktor@unikumnett.no

NETTSIDE: unikumnett.no

TWITTER: twitter.com/unikumnett

FACEBOOK: facebook.com/studentavisenunikum

INSTAGRAM: instagram.com/unikumnett

Publisert September 2022

Utgave nummer 07

Unikum er studentavisen ved Universitetet i Agder og andre

institusjoner tilknyttet Studentsamskipnaden i Agder. Avisen er

politisk og religiøst uavhengig, og blir drevet på frivillig basis.

Unikum følger Vær Varsom-plakaten og redaktørplakaten. Føler

du deg urettferdig behandlet eller på noen måte uriktig fremstilt

av Unikum, ber vi deg kontakte redaksjonen.

Redaksjon:

ANSVARLIG REDAKTØR :


REDAKTØRER:

Nettredaktør

Nyhetsredaktør

Kulturredaktør

Fotoredaktør

Debattansvarlig

GRAFISK ANSVARLIG:

Mariana Rodrigues Sena

FORSIDE:

Evgeniia Kadyrova

Anjali Mariampillai

Marie Susanne Mortensen

Adrian McAllister

Tobias Strædet Jacobsen

Johan Pedersen Betsi

JOURNALISTER/SKRIBENTER:

Adrian McAllister, Anja Kathrine Laland Gyberg,

Anjali Mariampillai, Anastasia David, Ingrid Nordvik

Krossbakken, Ida Marie Bruun, Franziska Schögl, Johan

Pedersen Betsi, Mattias Johannessen, Ole Markus

Nordhagen, Paul-Daniel Golban and Tobias Klausen

FOTOGRAFER:

Anastasia David, Anne Ingrid Tanker Kiær, Anja Kathrine

Laland Gyberg, Caroline Bergan, Elisabeth Krohn Hansen,

Evgeniia Kadyrova, Fabian Henning, Ingrid Nordvik

Krossbakken, Mohamud Abdirashid, Runar Haugeland,

Sandra Victoria Eriksson, VT

DESKEN:

Adrian McAllister, Alexander Horpestad, Anja Kathrine

Laland Gyberg, Ankali Mariampillai, Franziska Schögl,

Halvor Nyhus Hagen, Johan Pedersen Betsi, Mariana

Rodrigues Sena, Mattias Johannessen, Natalia Bogdanova,

Paul-Daniel Golban, Sandra Victoria Eriksson, Tobias

Klausen, Vilde Hagen Svanberg

KORREKTUR:

Anjali Mariampillai, Anastasia David, Ida Marie Bruun,

Paul-Daniel Golban, Sandra Victoria Eriksson, Sondre

Maaseeide

DAGLIG LEDER:

Halvor Nyhus Hagen

TRYKKING:

Bjorvand & Co

OPPLAG:

450

SEPTEMBER 2022 UNIKUM NR 7 3

AKTUELT

UiA Løpet:

Løp for veldedighet!

4

AKTUELT

Anja Kathrine Laland

Ansvarlig redaktør

Foto: Daniel Lillebo og Isak Fargemo

Onsdag 7. september ble UiA-løpet avviklet på

campus Kristiansand i regi av linjeforeningen

Trisalus. Trisalus er linjeforeningen til fakultetet

for Helse og idrettsvitenskap i Kristiansand. Etter

noen års pause, ble initiativet tatt opp igjen, og det

ble tidenes hendelse. 255 deltok i veldedighetsløpet.

Årets organisasjon var «Leger uten grenser», og de

klarte å samle inn 43 000 kroner!

«Leger uten grenser» er en nøytral og uavhengig

veldedighetsorganisasjon som bistår der det

trengs mest. De har holdt på i mange år, og bistår

med helsehjelp i krig og konfliktsoner, til områder

rammet av naturkatastrofer, og til mennesker

i flukt, blant annet. Alle pengene fra UiA-løpet

doneres til «Leger uten grenser».

Økonomiansvarlig Kristoffer Fuglerud Ask, som

også var arrangementsansvarlig for løpet, ser

på dagen som en stor suksess. Til tross for liten

planleggingstid så gikk det over alle forventninger.

Med et helt nytt styre i linjeforeningen har de hatt

bratt læringskurve siden studiestart.

– Jeg er veldig fornøyd med løpet! Det gikk over all

forventning, med tanke på at vi ikke hadde erfaring

med å arrangere løp fra tidligere. Vi har fått god

hjelp og støtte

fra blant annet

Kristiansand

Løpeklubb og

frivillige.

Det var god

stemning før løpet

med oppvarming i

regi av Spicheren.

Trisalus hadde

jobbet hardt med

å få med gode


amarbeidspartnere. De kunne stille med mange gode tilbud til de

deltakende løperne, fra blant annet Mizuno, Sommerløpet 2023 og

Kristiansand Løpeklubb. I tillegg hadde de inkludert flere fagområder

fra UiA. Ernæringsstudentene stilte med sunne matalternativer,

kommunikasjon stilte med mediedekning og sykepleierstudenter som

førstehjelpsteam.

Trisalus

Linjeforeningen har jobbet hardt siden

sommeren med å få på plass et godt

program for høstsemesteret. Det nye

styret har store ambisjoner, og

ønsker å løfte foreningen til nye

høyder.

– Alle i styret er motiverte for

å legge inn den innsatsen som

trengs og vår prioritering er å

gjøre oss enda mer synlige for

alle innenfor idrett, ernæring,

folkehelse og friluftsliv, forteller

Sofie Berg Lea, styreleder i

Trisalus.

Sofie Berg Lea // Foto: Caroline Bergan

Videre utdyper hun om motivasjonen bak å bygge opp foreningen.

Hun holder ikke skjul på at ambisjonene er store.

– Vi kom inn i Trisalus med et mye større engasjement

enn vi har sett tidligere. Vi ønsker å jobbe hardt i år

for å gjøre denne linjeforeningen til en av de store både

innenfor for faglig og sosialt samvær, fortsetter Lea.

Kristiansand, en studentby som består av hovedsakelig

lokale studenter, har hatt problemer med å holde

studentmiljøene levende. Vi har sett flere linje- og

studentforeninger måtte legge ned på grunn av for lavt

engasjement. Dette ønsker Sofie Berg Lea å gjøre noe

med.

– Et av målene er å gi et varierende tilbud av

arrangementer og plattformer hvor man kan møtes på

tvers av studiene som vil gi en enda bedre opplevelse av

studiehverdagen til våre medlemmer ved UiA!

6

Hun har selv flyttet til Kristiansand, og føler mangelen av et

yrende studentliv. I fjor tok hun breddeår i Trondheim på

NTNU og sitter igjen med mange erfaringer derfra. NTNU er

kjent for sterke linjeforeninger, og Lea mener vi har mye å

lære derfra.

– Jeg har tidligere erfaring fra å sitte i linjeforening i Trondheim

som er kjent for sin studentfrivillighet og ville ta med denne

«kulturen» tilbake. Jeg har vært vitne til hvor vanvittig mye

som kan bli gjort av en gjeng motiverte og villige studenter.

Hun avslutter med å fortelle hvor viktig det er å engasjere seg.

Ved å sitte i et frivillig verv har man muligheten til å bidra til

studentmiljøet, samt se hvor mye det betyr for studentene.

Da blir alt arbeidet verdt det!

SETEMBERP SEPTEMBER 2022 UNIKUM NR 7 7

MENINGER

Back to the future

Back to the future

Ida Marie Bruun

Skribent

Illustrasjon: Unikum // Natalia Bogdanova

Hvordan er det samfunnet vårt har blitt, og hvor skal det ende? Vi er

avhengige av skjerm og konstant stimuli, har alltid tjue faner åpne

i både nettleser og i hodet og vi er stressa helt fra barnehagealder.

Dagens ungdom «can’t adult today» og multitasker på seg stress og

psykiske lidelser, men uten mål og mening. Kravet om effektivitet

blir større, men vi blir bare mer ineffektive. Det går ikke an! Vi

rister på hodet og blir med i klagekoret, alle som en. Utviklingen

går så fort at vi ikke klarer å henge med. Alt sklir ut. Alt var bedre

før.

Men samtidig som vi uffer og akker oss over den moderne verden,

setter vi inn øreproppene og legger oss til rette for å nyte godt

av underholdning, digitale stimuli og komfort. Vi er jo barn av

vår tid, og man kan ikke akkurat hoppe av utviklingen heller. Vi

trenger bank-id på telefon og sosiale medier. Men fler og fler unge

mennesker velger en annen vei. Er det i ferd med å bli moderne å

være umoderne?

På internett kan man observere at stadig flere unge folk bryter

med det moderne, og vender tilbake til mer tradisjonelle verdier

og levemåter. Selv om det ikke er et organisert opprør mot det

moderne samfunn, kan man se en slags trend. Mange er overveldet

og misfornøyd med retningen samfunnet går i. Det foregår en

bevegelse vekk fra stress, effektivitet og digitalisering. En bevegelse

mot et roligere liv med tærne i jorda og hodet ute av Skyen. En

bevegelse mot det tradisjonelle, konkrete og analoge. Et forsøk på

å finne tilbake til noe av det vi tapte på veien. Lokalsamfunnet,

tid i naturen, hardt arbeid, personlig ansvar, konkrete rammer å

forholde seg til.

Denne anti-modernistiske bevegelsen er mangfoldig. «Reject

modernity, embrace tradition» lyder det i diverse instagram-bioer.

Flere unge forlater moderne kirker med scene og lysshow og går til

mer tradisjonelle, høykirkelige settinger. Unge foreldre velger å ta

barna ut av skolen, eller jobbe mindre selv, for å kunne bruke mer

tid sammen og leve med et lavere tempo. Bevegelsen består i alt fra

høyre-ekstreme incels som klager på netter over at alt var bedre

før (mens de ironisk nok er et levende eksempel på alt som har gått

galt med vår generasjon), til moderne hippier som vil leve nært

naturen og spise økologisk, ikke-prosessert mat.

Jeg har snakket med tidligere UiA-student Simon Eriksen, som

har en master i religion, filosofi og samfunn, om trenden jeg har

observert.

