«Giv min Længsel et Navn!» - Nordicae

Digte af en Dame
slik på vei, Aurora? Vel visste jeg, at du var uskyldig og uvitende, men du kan da vel aldri
ha tenkt deg, at en mann i min alder skulle møte frem i brudesengen så blank som en
nyslått toskilling? Slikt faller ikke fore i verden, Aurora». 68 Jeg vil nevne her at det skjer et
rytmisk brudd i strofe 27, (tilsiktet eller ikke). Den første verselinjen i strofe 27 har tre
trykklette stavelser før trykket kommer med ordet «Fure». Slik sett er det bare tre
trykktunge stavelser i linjen, (trimeter). Det rytmiske bruddet faller uansett sammen med et
stemningsbrudd i teksten.
Det egentlige vendepunktet skjer i strofe 29: Jeg-personen våkner, og bildet av barnet hun
en gang var, forsvinner med drømmen. Hun klarer ikke «holde Synet fast», og en mektig
smerte kommer over henne. Alt det gode forsvinner, og jeg-personen står tilbake i
vinterlandskapet, (strofe 30):
O, den var kold, den stille Nattens Time,
den var saa mørk den Verden nu jeg saa;
og selv da Dagen, som en lysgraa Strime
brød gjennem Nattens Sky, var Himlen graa.
Betegnende for diktet er nettopp kontrasten mellom lys og mørke, varme og kulde.
Mens Thoresen i de to første delene skriver om sol og sommervind, om honningbier,
lindeskog, liljer og roser, er det vinterbildene – mørket og kulden – som trer fram i strofe
30–31. «O, den var kold, den stille Nattens Time», heter det i strofe 30, og i strofe 31
skildrer dikteren vinteren, som «hvilte ved Naturens Hjerte» og livet, som «stivned i dens
Favnetag». Den nest-siste strofen handler om «Dødens Herre», som likevel er «Livets Gnist
i Livet», og som tross alt har gitt oss mennesker et løfte om «Livets Vaagnen op af Gravens
Død». Det er altså håp i det hinsidige!
I den siste strofen skriver Thoresen igjen om barndomslandet – «hin lange Sommerdag med
Leg og Lyst». Dit kommer hun nå bare i drømme. Denne antitetiske oppbygningen gir et
slags samlende prinsipp for komposisjonen – ja, i grunnen for de fleste av diktene i Digte af
en Dame. I utgangspunktet har jeg-personen et håp om å finne svar på de eksistensielle
spørsmålene sine, men gang på gang blir hun skuffet: Drømmen om å finne en tvillingsjel
her på jorden er ren utopi, men muligheten for at det finnes en løsning i det hinsidige ligger
altså ennå åpen. Uansett bærer diktet preg av at lengselen etter mening ikke blir tilfredsstilt
68 Skram 1989, s. 89.
50