«Giv min Længsel et Navn!» - Nordicae

Innledning
Man hadde et bilde av kunstneren som ustyrlig, litt gal – som en helt, modigere og
dristigere enn andre menn. Kvinner som hadde disse egenskapene ble i beste fall sett på
som uhyrer, som monstre. Sissel Lie sier i sin bok Mor og Medusa (1999) at de kvinnelige
forfatterne ofte fikk en monsterkarakter, enten de ga seg selv rollen eller ikke. Den franske
forfatteren Germaine de Staël (1776–1817) ble for eksempel betraktet som et uhyre av de
politiske motstanderne sine – gjentatte ganger ble hun utvist fra Frankrike av keiser
Napoleon. Selv omtalte de Staël imidlertid skrivende, skapende kvinner som utsatte, sårbare
og undertrykte. 3
Selve begrepet kvinne var også problematisk. Hva innebar det egentlig å være kvinne? Den
franske feministen Simone de Beauvoir kom så sent som i 1949 med en teori i boka Le
deuxième Sexe (Det annet kjønn), der hun sier at kvinnen alltid har blitt betraktet som «den
andre». Hun har blitt definert som objekt, som noe sekundært i forhold til mannen. Hun
er altså ikke tilstede i eget liv i kraft av seg selv. Slik ble kvinner enten horer eller madonnaer,
for å sette det på spissen – senere godt hjulpet av Sigmund Freuds (1856–1939) teorier om
menn og deres følelsesliv. Freud analyserer og forklarer spaltningen i menns driftsliv som et
resultat av en ubevisst incestuøs binding til moren. På grunn av denne bindingen kan ikke
det sanselige og det ømme bli tilfredsstilt ved samme objekt (les kvinne).
Agnar Mykles hovedperson Ask Burlefot treffer mange år etter spikeren på hodet i følgende
linjer fra Sangen om den røde rubin (1956):
... aldri tenkte han seg muligheten av at en hederlig mann kunne søke seg begge deler, være
kjærest med en sommerfuglfe og en håndfast hore samtidig; det foresvevet ham at hederen
var sikret, kun hvis han fant feen og horen i en og samme person, men hvordan skulle han
høyakte en fe såfremt feen var en hore? – og hvordan rulle seg i stønnende vellyst såfremt
horen var en fe? 4
Kanskje er det disse enkle mekanismene som gjør at Vilhjalmur Finsen i Politiken 11. juni
1957 sammenligner Magdalene Thoresens natur med en rovfugls? Og kanskje er det de
samme mekanismene som noen år etter får selveste Francis Bull til å omtale Thoresen som
en kvinne «besatt av en ubendig erotikk, som hun aldri riktig kunne beherske?» 5 Usaklige er
de i alle fall, og slett ikke en seriøs litteraturkritiker verdig!
3 Lie 1999, s. 31.
4 Sitert etter Rottem 1996, s. 151.
5 Bull 197footnote 0, s. 95.
10