8

– De siste 50 til 100 årene har filosofer diskutert teknologiens

utvikling og påvirkning på mennesket. Det har vært en overgang

fra yrker som for eksempel bonde-yrket, med mer kontakt med

naturen, til en mer digitalisert arbeidshverdag hvor mange

bruker data og mobil som hoved-verktøy. Jeg tenker på dette som

menneskets fremmedgjørelse fra naturen, forteller Eriksen.

Eriksen nevner at alt dette som gjør hverdagen mer komfortabel,

effektiv og mindre utfordrende, skaper nye utfordringer på et

eksistensielt nivå. I lang tid har vi vært styrt av utvikling gjennom

teknologi og vitenskap. Det virker som om noen nå heller søker

religiøs utvikling, eksistensiell utvikling og sosial utvikling.

– Jeg tror at unge ser at det er mye skjerm, lite bruk av kroppen

og hodet og lite naturlige inntrykk og fler digitale inntrykk. De

søker kanskje vekk fra de digitale opplevelsene og til naturlige

opplevelser som oppleves mer «ekte». Det føles mer sant å bruke

kroppen i naturen enn å se på TV, fortsetter Eriksen.

Men tror du det er mulig å ta avstand fra alt det digitale?

– Ja, alle kan av-digitalisere livet litt. Men det er nok ikke alle

kompromisser som oppleves rimelige å gå med på. Vi liker det

digitale så godt, og vil gjerne ha begge deler. Jeg tenker av vi må

søke sannhet, mening og forbedring i livet uavhengig av hvor

digitaliserte vi er, avslutter han.

Noen tar det umoderne helt ut, og kjøper småbruk for å dyrke maten

sin selv og leve tett på et lite fellesskap. For andre handler det om

en forenkling av verdensbilde eller å søke bort fra støy og mange

inntrykk. Tradisjonelle hobbyer som brødbaking, hagearbeid, søm

og strikking er populære. Jeg er en av de som tiltrekkes av alt som

er kjedelig, støvete og tradisjonelt – gamle kirker, kjøkkenhager og

bibliotek kjennes som et friskt pust i en bråkete ståljungel.

Man kan jo lure på om dette egentlig er en «bevegelse», og noe

Unikums lesere i det hele tatt bør bry seg om. Er det kanskje for

det meste bare et internett-fenomen, en «aesthetic», blant tusen

andre? En urealistisk drøm om av-digitalisering og et glorifisert

bilde av fortiden som en gullalder der alt var enklere. Men uansett

om dette er begynnelsen på en ny tid, eller en tendens blant visse

grupper og enkeltpersoner – tror jeg vi kan ha noe å lære. Vi har

ikke vondt av å gjen-inkarneres litt og gjenvinne kontakten med

kroppen og omgivelsene våre. Vi har ikke vondt av å ta en titt

på de eksistensielle spørsmålene og hva som er viktig for oss, og

prioritere bort det som tar mer enn det gir. Vi har ikke vondt av

noen konkrete rytmer i livet, eller mer tid sammen med de vi er

glad i. Og vi har i alle fall ikke vondt av å senke stressnivåene litt.

Eller mye.


zalea

Photos: AdobeStocks // sveta, chiew

Illustrations: AdobeStocks // zenina, tilialucida

10

SHORT STORY

Tobias Klausen

Writer

- Chapter 1 -

In Light There is Hope, In Darkness, Salvation

There is a town, its name lost to the tidings of time, whatever

its inhabitants decide to call it, the town will accept, fearing its

existence might fade into oblivion if a name is not prescribed, the

continuous furnace of fear extinguished before the Rapture. In

the daylight it buzzes with life, from shops to vendors, children to

elders, despite the blood-soaked, dark underbelly of the deceivingly

clean streets, feeding the ever-hungry heart of the town. The history

which taints this town has dwindled along with its name, yet the

malicious nature of its presence lingers in the air, like a cloud of

poison. Remain in it too long, and Death will descend upon one’s

mortal vessel. The townspeople know not to walk the streets as

the coat of night drapes the evening sky, blacking out the last light

of safety. The streetlamps, not soldiers against the darkness, but

casualties in a lost battle. In the square, a ginormous clocktower

looms, warning the inhabitants of the coming danger. It strikes

twelve times, each ring resonating through every street, every

drain and every cobblestone, striking fear in every living thing’s

core. However, what frightens the people is not the twelfth strike,

but the one that follows:

The thirteenth strike.

The tale which circulates is that if one hears the thirteenth strike,

it is too late. The originator of the legend has yet to come forth,

yet the inhabitants know not to doubt the warning which might

save them. Despite lacking evidence, a malicious aura lingers in the

air, it reeks of danger, an unfathomable terror lurking at the very

brink of existence, and the shackles of night might release it from

its prison.

Behind the withered park, crunched in between the abandoned

church and a supermarket, stands a desolate block, housing an

accumulation of human knowledge and imagination. The locals

refer to it as ‘the library’. Housed within are a plethora of books,

wilted by negligence, reflecting the townsfolks carelessness and

ignorance. Or perhaps, their dread, not wishing to confront the dark

truths which may be hidden inside the dusty pages. The keeper of

these insidious epiphanies is a crooked, old woman named Dahlia.

If one were to cast a glance towards her, the initial impression

might be of a young girl, her hair, a lavish brown color, flowing

gracefully down her bosom, her features not carrying a hint of

age. But for what the head hid, the body could not, her crooked

limbs barely carrying her fragile body as it wobbled slowly back

and forth between the rows of books, her shadow resembling the

appearance of a monster from a child’s nightmare. No one spoke

with Dahlia, yet everyone knew, that if someone in this town knew

of its real name, it was her.

But no one dared ask. They live peacefully in ignorance.

Yet, on this day, another shadow joins Dahlia in her dark nest,

one rejecting ignorance and embracing knowledge, a girl. Her

pearly hair a juxtaposition of the drab interior of the library, a

clash of not simply colors, but something far more sinister, as she

gently and nervously makes her way through the rows of books

towering over her small figure like giants, threatening to crush her

with the smallest tumble or stumble. The books whisper amongst

themselves, the sound of their pages rattling as the girl passes them,

unsettling her and ushering her deeper in, wherein somewhere,

Dahlia sits by her desk stirring over a prophecy foretelling of the

girl’s arrival. She flashes a rotten smile as her lips hums the shape

of the words written on the ancient parchment, finding comfort

in their sound, in their promises. She whispers a prayer to what

sounds like God, but no God would accept her utterances, no, they

must be for someone else, something else even. As the last syllable

leaves her mouth, somewhere in the elementary school down the

road there is a locker, and within the metal encasement the body

of a creature implodes, decorating the boring gray in a layer of

crimson, pieces of flesh floating in an ocean of blood, depicting

the continents of the world it once inhabited, but no human lips

remain to whisper its origins.

Dahlia’s grin widens.

Once the girl arrives in the heart of the library, she finally lays eyes

upon the woman who promised her hope, surprised by Dahlia’s

youth. But once Dahlia flashes her a grin, the teeth which house

maggots and vermin crawling to the rhythm of Dahlia’s tapping

finger, the illusion shatters, the girl recoiling not merely by the sight,

but the stench that’s released by her mouth, a rotten foundation

which may never heal, a memoir to the empires she’s seen rise and

fall, yet crumbled beneath the weight of their own ambition, and

tyranny.

“The library is closed…but you already knew that. Azalea, is it not?”

The young woman bows as Dahlia mouths the last syllable, a

courtesy almost forgotten in the town, most certainly by Dahlia.


She stifles a chuckle, civility may be a discarded tradition, however,

the girl’s courteous nature is not to be ridiculed, but nurtured.

After all, what was more delicious than finding that glimpse of

darkness buried in an avalanche of light? Truly, Dahlia and her

kin’s hope rest not upon the harbingers of dark, but the champions

of radiance.

“Yes, and you must be Dahlia? Quite the lovely facility you have

here, although I do wish we could have met somewhere outside

this town. Something here just feels…off? Don’t you agree?” she

politely responds.

“Ah, so you have noticed. Keep your wits about you, my flower,

lest you wilt in the suffocating fog that envelops the town. But you

have come prepared, have you not?” Dahlia says, her yellow teeth

peeking through curled lips.

With a single glance, Dahlia burrowed beneath the innocent,

skittering eyes of Azalea, an excavation into the caves of her

pearls, into the core of her soul, just to grasp the resolve needed to

endure the challenges lying ahead. In those tightly sealed corridors

of Azalea’s heart, Dahlia heard screams for help, the beeping of

a heart rate monitor, the wailing of a kitten, police sirens, static

shimmering, vomiting, a momentary moment of despair and

finality, confessions, moaning and one, desperate plea. Azalea

shifts slightly beneath the scrutiny of Dahlia’s eyes, yet while

Dahlia reveals Azalea’s soul with a single glare, Azalea stands no

chance in piercing Dahlia’s impenetrable fortress, her eyes closely

guarding the secrets they’ve harbored for eons, yet what Azalea

does not realize is that the secrecy is not an act of hostility, but

of mercy, sparing her visions of creatures who crawl at the brink

of existence but have yet to breach the thin veil of the town. If

she’d broken past the seal of Dahlia’s eyes, she would have seen

eyes of flesh, teeth of crooked fingers bent in every direction, limbs

cracking and rearranging in an unnatural order, silken skin burnt

by festering pus, organs used as clothing to cover exposed insides of

grotesqueries splooshing with every movement, voices whispering

in unison all languages backwards in an orchestra of shrieks, and

finally, the wailing of a baby.

“Yes, I have come prepared to persuade the family

Alighieri to lend me their secrets no matter what. I

have also brought the item they asked for, my most

treasured object, correct?” Azalea interjects.

A sudden coughing fit sneaks upon Dahlia, and

between burst of raspy air and germs, she exudes

tremendous strength to ensure her tongue stays in place,

not revealing its origin. Azalea stares as the coughing fit

seemingly crumbles the woman before her, frightened that

her only hope is about to bite the dust. But even Salem has

not laid claim to Dahlia’s life, a mere cough will not prove

to be her demise.

“Yes…yes it is. A formal invitation will require proof of your

willingness. Your most treasured possession will suffice,”

Dahlia responds through hacks.

