Gamle kolleger fra Shellraffineriet treffes jevnlig. På kreftavdelingen.

«Shell er blant
selskapene
som ikke
ville delta
i kreftkartlegging.»
ket med avfetningsmiddelet triklor-etylen.
Vi holdt på å kveles.
I KONSESJONSVILKÅRENE fra Røykskaderådet
av 20. august 1965 het det i punkt 9:
«Bedriften plikter i nødvendig utstrekning
selv å føre kontroll med at ulemper
og skadevirkninger til enhver tid begrenses
mest mulig.»
De første årene var det mye bråk rundt
Shellraffineriet. Da raffineriet i 1970 søkte
om konsesjon til å øke kapasiteten, påpekte
kommuneingeniøren i Sola tilbakeholdent
at virksomheten hadde vist seg å
være plagsom for naboer og for distriktet
ved oljesøl i sjøen, sjenerende lukt, støy,
ubehagelig og sjenerende spillgassforbrenning,
sot- og partikkelnedfall.
– Det var en spesiell ånd de første årene,
utdyper Strøm. – Sjefene fra Holland gikk
alltid i dress. Vi var imponert av det, husker
jeg. De kunne legge seg ned i olja på
golvet og skru. I dress. Fem minutter etterpå
kom de tilbake like fine. I ny dress.
De la på mange måter lista. Det var bare å
barke løs.
Jobben skulle bli gjort.
LANGT INNE I ET SKAP i et hus i Hafrsfjord
ligger det fremdeles en sennepsgul og
skarpt blå presenning som de ansatte ved
Shellraffineriet en gang fikk utdelt.
– Bilene tenkte de i hvert fall på, sier Tone
Karin Gravdal.
20 pluss
25. mai
2007
– Vi får ikke mennene våre tilbake, men vi håper historiene deres kan hjelpe andre i samme
situasjon, sier Ann Elisabeth Selvig, til venstre, Anne Brit Sandøy og Tone Karin Gravdal.
I mars var det 6 år siden
hun ble enke.
– Da Tore fikk diagnosen,
tenkte jeg på raffineriet
med en gang.
Tore Gravdal var, som
Lauritz Selvig og Nils Magne
Sandøy, en sprek mann.
De døde av aggressive krefttyper
henholdsvis 51, 45 og
59 år gamle.
Tre enker forteller om naboer
som var rasende på
den tiden, fordi nyvaskete
klær som hang til tørk ble
helt svarte og fikk lukt av
raffineri. Også de reagerte
på lukt: Det luktet raffineri
etter at mennene hadde
vært på toalettet.
– En gang kom Tore hjem
og så ut som en shellstasjon,
i masse gule «reklameklær».
Han hadde badet i et
eller annet produkt etter et
uhell, fortalte han. Jeg husker
at han vasket håret i Zalo,
men ingenting tok lukta,
forteller Tone Karin Gravdal.
– Nils Magne stusset over
antallet kreftsyke på raffineriet.
Da han selv fikk diagnosen,
mistenkte han raf-
fineriet, forteller enka
Anne Brit Sandøy.
– Jeg er ikke i tvil, sier
datteren Astrid Sandøy.
Hun har fulgt i farens fotspor
og er tekniker på et oljeserviceverksted.
– Han var mitt forbilde.
For meg hadde det vært en
lettelse å vite hva som ga
ham kreft.
– Hva tenker dere hvis
det var arbeidet på raffineriet
som ga deres nærmeste
kreft?
– Da er det bittert. Det var
ikke det som var meningen.
Nils Magne mente han
hadde så mye ugjort og
hadde ikke lyst til å forlate
denne verden. Han hadde
ikke det.
– Ungene mistet en far og
barnebarna en bestefar,
men jeg har aldri tenkt på å
fremme noe krav. Penger
kan ikke erstatte tapet, sier
Ann Elisabeth Selvig.
– Jeg kan liksom ikke tenke
meg at ledelsen bevisst
lot dem arbeide i noe de
visste var farlig, sier Selvig.
– De torde vel ikke det?
DET HAR SIDEN 1920-tallet
vært kjent at råolje kan
framkalle kreft hos forsøksdyr.
Flere internasjonale
studier ble tidlig gjennomført
for å kartlegge sammenhengen
inngang eksponering
for oljeprodukter og
kreft. En undersøkelse av
vel 15.000 amerikanske raffineriarbeidere
som hadde
vært jevnlig eksponert for
råolje eller oljeprodukter,
dokumenterte tre ganger så
stor risiko for kreft i mage
eller spiserør, som for arbeidere
som ikke hadde
vært eksponert. Sjansen for
å få lungekreft var dobbelt
så stor som for ikke-eksponerte
raffineriarbeidere.
Risikoen for å få kreft i
tarm og fordøyelsessystemet
var dobbelt så stor som
hos andre yrkesgrupper.
Undersøkelsen ble utført
i perioden inngang 1964 og
1973, og resultatene var
kjent i 1979.
I 1983 advarte en gruppe
forskere med Ole Didrik
Lærum i spissen mot ukjente
kreftframkallende stoffer
og trakk særlig fram ben-