Kulturminner i kristiansand 2011 (6 MB) - Kristiansand kommune

H. JAKT OG FANGST I. FISKE I SJØ, VANN OG VASSDRAG
Hula på Store Risholmen
Det er relativt få faste kulturminner som relaterer seg til jakt og
fangst i Kristiansand kommune.
På Krogvannsheia er det funnet flintavslag og rester som tyder
på et bogastille. Viltet er blitt jaget opp et trangt skar. Her hadde
jegerne plassert seg bak en liten mur av stein, klar med sine buer.
Snarer ble ofte satt der det var laget åpninger i steingjerdene. Vi
vet at hula i Urdalen ble brukt av fangstfolk. Det gjelder også andre
hellere, som helleren på Store Risholmen. Ellers krøp jegerne ofte
inn i en av de mange utløene som i tidligere tider fantes i utmarka.
Det fortelles at sjødyr som sel ble fanget med store kroker som var
satt fast på mindre skjær. Krokene hadde mothaker som festet seg
i selen i det den skulle gli ned av skjæret og ut i sjøen. Kanskje kan
en slik fangst være opphavet til navnet på skjæret Kobbernaglen
som ligger i Vestergabet utenfor Torsteinsneset. Selhundskjær i
Brøvigbukta i Vågsbygda kan også tyde på fangst av sel.
Oter holdt gjerne til i store urer langs kysten og oppe i elvene.
Navnet ”Otra” forteller om en elv med en ekstra stor bestand av
dette dyret. Oteren var ettertraktet på grunn av sitt verdifulle skinn
og ble hardt beskattet. Andre byttedyr ble skutt ved å bruke åte
som nevnt under punktet FAUNA.
Tidligere var det vanlig med tiur- og orrfuglleik på en rekke av
myrene rundt byen. En kjent spillplass var Skråstadheimyra mellom
Urdalen og Salvesdalen.
Randesunds siste bjørn ble skutt ved Bjørnesteinen omkring
1830. Det ble reist en minnestein etter hendelsen med årstallet
1830 og initialene til skytteren ”JTSB” Johannes Tomasøn Berhus.
Denne opprinnelige minnesteinen hadde form som en kubbestol,
men ble ødelagt ved utbyggingen av industriområdet. En mindre
stein er satt opp i nyere tid. Inskripsjonen er som før ”JTSB 1830”.
Monte Rosso - koia ved Rossevannet - ble bygd av Harald
Isaachsen på Kjos i 1868 i forbindelse med fisket/tjuvfisket i
Linddalsbekken. Fra begynnelsen ble den kalt ”Linddalsstuen”,
men senere fikk den sitt navn etter Christian August Vulpius
røverroman: ”Renaldo Renaldini” med undertittel ”Den berømte
quinderøver fra slottet Monte Rosso”.
Kunstmaleren Olaf Isaachsen brukte hytta mye når han var ute og
malte. En høstdag i 1893 mens han var ute på Rossevannet i båt,
tok det fyr i hytta. Han rodde til lands og løp mellom hytta og vannet
med en pøs til brannen var slukket. Han var da gjennomvåt og la seg
til å sove. Han våknet med lungebetennelse, og utmattet fikk han
karret seg til Kjos, hvor han døde 22. september - 58 år gammel.
Skogsholtet mellom Skaugo og Jægersbergvannet var i tidligere
tider en yndet plass for rypesnarer.
Hytta “Monte Rosso” ved Rossevann brant i 2010
Ål var tidligere en verdifull ressurs, og det ble anlagt ålekar
i mange av bekkene rundt byen. Presten i Oddernes hadde
lenge rett til all ålen som ble fanget i ålekar i Prestebekken. Vi
har ikke funnet ålekar som er i bruk i dag.
Da elvene ennå var rike på laks, stod kilenøtene utspent langs
land og tok sin del av denne naturressursen. Det er fortsatt
merker etter bolter som holdt nøtene på plass. I elvestrømmen
øst for Odderøya heter en av fiskeplassene ”Ringen” – stedet
ligger ca. 100 meter ut fra en av de gamle varperingene. I
elvene var det spesielle steder man kastet not og halte
den mot land. På Hausegrunnen ved Mosby var det et slikt
”notvarp”. Fremdeles gjøres det varp på dette stedet. For å
forsøke å redde den opprinnelige storlaksen i Otra, ble det
anlagt et klekkeri ved Kallebråtet på Strai. Men den gamle
laksestammen lot seg ikke redde.
I Randesund, på ytre Kalvøya er det en hummerpark hvor
hummeren ble samlet. Denne bør bevares. Tidligere var det
egne opplagsplasser for sanketeiner for hummer. De store
sanketeinene som lå til tørk deler av året, er borte nå.
De fleste gamle fiskebuene og sjøbuene er nå borte, eller de
er ominnredet til feriehytter.
Parti fra Mæbø omkring 1900
I tidligere tider måtte garn, nøter, seil og tauverk henges til
tørk for ikke å råtne og bli ødelagt. Det ble laget egne stativer
for dette. Trandlene var lave og ble brukt til å tørke garn på.
Laksefiske i Otra
De høye notbukkene var for nøtene. Stativene var laget av
stokker og var plassert på steder hvor det var greit å legge
til med båt. Slike stativer ble også kalt gillere. Disse var å se
langs kysten til ut i 1960-årene. Nå er det bare rester igjen. Et
slikt trandlested er ennå å finne på nordsiden av Ådnevigbukta
– under husmannsplassen Heia. Ellers i Randesund, og på
Flekkerøya, var slike tørkestativ vanlige. I Paulen på Flekkerøya
er det en ”flat” odde som heter Nodeberget. Impregnering
av fiskeredskapene ble foretatt i store, oppmurte kar, såkalte
Barkekummer. Vi finner slike i Lakseviga, på Bursholmen, på
Flekkerøya og ved Sodefjed i Randesund.
Gode fiskeplasser var beskrevet ved såkalte méd (siktelinjer).
Det var før elektroniske apparater som GPS var kommet i
bruk. Hartvig Dannevig og Jo van der Eynden har beskrevet
utallige fiskeplasser på Skagerrakkysten.
36 kulturminner i kristiansand / 37