12

“Certainly. I brought with me a family jewel. It has survived

for many decades, even the World Wars. My grandma told

me to never sell it, its value not measured in any amount of

gold.”

From Azalea’s messenger bag, she pulls out an exquisite,

crimson brooch, its dazzling radiance glittering in the

flickering fluorescent light, the gems shaped in the motif of

a glimmering heart, embedded in a pillow of white pearls.

Dahlia catches it with a dirty hand, almost knocking her

hand out of balance with the weight of it, speaking to the

brooch’s heaviness, and her lack of strength. She begins

scrutinizing it, uncovering not the value of the object but

the history from which it came.

“By the by, I checked out the address to the manor that

you sent me, just to have a look, maybe gouge what kind of

people they are. Yet, when I came there, the manor looked

practically abandoned. I had a look inside even, the few

furniture remaining were covered in sheets and the rest in

dust. No signs of anyone living there. Are you sure it’s the

correct address?”

Underground, smells of sewage, feces, blood and sweat

stirs, men in uniform barking orders in a foreign language,

a row of patients, or perhaps not patients, a mere

misunderstanding based on their sickly bodies and lacking

garments, not patients, victims, their eyes filled with dread.

They face an old enemy, or to them, an end to misery, yet in

the face of their salvation, they still cling to fear as the fume

of Him lure its way through their nostrils, and they take the

final breath of life before returning to the bosom of Death.

As Dahlia absorbs these impressions, a distressed grunt of

disgust rupture from her throat:

“This, this isn’t yours! It’s someone else’s! If you want

the invitation, your gift must be yours, your treasured

possession, not some grotesquery you borrowed,” she barks.

She hurls the brooch back at Azalea, its ragged edges

prickling her skin as it absorbs the impact, and in its blank

surface, a thousand surprised faces of Azalea trapped within

each edge blink in unison. There had previously been no

doubt in her mind that her offering would be accepted, and

upon hearing Dahlia’s dissatisfied rejection, a luring fear

crawls into her, one which not invoked by the distant crying

she continuously heard ringing in the back of her mind, but

by the prospect of not meeting the Alighieri’s.

“I-I don’t understand, I promise you, this is the most valuable

thing I have! I-I can’t think of anything else…!” she fumbles.

Hobbling over her desk, Dahlia’s finger impatiently taps

a rapid rhythm, Azalea assuming in dismay, but knows

not the melody which has been sung by ruptured throats,

beckoning rituals for revelations. Just as the final note is

instrumented, Dahlia notices the light revealing a tiny spark

hidden behind Azalea’s tightly buttoned top.

“What is that you wear around your neck?” she points.

The perceptive eye of the creature before her surprises Azalea as

she clutches the vial hanging around her neck, as if to defend it

against the greedy finger Dahlia is pointing, afraid that it might

give in to its authority and demand, yet that is no magic Dahlia

possesses anymore, yet her loyalty should have earned her its

usage. Within the rose-tinted glass, supple cinders topple one

another with every movement, each one, a memory encased in

a gray shell.

“It’s...it’s the last remnants of her. At least, what I was allowed to

take,” she replies.

“Yes…Yes, that is exactly what he wants. If you have no other

offering, then relinquish that necklace, and I will grant you the

invitation you desire,” Dahlia smiles.

Reluctantly, Azalea unbuttons her top, slowly dragging the vial’s

entirety into the light, holding it in front of her, deliberating

whether this sacrifice is worth the fulfillment of her quest, and, if

this act would ever be forgiven. Relinquishing it would be to give

up her compass right before the voyage into the unknown, the

stars eaten by a ravaging guilt, and the crew abandoning her for

the betrayal. Yet, only for mere moments did hesitation seize her

heart, as she visualized her end goal, and with it, did the waves

cease crashing at the helm of her soul, the waters bending to her

willpower.

She hesitantly gives the necklace to Dahlia.


Dahlia’s hand is like a vicious beast, as soon as the vial hit her hand,

she clutches around it like a jaw, feeling, consuming the content

within, savoring every emotion, every tear shed over this object.

Yes, he would simply love it, that she was sure off. Dahlia hobbles

over to an envelope, slips the necklace in and proceeds to stuff

it into a chute hiding behind several oversized file cabinets, the

inscription on them faded, as to obscure the nature of their secrets,

despite the symbols inscribed being beyond the capabilities of the

human tongue.

From a drawer, Dahlia pulls out another envelope, this one sealed

by a wax sigil, the shape too obscure to make out, the inscription as

ancient as the envelope itself. She gently hands it to Azalea, the girl

scanning it for any sign of significance.

“Here’s the invitation. Open it if you’d like, but what is required

for entry has already been submitted. Consider this a formality.

Head to the address I gave you, I’m sure you simply took a wrong

turn last time. The Alighieri household is rather lively, you cannot

miss it. However, get there before midnight, it’s 11 p.m. now so you

have little time,” Dahlia instructs with her back turned to Azalea,

the holes on her spine covered by mere patches, not revealing

the sockets from which limbs of pride protruded, yet now were a

testament to her fall.

Azalea bows slightly, unsure of what to come, not knowing the dark

web in which she is now entangled. Yet her determination does not

waver.

“I guess this is goodbye then? If so, thank you for all the help, miss

Dahlia, truly, you gave me hope when I thought all was lost.”

Dahlia’s grin widens so that the fangs hidden behind her rotting

façade shines in the shimmering light.

“My dear, I wish you the best of luck, it is not I who has given you

hope, but you who has given me.”

And so, Azalea makes her way through the towering bookcases,

still unsure whether they intend to harm or simply harbor books.

Dahlia remains, whispering prayers for Azalea’s success. This town

has imprisoned her for too long, her longing for her brethren the

only light in this infernal hellscape. It will all end soon, the freedom

she has sought for many eons in the hands of a mere child. She

prays for her success, trusting her hope is not misplaced once more.

***

Azalea returns to the same address as before, still befuddled

whether her mind was playing tricks on her or not. This town is

strange, the streets utterly dead. But just on its outskirts, she stands

in front of the same manor as earlier that day. But immediately

upon laying her eyes on it, something feels different. Burrowing

into her stomach, is an unsettling feeling, unlike anything she has

ever experienced before, something primal roots itself in her very

core, fear perhaps? Or something a lot more sinister.

To be continued in October...

14

TILBUDSGUIDEN

AKTIVITETER

BRILLER

FYSIOTERAPI

TANNLEGE

AVIS

50 % studentrabatt på Morgenbladet

Bestill her:

www.morgenbladet.no/student

Brilleland Sandens senter

Tollbodgata 14

4611 Kristiansand

Tlf: 38072430

www.brilleland.no

Fast studentpris på synsprøve, kun 550,-

• 50% på alle livsstilsglass ved kjøp av

komplett brille

• 15% på komplett brille

• 15% på alle solbriller

Start årsabonnement på Linser Alt

Inkludert - få brille/solbrille 1199,-

(12 mnd binding)

DATA

Pippin AS

Kvadraturen

Henrik Wergelandsgt. 16

4612 Kristiansand S

Sørlandssenteret

Barstølveien 29

4636 Kristiansand S

www.pippin.no

Tlf:400 27 753

privat@pippin.no

5% studentrabatt

på alle Mac!

Husk gyldig studentbevis.

Kristiansand Osteopati & Fysioterapi

Kjøita 17 – Kjøita Park

4630 Kristiansand

post@kristiansandosteopati.no

Tlf:404 71 462

kristiansandosteopati.no

Rask hjelp når du trenger det.

Erfarne terapeuter – 5 minutter fra UiA

Velkommen til oss!

KJØRESKOLE

Få 15% på Superpakken for bil hos

Wright Trafikkskole

avd. Kristiansand, Vennesla og Arendal!

Bruk kode sor15wri ved kjøp i vår

nettbutikk. Gjelder til 31.12 2022.

Info Kristiansand: Dronningens gate 46,

38 02 56 00, kristiansand@wright.no

Info Arendal: Munkegata 2, 46 44 93 74,

arendal@wright.no

Info Vennesla: Hunsfos Næringspark,

38 15 51 55, vennesla@wright.no

KULTUR

REISE

30-dagersbillett kan kjøpes for barn,

ungdom, ung voksen, voksen, honnør og

student (student i Kristiansand eller

Grimstad).

Les mer på akt.no

Ribe Tannlegesenter

Festningsgata 39

4611 Kristiansand

post@tannlegeribe.no

Tlf: 380 27 380

www.tannlegeribe.no

Vi tilbyr 20% studentrabatt på all

behandling.

Husk gyldig studentbevis!

TAXI

Tilbudsguiden

-

Gode

tilbud

til

studenter

i

Agder

Kontakt oss:

abo@morgenbladet.no

23 36 05 00

www.morgenbladet.no

FORENING

Cinemateket i Kristiansand

Adresse: Kongensgate 6

BADELAND

Filmprogram:

www.krscinematek.no

Helt nye kinofilmer og gamle favoritter

fra hele filmhistorien!

Tangen 8

4608 Kristiansand

2-3 filmvisninger per uke i

vår/høst-sesongen.

Billett kr. 70,-

bad@aquarama.no

Tlf: 38 60 20 20

www.aquarama.no

Velkommen til Aquarama Bad & Spa.

Svømming er en god og variert

treningsform – bli medlem for kun 400,-

/mnd. Vi har mange gode

medlemsfordeler.

TRENING

Hver onsdag* klokken 12.00-15.00 har

vi student spa. Unn deg selv litt luksus i

studietiden og ta turen innom våtspa.

Kun 100,- (ord. 170,-).

*Gjelder ikke ferier.

Husk gyldig studentbevis.

Tilbudsguiden

Gode tilbud til studenter

i Agder


UTLYSNING

UNIKUM: WE ARE RECRUITING...

Cultural Editor

As the cultural editor, you oversee the culture articles published

in the magazine and on the webpage. This may include topics like

theater, movies, arts and music. You should have a good grasp of

the many cultural events happening in Kristiansand. You will also

be in charge of directing our writers regarding culture articles and

assist with their writing.

News Editor

Photo and Video Editor

As the news editor, you have to be up to speed with potential news

at UiA and the other universities and keep tabs on potential articles

and stories. You will be part of the Unikum team, participating

in meetings and contributing to the continued development of

Unikum as well as assisting our writers. As the cultural editor, you

oversee the culture articles published in the magazine and on the

webpage. This may include topics like theater, movies, arts and

music. You should have a good grasp of the many cultural events

happening in Kristiansand. You will also be in charge of directing

our writers regarding culture articles and assist with their writing.

As the photo editor, you are responsible for the photo

production needed for articles and videos. You need a

technical understanding of camera work and know how

to assist those who want to learn as well as managing

the team of photographers and videographers available

at Unikum

Studio Manager

As the studio manager, you are responsible for the podcast studio at

Unikum. The studio is available for all students and it is the studio

manager’s job to keep track of who is using it and when.

16

Ansvarlig redaktør

Som ansvarlig redaktør i Unikum får du muligheten til å sette ditt

helt eget preg på avisen. Du vil være øverste leder og ha ansvaret

for å engasjere frivillige studenter til å bidra både journalistisk,

med design, fotografi, og andre oppgaver.

Denne stillingen gjør deg attraktiv for fremtiden. Mange av våre

ansatte har fått jobber som følge av erfaring hos Unikum.

Vi overlapper ved ansettelse slik at ny redaktør får nødvendig

opplæring og oppfølging. Noen dager med i desember 2022 må

derfor påregnes.

- Du må være student i Agder

- Bakgrunn i kommunikasjon og mediefag er en fordel, men ikke

et krav.

- Kjennskap til adobe creative cloud program, spesielt InDesign og

Photoshop er en fordel, men ikke et krav.

- Kjennskap til bruk av speilreflekskamera er en fordel, men ikke

et krav.

Vi tilbyr:

-Månedlig honorar på 6000,-

-Ledererfaring

-Nettverk i studentmiljøet

-Kontor ved UiA

-Referanser til CV

-Sosialt arbeid med mange nye bekjentskap

Unikum is Sørlandet‘s student

newspaper with an audience

of over 13,000 students. The

editorial team consists of 20 to

40 volunteers on a regular basis.

Unikum publishes one physical

magazine each month, in

addition to running our own

website, with digital copies.

With us, you‘re able to work with

and learn about journalism,

photography, podcasts, video,

design, illustration, social media,

marketing and proofreading.

Join an encredible team,

that will provide you with

unique and valuable skills and

experiences!


AK TUELT

Golden and green forests for

next year’s student society

Johan Betsi

Debate editor

Did you know that next autumn all students in Agder will have a proper common place to meet?

We spoke with VT leader Michelle Brynildsen to try to get a sneak peek at what‘s to come.

We heard a rumor that a committee has already been set up to

work forward towards a completed student society. What can

you tell us about it?

First of all, I would like to say that we are in the first phase of

planning, so not much has been decided, other than the financial

framework. We also want to engage a lot more students, both from

student associations/line associations, but also other committed

students.

What are you doing now? Have you decided on anything other

than the financial framework?

I sit together with STA leader William Thanoothong Svendsen in

a steering group. We represent the students’ voice in the group.

Furthermore, UiA, UiA Arts, SiA and Cultiva are also represented.

Cultiva owns the building. The steering group is currently

coordinating subgroups which in turn will create more subgroups

with, hopefully, even more engaged students. These subgroups of

the subgroups will in turn make decisions that will form the entire

student community. In the steering group, we are now discussing

the construction and, as already mentioned, we recently finished

the financial framework for the community.

You say that the financial framework has already been

determined and that you want to involve more people in the

other decision-making. What if one or more student(s) want

something that breaks the financial framework you have

already set?

I think it will take some time before the financial framework

is blown up, we have received a lot of money to create a proper

student community.

That‘s promising, but back to the steering group. Are you the

only ones actively working now?

No, the other two groups are also working now, namely: the

working group and the Task Force group. The working group

works specifically with what will be the student housing part of

the student community. The Task Force group is working on an

upcoming and important foundation meeting and a couple of

events that we will have now throughout the autumn.

Can you tell us more about the

founding meeting?

The foundation meeting will be the

meeting where we actually establish

the student society. Here, a board will

be elected using a normal student

democratic process, as is the case

for student elections, as an example,

the student parliament. All students

associated with SiA and who are in the

room where the election will take place

will therefore have an opportunity to vote for the new board. The

meeting itself will take place in November, but before that we may

have one slightly more exciting event.

Exciting! Is it possible to find out more about the event?

Yes! The event will be a kind of big pre-party before the founding

meeting, it is open to everyone and we are thinking of running a

themed party. It will take place in October.

Has anything else been determined?

It was first decided where the community should be. A new building

will not be built, but Sørlandets Kunstmuseum – often referred

to as SKMU – will be moved and will thus be used to become the

student community, in the middle of Kvadraturen. It will also take

up space on the first and lower floors, with, among other things, a

concert hall, bar area, possibility for catering and things like that

which are given for a student community.

Would you like to add any closing words?

Yes please. We try our best to engage as many students as possible

to help make decisions going forward and we want a lot of input.

We therefore insist on reaching out and connecting as many people

as possible. If anyone is already interested, they can get in touch,

and we‘ll take it from there.

Note from the author: I have decided to start writing in English because it “recently”

came to my attention that there are exchange students at UiA, reading Unikum.

Of course, I have always known this, but I disavowed it. I’m sorry about that.

debatt@unikumnett.no

Michele Brynildsen // Photo: VT

Illustrations: AdobeStocks // alekseyvanin

18

DIKT

Anjali Mariampillai

Nettredaktør

voksesmerter

ingen forteller deg hvor vondt det kjennes i knærne når knoklene

brister

du faller til grunns i bakken til du hører det knuse i kroppen

for ingen forteller deg at det å vokse opp betyr at man brytes ned

først

og at livet blir litt mer som et timeglass

der man blir snudd opp og ned og lar sanden renne

fram og tilbake så langt det lar seg gjøre helt til

glasset plutselig står støvete og urørt oppå hylla

helt forlatt

ingen forteller deg at det å vokse opp

er å telle perler på rosenkransen om at

ting ordner seg

ting ordner seg

det kommer til å gå bra

det kommer til å gå bra

Illustrations: AdobeStocks // akkleroyins

ingen forteller deg at rosenkransen etterlater seg merker

når man griper rundt for hardt


AK TUELT

Hva faen skjer med

lyktestolpene i byen?

Adrian McAllister

Kulturredaktør

Foto: Unikum // Evgeniia Kadyrova chiew

Jeg tar ikke buss, vanligvis. Årsakene er uinteressante egentlig,

dette er ikke en forkynnelse sådan. Men! Et spørsmål jeg ofte

stiller meg selv mens jeg går til mine diverse ærend lyder sådan: Is

anyone else seeing this shit?

Når en faktisk ser seg rundt mens man er ute og går, oppdager en

de rareste ting. En gang gikk jeg fra sentrum til UIA på formiddagen

og møtte kun på kvinner. Alle aldre og ærend, men ikke et eneste

mannfolk. Er det et forbud mot men i friluft klokken 13 jeg ikke har

fått med meg? Jeg så et foodora bud med hvitt skjegg. Er det rart?

Det føles feil på en eller annen måte. Jeg har sett kondomer på rare

plasser, undertøy på rarere.

Så en gang i sommer la jeg merke til en serie klistremerker på

lyktestolper rundt om i kvadraturen. De fleste nevnte et eller annet

med #narkotwitter.

Så, i håp om at flere muligens har sett disse og klødd seg litt i huet

over hva dette gjelder har jeg gravd litt for å finne svar.

Så hva er greia?

Som du kanskje har fått med deg så har det vært en større offentlig

diskusjon rundt rusreform i det siste, da stortinget behandlet

et forslag fra regjeringen om avkriminalisering av besittelse av

mindre brukerdoser med narkotika.

Diskusjonen foregikk jo ikke bare på stortinget heller, men òg blant

annet på twitter under emneknaggen #narkotwitter. Toneangivende

for diskusjonen både før og etter at stortinget avslo reformen, var

rollen organisasjonen Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) spilte

i offentlig debatt. Organisasjonen er uavhengig av politiet, men

medlemsmassen er hovedsakelig politibetjenter. Og i diskusjonene

på #narkotwitter var det blant annet et stort fokus på enkeltsaker

der det påstås at NNPF-medlemmer har drevet med rolleblanding.

Organisasjonens styreleder Jan Erik Bresil har påpekt i et intervju

med nettavisen at han personlig kun kjenner til et tilfelle for flere

år siden hvor noen betjenter brukte uniform i NNPF-regi.

I intervjuet påpekes det også at tonen til debatten på sosiale medier

ofte har bidratt til et overdrevent fokus på NNPF istedenfor selve

rusreformen.

20

– Det virker som det er enklere å skylde på NNPF og politiet for

at Stortinget ønsket en annen rusreform enn Regjeringen, heller

enn å gå videre der vi kan diskutere utformingen av en god

forebyggende- og behandlingsreform, sier han.

Det er vel og godt det bro, men hvorfor har diskusjonen flyttet seg

ut på Kristiansands lyktestolper?

Det er uvisst min hypotetiske leser, men noe av motivasjonen til de

ukjente som har flyttet aktivismen ut i det fri, kan spores til at NNPF

i stor grad har fjernet seg fra debatten. Nestleder i organisasjonen

Geir Evanger sier i en kommentar til VG

– NNPF har ikke deltatt i noen debatt på Twitter på lang tid, fordi

den preges av hets, trusler, personforfølgelse og store mengder

usakligheter, avslutter han.

Personen bak en av de mer profilerte twitter-brukerne, Jonas Ali

Ghanizadeh, kommenterer tilbake i samme VG-sak at det er snakk

om noe så alvorlig som maktutøvelse mot samfunnets svakeste.

Han påpeker òg at der er flere i debatten på #narkotwitter som

jobber med å holde det saklig.

– Det er åpenbart en hard tone. Vi er flere som prøver å si fra

når folk går over streken med personangrep, hets og trusler, sier

Ghanizadeh og tilføyer:

– Men jeg synes man skal ha et vidt rom for å tåle harde meninger

når man snakker om å bruke samfunnets hardeste virkemidler

overfor mennesker.

Per dags dato er NNPF sin twitterkonto ikke lenger til stede på

plattformen, og de deltar stort sett ikke i den offentlige diskursen

rundt rusreformen lenger. Der plakatene i byen kommer inn kan

vi spore til juli 2022. I en sak i Fædrelandsvennen reagerer den

lokale Frp politikeren Jannicke Svaba på to plakater som har blitt

hengt opp på et strømskap.

Selv om denne plakaten utnytter både NNPF og KRF sine logoer har

begge avvist at de er involvert, KRF i en facebook post og NNPF i

svar på en mail fra Unikum..

Uavhengig av hvem som har hengt opp disse og andre lignende

plakater, har det kommet en respons i form av mindre klistremerker

rundt omkring i byen. Mange med en tydelig meme-faktor.

Personene avbildet på de ulike klistremerkene er henholdsvis

styreleder og nestleder i NNPF Jan Erik Bresil og Geir Evanger, i tillegg

til politidirektør Benedicte Bjørnland. Ellers utnyttes redigerte

versjoner av NNPF sin logo og hovedlogoen til deres forbyggende

opplysningsprosjekt Bry Deg. Det skues og en kombinasjon av

NNPF logoen sammensatt med ordet “Middelklassekampen” i

avisen Klassekampen sin font.

Per skrivende dags dato finner du varianter av disse rundt hele

kvadraturen, i varierende grad av forfallenhet. Noe som får en til

å stille mange spørsmål: Hvem har ressursene til å skrive ut såpass

mye profileringsmateriell over tid? Er det flere eller en ensom

aktør? Er dette en respons på den første plakaten eller er alt skapt

av den samme siden i debatten? Hva er målet? Er dette Dadaisme?


Kronisk på Nett

Det er noe hårreisende og samtidig vakkert ved det hele. Sosiale

mediers vanlige tendens til å drive de ulike sidene i en uenighet til

sine logiske (og ulogiske) ytterpunkt er smertefullt tydelig. Det er

òg påfallende at denne diskusjonen har fortsatt lenge etter at selve

avgjørelsen som den ble utløst av har blitt tatt for en stund siden.

Og det til de grader at noen er villig til å sette tid og ressurser inn i

å ta diskusjonen ut i den «virkelige» verden.

Et problem jeg har med større diskusjoner på nett generelt er at

det ofte er utydelig hvor store de ulike partene er, og proporsjonen

av den stille majoriteten som sannsynligvis ikke har fått det med

seg en gang. Jeg må selv innrømme at rusreformen var en sak

jeg hadde kun en lett klarhet over da diskusjonen foregikk før

stortingets avgjørelse. Så når jeg begynte å legge merke til disse

klistremerkene og hvor mye de hadde spredd seg utover sentrum,

begynte nysgjerrigheten å vokse.

Er dette fremtiden til offentlig debatt? Vil såkalte irl memes

begynne å dominere selve landskapet rundt oss? Noe av det fine

med å bare gå rundt har vært at en kan være fri fra det tidvis

stressende klimaet på sosiale medier (selv eksperimenterte jeg

med å droppe sosiale medier i en kort periode: https://www.

unikumnett.no/2022/04/unikum-prover-digital-ferie/). Så på et vis

oppleves dette nesten som en invasjon av offentlig “ro”. Samtidig

må en òg da spørre seg selv, i likhet med når store protester f.eks

òg forstyrrer roen: Om noen er villig til å legge så mye i dette her,

burde jeg kanskje engasjere meg mer? Et problem en ikke klarer å

ignorere er jo gjerne et problem som blir løst.

The Meme Is The Message

Det at internettet og internettkultur har fått en fundamental

innflytelse på hvordan vi lever våre liv har vi visst en stund. Likevel

virket det frem til nylig at det var noe en kunne unngå ved å bare

“logge av”. Det jeg tror vi som samfunn må begynne å ta stilling til

er hvordan vi skal forme en kultur som ikke reduserer all diskurs

til to ekkokammer som overdøver alt annet. Når en shitpost er noe

du kan ta og føle på, kan det hende at det er tid for å ikke bare se

humoren, men òg hva budskapet egentlig er. Humor kan være en

av de mest effektive måtene å påpeke feil på i våre maktstrukturer,

men enhver dekonstruksjon krever en ny konstruksjon.

Det er lett å være rebell i protesten sin.

Foto: reddit

22

POETRY

Paul-Daniel Golban

Skribent

My Tears Are Fireworks That Are Still Crying

I wake up in the hospital

I do not remember much, yet at the same time I remember

everything

the chimera is a wound on my chest

a broken dream that is close to healing

as I prevent myself from peeling it

my eyes were made for crying

tears launch intensely from my eyes

while around my neck an axe is threatening to cut my

jugular

meanness is disguised in looks, glances, and all that is left

unsaid

little things that remind of ostracism

the world is an unequal equinox

all I remember is the Dada howl in me

life delayed in a hospital corridor

my tears are fireworks that are still crying


24

A Romanian in Norway

OPINION

Anastasia David

Skribent

Photos: Anastasia David

“Du kan aldri krysse havet før du har motet til å miste synet av kysten„

- Christopher Columbus

«You can never cross the ocean until you have the

courage to lose sight of the shore»

This would be the Norwegian proverb that best describes my

experience, as a Romanian in a foreign culture, in Norway.

That‘s what I did: I overcame the fear of the unknown and with

courage and faith, I fulfilled another dream. I took the chance. I am

Anastasia David, and I am an exchange student at the University of

Agder, in Kristiansand.

Staying in Norway as a student? A whole adventure so far. I‘ve

been here for a month already and I can tell you about some reallife

experiences I‘ve been through - which made big differences

between Romanian and Norwegian cultures and lifestyles.

People here are so nice that you might find yourself being taken

home at 23 o‘clock by a police car, and not because you would have

represented a danger to the peace of the community, but rather

because you seem like a potential partner to socialize, who missed

the last bus. Yes, the police are really cool!

And that’s not all! Norwegians know how to have fun even if there

is an interestingly strict alcohol discipline. At my first Norwegian

party I learned so many new things about this culture that I felt like

I was actually witnessing an exhibition in a museum, with a guide

introducing me to traditional Nordic parties. At that party we had

a live ‚concert‘ of the Norwegian choir, I saw photos from ‚97 with

men and women having fun without inhibitions, I ate Smash snacks

for the first time, and I even learned a few Norwegian words. I was

so impressed by the cultural differences that at the first party I only

stayed for an hour, and then I stayed for another hour to process

how cool the shock is when you explore a new area.

Anyway, I really like the fact that people live a healthy life here,

the environment is clean and you feel really safe wherever you

are. Since coming here, I‘ve been doing 4-5 sports and eating much

healthier. Speaking of food, most of the sweets here are actually

salty, the barbeque most often made is with hot-dogs, and Surprise!

the Vikings created their own type of pizza before the 1200s. By the

way, the meat is awfully expensive!


Moving on, let me tell you about the academic experience.

Politeness is practiced in a totally different way than it is in Eastern

Europe. Surprisingly, here you address the Professors using their

first names, and the way of writing an email is totally different from

the Romanian style. The mail can start directly with Hi Linda! and

with the essential question you have to ask, instead of Dear Mr./Ms.

and a mini autobiography of yours (who I am, what I study, what

year, group, etc + many marks of politeness), as I would write in

Romania. Going to classes is actually very relaxing. Here attention

is paid to make the student feel as comfortable as possible during

the classes: they can eat a small snack during the classes or even

take off their shoes - behaviors in contrast to those in the university

in my country.

Overall, Norway is perfect for sports and hiking, for exploring

incredible landscapes. Until now, I have taken advantage of every

event that has been organized for the residents of Kristiansand

(and many events are organized for free, which is impressive) and

for university students. In my hikes, I saw a lot of things for the

first time in my life - statues of trolls, houses with roofs of grass,

very big insects, different rocks, black moss, magpies, and even a

“fat” bike with “fat” wheels.

On the whole, I really like the city of Kristiansand because it offers

you as many activities as possible to do and things to see. These are

some of the experiences I lived in a month in this city. I will keep

you updated on what adventures await me in the coming months.

26

Mastergrad fra universitetet i agder

Fordyp deg i det

du er interessert i

3 grunner til å velge en masterutdanning

1 2 3

Gir deg et faglig

fundament når du

skal søke jobb

Et mer kunnskapsintensivt

arbeidsliv

stiller høyere krav

Gir deg flere

valgmuligheter

Oppdag dine mastermuligheter

på uia.no/master


KULTUR

Konsen på 123

Adrian McAllister

Kulturredaktør

5.0

Visste du at UIA har musikkstudier? Mange musikere både små og store

har startet sin karriere her, og det er alltid ny musikk å finne. Her er noe

av det som har kommet/kommer fra dine medstudenter i det siste.

Jejune - Candy Coat Veneer

Foto: Mohamud Abdirashid

Ordet jejune betyr naiv, enkel eller

barnslig. Dette høres ut som en presis

beskrivelse av bandets medlemmer

som er i begynnelsen av 20-årene, men

JEJUNE viser anlegg til å innta den

internasjonale rockescenen med låter og

modenhet langt over deres alder.

Bandet signerte i starten av 2022

kontrakt med All Things Live og etter en

travel festivalsommer er JEJUNE endelig

klare med ny musikk. Singelen “Candy

Coat Veneer” slapp 9. september på

Braveheart Records som eies og drives

av Jonas Alaska, Billie Van og Mikhael

Paskalev. Singelen er produsert av

sistnevnte.

Kulturredaktørens korte, konsise anmeldelse:

Credits: Annika Linn Verdal Homme

“Candy Coat Veneer” tar en selvransakende tekst

og pakker den inn i et energisk komp som bygger

i intensitet gjennom sangen. Mye av driven

kommer fra den insisterende harmonikken,

som òg Cohenesque nevnes i teksten “Strangled

by just these two chords I‘ve got in my mind”.

Utover i låten viser bandet kanskje sitt mest popaktige

refreng så langt, med en catchy manipulert

falsett. En kan òg plukke opp mindre detaljer fra

mange sjangre, blant annet afrobeat og hip hop.

En låt som nærmest krever oppmerksomhet når

den er på, og som setter seg fort.

28

Horda - Missing Time

Foto: Elisabeth Krohn Hansen

Bandet HORDA består av fem unge

musikere med bakgrunn fra institutt

for rytmisk musikk ved UIA. Bandet

spiller komposisjonene til Martin Raev

og Kristoffer Hjelmaas Sivertsen. For

HORDA står dynamikken og samspillet

mellom musikerne i sentrum. Musikken

er tilgjengelig med sine lette og sterke

melodier, samtidig som den utfordrer

lytteren med unike klangfarger. Den

12. august slapp de singelen “The

Postman” og “Missing Time” kommer

den 23. september, begge fra EPen

“Missing Time” som kommer den

28.oktober etterfulgt av en slippkonsert

på vaktbua den 30.


Credits: Erlend Bliksrud

“The Postman” er et drømmende, og samtidig

drivende, stykke fjelljazz. Med åpne temaer som

kan trekkes fra det rolige til det antemiske er

det en behagelig lytt. De ulike instrumentene (og

musikerne som spiller de!) spiller på sine styrker

på en måte som komplimenterer den i front.

Solopartiene er romslige og solistene får rom til å

strekke sine melodiske bein.

Med “Missing Time” viser bandet en tyngre side i et

snirklete riff i syvtakt som kontrasteres med flytende

melodiske kommentarer. Her tar òg musikerne

flere sjanser i spillet som gir låten et mer energisk

preg. Lydbildet er mer elektrisk og saksofonsoloen

utnytter en harmonieffekt med episke resultater.

Jeg liker òg kontrasten til “The Postman”, med at

musikerne i større grad spiller melodisk sammen. Ellers åpner spesielt solopartiene i midten

opp for både tette rytmiske teksturer, åpnere akkordflyt og tyngre riffing. Spenstige saker!


Isle of Goats - Longevity

Foto: Erlend Bliksrud

Se for deg The Shadows møter

The Meters. Druknet i nostalgisk

fjærklang flyter gitarer og

analoge synthesizere nedover

en skummende elv av bongos

og high-hats. Resultatet: en

søt cocktail av instrumental

surf og funk, sommerens mest

forfriskende sound.

1. Juli slapp Isle of Goats sin debut

EP “Longevity” og drog med det

ut i verden for å spre det glade

budskap. Plata er et samspill

mellom varme gitarmelodier og

nostalgiske opptak av familie og

natur på vakre Karmøy.


Credits: Lobotom

Med et nostalgi-preget tilsnitt føles “Longevity” både kjent samtidig som

det er noe nytt. Selv om melodiene og groovene har et lekent og gledesfylt

ytre, aner jeg et lite hint av savn òg. Innslag av lydopptak med alt fra

havsus til barneprat bygger litt på denne atmosfæren.

Lydmessig er instrumenteringen sparsom og den distinkte soniske

karakteren er gjennomgående. Variasjon skapes heller i låtenes

komposisjon og oppbygning. Temaer går ofte gjennom harmoniske

endringer og får nye kvaliteter i kontrast med nye melodiske eller

rytmiske elementer i kompet.

Etter hvert som en beveger seg gjennom EPen opplever en at musikken blir

gradvis mer eksperimentell. Lengre distinkte komposisjoner sys sammen

med mere abstrakte improvisasjoner. Helhetlig er dette en spennende

og distinkt sjangeropplevelse som bør nytes i sin helhet. Gjerne mens en

ligger i havsuset på et svaberg (men det er ikke obligatorisk).

30

Sigrid Rekve - På Kanten

Foto: Anne Ingrid Tangen Kiær

2. september slapp Sigrid Rekve «På Kanten»,

ei lita samling låtar som vil passe perfekt inn i

ein haustkald månad. Mykje av inspirasjonen til

låtane er henta frå skogen og fjella rundt Voss,

der 29 år gamle Sigrid vaks opp. Ho utfordrar

vise-pop sjangeren med det ho kallar Fjellpop.

Når fjellsidene er farga i orange og raude

nyansar og skodda ligg tett rundt toppane,

medan hauststormane rasar ved kysten - då

bør du setje deg ned å høyre gjennom «På

Kanten». Musikken bevegar seg i eit alternativt

poplandskap som er alvorleg, men samstundes

leikent og utforskande.


Gjennom “På Kanten” opplever en virkelig at naturen er til stede.

Tekstene er fulle av skildringer, samtidig som den sparsomme

instrumenteringen og produksjonen gir deg rom til å drømme

deg vekk i ditt foretrukne vestlandslandskap. Melodiene til

Rekve flyter godt og finner seg ofte til ro på milde dissonanser

på et avslappende vis. Tekstene er fortellende, og låtene er ikke

redde for å gi rom for stillhet.

Foto: Silje Jensen

Selv om kompet er sparsomt oppleves fortsatt hver låt veldig

distinkt i sitt uttrykk. De ulike pianomotivene som underbygger

vokalen, skaper en egen atmosfære i seg selv til den grad en av

og til glemmer at det er et helt band der. Fra den synkoperte

“Fjedle” til den ruvende valsen i “Tre Gale Menn”, er dette et

variert sett med låter som holder oppmerksomheten hele veien

og setter seg godt i øret.


SHORT STORY

Take-off

Franziska Schlögl

Writer

Foto: AdobeStock // Iurii Kachkovskyi

Paul leans back and looks out of the window. The lights of the

airstrip get smaller and smaller until they blur into a thin line.

Paul has the familiar sinking feeling in his stomach. He opens

his jaw to make his ears pop.

The seat next to him is empty. A flight attendant greets him

by name and hands him a small towel with serving tongs. Paul

puts it on his face, feels the warmth, the slight smell of lemon.

He breathes in the moisture. In twelve and a half hours his

plane will land in San Diego, California.

For five weeks they had been kissing the ass of Spectro

Techtronics’ COO, had invited him and his husband to the club

three times, had to switch to a high-level approach. So much

for quick wins. Eventually, the signed contract arrived in his

mailbox.

After a couple of beers in the office, they went to one bar, then

on to the next one and the next. At half past two, Paul stood on a

sofa in the lounge area of The Shallow and shook a champagne

bottle. The cork flew, foam bubbled, three thousand euros

ejaculated onto the dark laminate.

Sebastian and Jasmin bawled. Christoph snatched the bottle

from Paul’s hand, put an arm around a young woman in a

sequined top, and filled her empty glass. She looked like the

redhead Paul had taken home last week.

The overdriven bass made his stomach vibrate, white and

purple beams of light twitched around the room. He felt sick

to his stomach.

Paul threw up in the toilet. He hadn’t eaten all day. The vomit

reeked of stomach acid and gin.

At the sink, he washed his hands and rinsed his mouth. He did

not look in the mirror, did not want to see his pale face. Next to

the sink was an empty glass with ice cubes. Paul took one out

and rubbed it over his wrists. He felt nothing.

The ice cube slid out of his hand along the edge of the sink and

stopped at the drain.

Paul left the bathroom, pushing his way past sweaty backs to

their table. Music thundered in his ears, lights danced before

32 his eyes, his temples pulsed. He wanted to get rid of the taste

in his mouth, picked up a clean glass, filled it with vodka and

RedBull and knocked the drink back.

Paul looked around, looked into Sebastian’s swollen eyes,

looked at Jasmin’s sunken cheeks.

His Blackberry vibrated, he pulled it out of his pocket, the

screen was black. He turned it on, maybe he had missed the

call. Nothing.

Christoph still had an arm around the redhead. As his gaze

travelled from her neck down her bare shoulders and back, the

gold of her top reflected in his eyes.

With a loud bang, confetti fell from the ceiling, the crowd on

the dance floor went wild. Spotlights grazed the redhead’s face.

A drop of Christoph’s saliva hit her lower lip. Confetti stuck to

his hair.

Paul’s stomach turned, he retched, swallowed stomach acid

and Red Bull. He pushed through the crowd, elbowing his way

to the exit.

The cold air hit him in the face. Paul felt as if he could breathe

for the first time.

As he passed the bouncers, he got caught on the red cord, tore

the barrier to the ground. One of them shouted after him, but

Paul took off running.

He ran down the street, faster and faster, the lights of the shop

windows blurred to his sides. He felt the sting of the cold air

in his lungs, the grooves of the cobblestones through the thin

soles of his shoes.

He ran, and ran, and ran, and ran, and ran.

Paul takes the towel off his face. The dampness leaves a taut

feeling on his skin.

He didn’t check any luggage, all of his stuff fits in his backpack.

He had cut off the handle of the toothbrush, removed the labels

from the clothes, every gram counts. The seat in business class

is the last piece of luxury for the next five months.

A soft beep sounds. Paul opens his eyes. The seat belt symbol

above him turns off.

OPPSKRIFT KULTUR

Lapskaus med

byggryn og pølse

Ingrid N. Krossbakken

Skribent

No om hausten er dei norske rotgrønsakene i sesong og smakar ekstra godt i ein lapskas.

Lapskaus er enkelt å lage samt gjev mykje mat for pengane. Denne oppskrifta er

stor og ein treng ein stor kjele (ca. 5-6L), dersom du ikkje har dette kan du godt halvere

oppskrifta så det får plass i ein mindre kjele.

Ingrediensar:

4 gulrøter

½ kålrot

2 persillerøter

5 poteter

1 purre

4 kjøttpølser

50g byggryn

Slik gjer du:

1. Start med å kutte alle grønsakene og pølsene i passe store bitar.

2. Ha alle grønsakene i ein kjele og steik dei i olje eller smør i 5 min.

3. Tilsett vatn og buljongterningane og kok opp, for så å skru

ned til middels låg varme. La det koke i ca. 45 min.

4. Når det er 20 min igjen av koketida tilsett du byggryna og pølsene.

5. Sjekk om grønsakene er møre

6. Server med flatbrød og nyt!

2 kjøttbuljongterningar

1 ½ L vatn

Tips:

Sidan dette er ein stor oppskrift kan det vere fint å fryse ned restane dersom ein

ikkje vil ha lapskaus fleire dagar på rad.

Foto: Ingrid N. Krossbakken


Hvor

Hvor er mitt hjem?

Anonymous

Foto: AdobeStock // gorsayaka

Unikum redaksjonen kjenner til identiteten til skribenten.

Klokka er 1806 når mobilen plinger

høyt nok til at jeg våkner fra søvnen.

“Hei, har dere gjort nedvask enda?”

Jeg og Abdi hadde ikke vasket, faktisk så hadde Abdi stukket av.

Jeg satt og stirret ut over kaoset som var restene av leiligheten

vi hadde bodd i to år. Nok var nok, det var ikke mye de hadde

funnet ut om oss, disse nysgjerrige, gladkristne sørlendingene

vi bodde hos, men de hadde klart å ta oss på å røyke hasj inne.

Nå måtte vi flytte. Heldigvis hadde de ikke tatt oss på kokaintirsdag,

den dagen i uka Abdi pleide å dra frem noe hvitt pulver,

og spørre meg ”Ey Jarle, you want a Line?”.

“Tenk fort Jarle”, hører jeg en stemme inni hodet si. “Røyk!”,

svarer en annen, før jeg i det hele tatt har bestemt meg i min

halvpsykotiske tilværelse om det var jeg eller Gud som tenkte.

34

Forbanna Abdi hadde tatt med seg hasjen, og innen jeg har

tenkt meg om, ligger jeg og skraper hasjrester fra gulvet. “Smart

autopilot».

“Ut, røyk, tenke”, setningen går på repeat i skallen min der jeg

ruller det som er igjen av opplegget jeg og Abdi hadde kjørt. Det er

to timer til jeg skal være ute av leiligheten. Jeg har ikke skaffet meg

et sted å bo. Jeg hadde satset på SiA-bolig. Og jeg leser igjennom

Mailen deres igjen. “Det er dessverre ikke prioritet på personer

med psykiske lidelser, de eneste med prioritet er personer født i

2003, og personer med fysisk handikap.” Smart move, jeg burde

ikke bo i nærheten av verken handikappede eller personer født i

2003. Jeg er en dårlig innflytelse. En riktig dårlig nabo.

Jeg står ute og ser på solnedgangen og lar røyken gli med pusten

inn i lungene. “Fuck, jeg har det!”. Helt siden jeg fikk min første

psykose har jeg vært legeerklært utilregnelig i de fleste tilfeller av

uhumsk oppførsel. “Jeg faker en psykose, og ringer Anders, så han

kan komme å hente meg for å bli innlagt”. Jeg snur meg og går opp

mot huset igjen, ser inn i vinduet til feite naboer som sitter trygt

og uvitende i stuene sine med tacosaus rundt kjeften, jeg får et lite

flir om munnen og begynner å skrike av full hals: “Bæ, Bæ, lille

lam er du en oppriktig borger”. Ja, ja, kjære barn, jeg er bare full

på fredag!”.

Jeg og Anders kjører opp mot Vennesla. Vi ler oss skakk av hva som

har foregått den siste timen. Det var en blanding av vår frelsers

navn og “fytti sava”, da Anders hadde i riktig militær stil forklart

ovenfor huseierne at Jarle kunne ikke vaske kåken, for Jarle var

gal. “Takk herren!”, var vel det siste jeg husker ble uttalt, da Anders

sa at Jarle skulle få den hjelpen han trengte. Nå var vi på vei til

Jørgen, som alltid hadde en sofa jeg kunne crashe på. Håper Jørgen

er der. Jørgen har alltid bra hasj.

Etter noen dager på sofaen til Jørgen, ser jeg at Maria har lagt meg

til igjen på et eller anna sosialt medie. Den eneste jeg kjenner som

er mer gærn enn meg. Fyfaen vi kunne ha det gøy sammen, helt til

relasjonstraumene våre kræsjer, og den ene blir bare jævligere enn

den andre. “Faen, Jarle”, tenker jeg. “Er dette det du trenger nå?”.

Jeg konkluderer med at jeg kjeder meg. Sender en melding. “Skal vi

starte på runde 3 i kveld?”

Jeg banker på døra. Maria åpner. Heldigvis er jeg ikke lenger

“verdens største drittsekk». Hun smiler. “Har du røyk?”, spør hun

om idet jeg henger opp jakken. “Kan skaffe”, svarer jeg. “Pule mens

vi venter?”. Vi er junkere begge to. Hun litt hardere enn meg. Maria

er ikke vondt å be når det gjelder å la skallen skille ut lykkestoffer.

Vi elsker med åpent sinn, lenker og kjærlighet. Fortider vi prøver å

flykte fra i hverandres armer. Jeg er bombesikker på at hun tenker

det samme som meg, “Hvor lenge varer dette?”. Men vi er ømme

nå, det går bra for et øyeblikk. Helt til det blir for trygt. Helt til vi

senker guarden, og monstrene vi skjuler for hverandre begynner å

nærme seg overflaten. Men vi har vært her før, vi vil holde fast i det

litt lengre, det er fint nå. Vi vet å dra en rus lenger, og kjærligheten,

kjære barn er det ikke annerledes med. Vi er åpne og ærlige om

hvem vi er, og at snart går det på trynet. Dette må forlenges, spesielt

siden jeg ikke har et sted å bo. “Knips?” spør Maria med et kjærlig

smil.

Petter, den største speedfreaken jeg kjenner sitter i sofaen med oss.

Han prater om et eller anna bare han kan forstå. Men det er vittig,

så vi ler med. Petter har selvfølgelig med speed, og knips. Tilstand

Lykkeland nærmer seg. “Kjør meg opp på ditt nivå, Petter”, sier

jeg. “Linje?” svarer han meg. Lukten av blomster treffer hjernen.

Pupiller utvides, og jeg begynner å nærme meg zenit av å ikke

være. Det eneste jeg vil være. Jeg tar en slurk øl, og sier “Kjør meg

opp der jeg vil være». Han ser på Maria, ser tilbake på meg. Og

smiler. “Knips?”

Petter, den vennligste speedfreaken jeg kjenner har gått. Jeg og

Maria ligger i sengens hennes. Vi tar på hverandre. Jeg kysser

henne ømt på steder hun vil bli kysset, hun gjør det samme for

meg. Ingen er for hverandre som meg og Maria, når vi ikke er. Så

gjør jeg det fatale. “Jeg liker deg”, sier jeg. Hun ser på meg med sorg

i øynene. “Jeg liker-liker deg”, sier jeg med et kvalt håp i halsen.

“Jarle, i morgen må du dra.”


AK TUELT

Nytt studieår – nye tider – se fremover

Mattias Johannessen

Skribent

Så var nok et studieår i gang på UiA. For første gang siden korona

blir det et fullt normalt studieår, med fysisk undervisning, og alt

det som en vil forbinde med å studere. Mange av oss har kanskje

studert et par år allerede, mens for andre er dette første året på

UiA. Nok et år legges bak oss. Nå kan vi alle se fremover mot det

nye året, og se for oss hva som venter oss.

Unikum har kontakt studenter ved UiA for å høre om deres

fremtidsplaner, deres håp og forventninger til året som kommer.

Tøffe tider og store ambisjoner

En av studentene som Unikum kontakter, er Hedvig Løge Stendal,

som studerer bachelor i IT og informasjonssystemer. Et studie

med et bredt spekter av fagområder med mulighet til å fordype

seg innen aktuelle temaer, slik som universell utforming og ITsikkerhet.

På spørsmål om hva hennes ideelle situasjon med jobb

og videre karriere etter fullførte studier, får Unikum i svar at den

ideelle situasjonen er en meningsfull jobb;

– Den ideelle situasjonen er å ha en meningsfull jobb der jeg får

utfordret meg selv både teknisk og kreativt.

Stendal kan fortelle i sin e-post til Unikum at det har vært tøffe

tider under hennes tid som student, da restriksjonene i forbindelse

med pandemien var på det strengeste;

– Da opplevde jeg at flere studenter syntes det var tøft å ikke kunne

samles, det å ikke ha muligheten til å gjennomføre faglige eller

sosiale arrangementer, var demotiverende for mange.

Stendal engasjerer seg også i linjeforeningen Systematicus, hvor hun

er informasjonsansvarlig. Unikum får opplyst at linjeforeningen

har store planer for fremtiden, og ser fremover;

– Vi i Systematicus har ambisjoner om å vokse, og har sett stor

vekst i engasjement fra studentene det siste året. Målet er at

linjeforeningen utvides til et nivå som kan sammenlignes med for

eksempel NTNU i Trondheim.

Videre forteller Stendal at det er viktig for foreningen at nye

studenter møter både sosiale og faglig trygge rammer når de

starter, noe de også har fokus på de første månedene. Bare nå i

september arrangerer vi 5 bedriftspresentasjoner, og får besøk av

ulike IT-bedrifter som gir studentene mulighet til å bli kjent med

arbeidslivet.

36

Hedvig Løge Stendal // Foto: Privat

Ønsker å påvirke samfunnet

En annen student Unikum kommer i kontakt med er

Patrick Karlsen, som studerer til å bli sivilingeniør i kunstig

intelligens, nå i sitt 3. av 5års studieløp ved UiA. Per e-post

får Unikum fortalt av Karlsen hva som er hans mål for tiden

etter endt studium;

– Noen av målene mine for tiden etter studiene i det

profesjonelle aspektet er å enten skaffe meg en lukrativ jobb

hvor jeg kan ha en påvirkning på samfunnet med mulighet

for mobilitet oppover, eller å starte noe selv.

Karlsen kan også fortelle Unikum at han hadde en god

studietid også under pandemien, og legger mye av grunnen

for dette på hans engasjement innenfor linjeforening ved

studiet, BETA Engineering & Technology Association;

– Selv så har studietiden min vært god selv under pandemien.

Dette antar jeg er mye på grunn av hvor tidlig og hvor mye jeg

aktiviserte meg selv i linjeforeningen. Jeg kjenner andre som

har hatt et par tøffe år på grunn av begrenset sosial kontakt

og digitale løsninger som gjorde det utfordrende for mange å

Foto: Unikum // Anja Kathrine Laland Gyberg

studere, og tror at det er en stor faktor for hvorfor det på flere linjer

har vært rekordmange som har droppet ut.

Karlsen uttrykker stor tiltro til at tingenes tilstand vil bli bedret når

vi går tilbake til mer vanlige studietilstander i tiden som kommer

fremover, og sier at det også har hatt betydning for linjeforeningen;

– Jeg har tiltro til at det vil bli bedre nå når vi er tilbake til

vanligere studietilstander. Dette er noe vi allerede har observert

i linjeforeningene – i BETA har vi i år hatt rekordmange påmeldte

til komiteer og interessegrupper, vi har arrangementer enda

oftere enn hva som var vanlig før Coronaen. Det er heller ikke

mangel på bedrifter som ønsker å vise seg frem til studentene på

bedriftspresentasjoner

Karlsen avslutter ved å fremheve linjeforeningens formål ved

studiet;

– Vårt formål som linjeforening er å være den største sosiale og

profesjonelle aktøren på campus for studentene. Dette vil si at

vi ønsker å ha hyppige arrangementer og å skape steder hvor

studentene kan treffes, samt at vi ønsker å tilrettelegge for gode

arenaer for møte mellom studentene og bedriftslivet.

Kort fortalt; etter to år med restriksjoner og reduserte møteplasser,

peker det mot at studieåret har fått en god start uten begrensninger.

Studentene søker mer til linjeforeningene enn tidligere. Samtidig

som ambisjonene vokser sammen med motivasjonen for året vi

har i vente.

Patrick Karlsen // Foto: Privat


AK TUELT

Inkludering og samhold

Skeive Sørlandsdager og Skeive Studenter Agder

Foto: Unikum // Sandra Victoria

38


Ansvarlig redaktør

Hvert år i august arrangeres Skeive Sørlandsdager, og i år falt det på datoene

20.-26. august. Da var byen drapert i farger, og uka ble fylt av regnbuer og

glitter. Som de skriver på nettsiden sin så er «Skeive Sørlandsdager er hele

Sørlandets feiring av kjærlighet og mangfold.», og vi kunne ikke vært mer

enige. I tillegg til festligheter ble det arrangert panelsamtaler, foredrag og

workshops i løpet av uka.

På lørdagen ble den årlige Pride-paraden avholdt, og det var en folkefest!

«Skeive Studenter Agder»

Vi tok en prat med Leif Tore Soelberg, fra studentforeningen «Skeive

Studenter Agder». De jobber hele året med å skape en trygg arena for

inkludering og samhold. Fokuset til foreningen ligger på inkludering,

spesielt rettet mot det skeive miljøet. Til tross for dette er alle hjertelig

velkomne!

«Skeive Studenter Agder» er en relativt ny organisasjon som ble opprettet

i 2020 rett før pandemien. Styret består av leder Dorian Nordheim, Andras

Kalleberg som nestleder, Frida Marie Blankeburg som økonomiansvarlig

og Leif Tore Soelberg som ansvarlig for sosiale medier. For øyeblikket er de

aktive i Kristiansand, men Soelberg uttrykker at de ønsker å utvide fokuset

til Grimstad også.

– Vi ønsker i tillegg å ha en Grimstad ansvarlig slik at vi kan inkludere

studentene der i mye større grad, forteller han.

Det studentforeningen er mest kjent for er dragshowene de arrangerer, og

de har et stort utvalg av de fremste drag artister Sørlandet har å by på. Blant

annet Bambia, Paracetia Ibuprophenia, Las’anja Aranchini. Foreningen

har også vært med på å kickstarte karrierene til artistene Gideon Grace og

Caroline Reaper. Utover høsten er det mye på programmet, og de lover god

stemning og høy underholdningsfaktor. Det er spikret to datoer for dragnight,

allerede 17. september og 28. oktober.

– Vi har også andre mindre arrangementer i løpet av året og vi vil at disse

skal være arenaer der alle kan delta og føle seg inkludert.

Mer informasjon om de kommende arrangementene kan dere finne på

Facebook siden til «Skeive Studenter Agder». Soelberg uttrykker også

tydelig at det er bare å ta kontakt om det er noen spørsmål til foreningen,

eller om arrangementene.

Soelberg mener studentforeningens arbeid er svært viktig fordi det kan

ha så mye å si for studenter. Spesielt de som ikke har funnet sin plass, er

usikker på kjønn, identitet eller legning.

– Vi mener at slike organisasjoner som dette er viktige for at alle skal kunne

føle seg inkludert i studiehverdagen og ha en trygg arena.

Foto: Unikum // Anja Kathrine Laland Gyberg


KULTUR

Folkefest på vaktbua:

Marekvist

+

Mío

40

Ole Markus Nordhagen

Skribent

Foto: Runar Haugeland

I kveld var Odderøyas kanskje guleste bu klar for musikalsk

folkefest. Det var stinn brakke og nok folk å hilse på, før vi skvulpa

inn mellom folk og øl for å se første band ut: Marekvist. Med røtter

i norsk tradisjonsmusikk, jazz og prog (og konsen), har bandet satt

seg i respekt i norsk undergrunn med den fenomenale debutskiva

Solrenning (2021). I kveld var det duka for nytt materiale – nærmere

bestemt den kommende skiva, fremført i sin helhet.

Første låt utmerker seg med spennende synth av keyboardist og

knurrende bass av bassist i intro. Stødig gitarist komper med to

(!) engasjerende trommiser, som legger fundamentet for en jævlig

nydelig kvinnelig folkevokal. Musikken velta seg raskt i kontraster

med stram veksling av rytmiske ideer og en velartikulert melodisk

samtale mellom vokal og keys.

Låtenes strukturer vender seg som en sti i skauen, hvor du ikke

veit helt hvor du ender. Det er fint, flott, spennende og mektig.

Alle får bli med på tur. Gitarist blåser liv i spennende tepper med

stemninger, gjerne på introene. Ekko og atmosfære. Loka takter.

Engasjerende orgel spiller på lag med folkemelodier. Fabelaktig

vokal. HØY gåsehudfaktor. De nye låtene er på en måte litt mer

sammenfatta enn på forrige skive. Der fikk vi en god blanding av

norsk tradisjonell folkemusikk og prog med speisa lydbilder, hard

trøkk og beroligende lystige partier. I kveld er gruppas register

fremdeles både folkelig og progga, men låtene har kanskje en

enda klarere rød tråd, og befinner seg i en ganske frisk og mer

sammenfatta rockorientert støpe. Unntakene er når vi får servert

utmerka, jazza partier, med masse farger, eller når vi får en låt som

det faktisk er tekst på. Men lyrikk savnes aldri i resten av settet.


Bandet spiller tight og med masse engasjement. Publikum er nok

litt mer lunka enn bandet, men blir kollektivt varmere utover settet.

Fete trommefills fra glisende trommiser – mer og mer trøkk i gitar

i låtene jo mørkere det blir ute. Låta som kanskje virkelig vekka

publikum (i det minste undertegnede) var en progga stonerlåt som

lød litt som om King Gizzard and the Lizard Wizard (AU) og Uncle

Acid and the Deadbeats (EN) var på fjelltur i Norge. Dritkult. Skeive

og utfordrende takter over grom riffing.

Etter det nye verket– som skulle spilles inn søndag – var servert,

fikk vi noen ekstralåter fra forrige utgivelse. «Natt», som er den

mest aggressive låta, serverte kantete frenetisk folkeriffing med

høy energi. Og allsang på den lyrikkløse «Solrenning».

Etter Marekvist skulle kveldens andre sekstett, Mío, innta den lille

scenen på bua.

Oslobandet hadde jomfrutur i Kristiansand i kveld og viste muskler

med innlevelse og selvtillit denne kvelden. Damene på vokal, bass

og fele stod fremst, mens gutta på trommer, gitar og keys/fløyte/

trekkspill/munnspill stod bak dem. I likhet med Marekvist er

dette bandet orientert i folkelig terreng. Til forskjell er Marekvist

kanskje litt avmålte, stramme, og elegante, mens Mío byr på noe

mer pønka, skranglete, eksentrisk og lekent.

Men også her har vi en fantastisk kvinnelig vokalist som treffer

veldig bra på høye, folkelige og svingende toner. Ho fyrer opp

både angst og sjarm i publikum på første låt ved å hoppe tidlig ut i

publikum på starten av settet.

Andre låt ut smeller hardt, og skifter raskt til vakker fele og

klokkespill. Det er fett. Etter hvert kommer altmuligmann

i bakgrunnen kjørende inn med syrefløyte som jo må gjøre

Tussmørke stolte. Publikum er varmere, og karismaen gløder fra

scenen. Det er god stemning – og folk rister høflig lausere fra seg i

det trange lokalet.

Flere av låtene bærer preg av 70-tallsrock, men er som forvrengt

gjennom magesekken til Kaizers på grava til en norsk folkesanger.

Dritkult. Og så får vi med stigende promille en stigende triumferende

akkordprogresjon.

I anledning singleslipp 16. september, får vi servert – etter

hardingfela justertes for Vaktbuas temperatur – en flott låt kalt

«Morgenstjerne». Publikum er med. Snart er omtrent hele lokalet

nede og snuser på ølsølet på gølvet i den ene låta; og hopper nærme

taket i den neste, og synger med på teksten vokalisten har lært oss.

Klezmer, polka, norsk, folkelig, herlig skrangel. Og inspirasjon

fra Gåte, mente en kompis etter konserten. Trolsk spilling, rattus

norwegicus, tritonus og Mío vaska gølvet godt med et fett sett. Det

var en fin ende på kvelden som ble fullbyrda med flotte og dels

fulle folk på vaktbua.

42

Høsten lover godt med mye godsaker fra banda (innspilling/

singleslipp) og fra bua. Fremover gjestes nemlig Vaktbua av en

rekke av UiAs musikkstudenter på søndager. Og de får ellers besøk

av blant annet den velrennomerte Finske post-rock duoen NYOS

(Vivid-presents) 26. september. Utover høsten er det duka for alt fra

svartmetall til seigrock-, jazz- og pønkband.


Lykke til med studiene

Vi har ekstra gode betingelser for studenter mellom 18 og 25 år.

www.sor.no | tlf.: 38 10 92 00

facebook.com/sparebankensor

Unikum 07 September web

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?