Hele nummeret - skrift.no.

FILMEN BLE DÅRLIG. TERNINGKAST TO, MENS BOKA
FIKK FEM. ANNE B. RAGDE
– Ja, på den måten er den langt fra den siste filmen vi
har gjort, Den som frykter ulven. Den er en klar «fritt
etter»-adapsjon. Her har vi tatt oss relativt store friheter,
som faktisk er inspirert av forfatteren selv. Karin
Fossum innviet oss i Sejers bakhistorie, for eksempel
det at han egentlig er dansk. Det bestemte vi oss for å
bruke direkte i filmen. Vi skulle dessuten forholde oss
til de tre tv-filmatiseringene som allerede er gjort på
Fossums bøker, og som er veldig tydelige og kjente.
Dette ble vi nødt til å bryte med, for at filmen kunne stå
sitt eget løp.
Av Berit Nesheims fire spillefilmer, er tre av dem
adapsjoner. Mange tror at den fjerde, dvs. hennes første,
også er det. Frida – med hjertet i hånden har nemlig
senere blitt adaptert til bok av Torun Lian.
– I tilfellene Søndagsengler og Evas øye, skrev jeg
manus selv, uten innspill fra forfatterne. De ønsket ikke
å blande seg i, eller ta del i, manusarbeidet. Som romanforfattere
ønsket de begge å overlate arbeid med filmmanus
til i vårt tilfelle meg, de var begge klare i den
holdningen. Noe kontakt hadde vi likevel underveis.
Når det gjelder Høyere enn himmelen, var utgangspunktet
anderledes; Klaus Hagerup er også dramatiker
og skrev manus selv. Vi hadde et arbeidsforhold der jeg,
sammen med dramaturg og produsent, kom med innspill
etterhvert som han skrev nye utkast. Klaus og jeg
hadde ulike syn på sider ved adapsjonen underveis. Han
syntes det ble mange utkast og han ønsket nok mindre
motstand og innblandning fra min side. Jeg bearbeidet
manus en siste runde.
OM HVA SOM ER DET VIKTIGSTE Å TA MED FRA
BOK TIL FILM
Anne B. Ragde er klar og tydelig: – Det som grep leseren,
må også gripe seeren. Kanskje må man gjøre helt
nye dramaturgiske vrier, men da for å oppnå det samme.
Det kan ikke bare være et morsomt persongalleri som
en filmfyr tenner på, han må også tenne på hva det er
som skjer med dem og hvorfor. Man må jobbe grundig
med denne biten, og vite hva man skal overføre til film!
– I første instans er det viktig å forsøke å trenge inn i
foreleggets egen verden, og ikke for tidlig begynne å applisere
«løsninger», påpeker Nikolaj Frobenius. – Det
handler ganske enkelt om å lese originalteksten, lese forfatteren,
prøve å forstå. Deretter er man som regel nødt
til å gå løs på forelegget med hardere hånd. Den første
perioden, hvor adapsjonen løsriver seg, kan være smertefull
på flere måter; du er nødt til å skjære vekk ting og
15
bygge om på sider ved et verk du liker, og for det andre
står adapsjonen til å begynne med fram som en sørgelig
blek kopi av originalen.
Erlend Loe skrev mellomfagsoppgave om adapsjon.
Der ble han blant annet kjent med Sult og Den franske
løytnantens kvinne, adapsjoner han synes har det lille
ekstra.
Det avgjørende for en adapsjon er at den evner å tilføre
noe mer, bli sitt eget uttrykk på film, slik at den ikke er
nødt til å støtte seg med krykker på boka for å overleve.
Bør alle adapsjoner følge denne normen?
– Det finnes en streit adapsjonsgenre, ta for eksempel
Irvings Siderhusreglene. Når det funker, funker det.
Og hvorfor ikke? Enten må man klare å tilføre det lille
ekstra, eller så må man innrømme at her har vi et godt
litterært verk, og nå lager vi en film som ikke later som
om den er noe annet enn en ren adapsjon av dette.
– Rikheten i en bok trer tydelig fram når man jobber
med den, forteller Berit Nesheim.
Hennes erfaring med å lage manus av bok har alt i alt
vært god.
– Det er spennende å grave frem historien, og finne
fokus på akkurat det filmen skal inneholde. Filmen der
alle små og store hendelser, alle scener, tjener akkurat
den historien du vil fortelle. Det viktigste er å være tro
mot bokens ånd, tone og historie, en bok som er valgt
fordi en synes så mye om nettopp den boken, og så
bevare det! Som oftest må det omfattende dramaturgiske
endringer til. I utgangspunktet må man se at verket
ligger nær nok muligheten til å bli en filmbar historie.
OM ADAPSJON VS. ORIGINALHISTORIER
Erlend Loe retter litt på filmkonsulenthatten: – Det er
kanskje slemt å si, men norsk film kan ikke skryte av å
være en smeltedigel av ideer. Vi trenger gode historier,
for kilden er skranten. Sånn sett er bøkene gode steder
å lete. Enhver litterær tekst kan bli til film, ekstremt
sagt, hvis man finner grepet. Jeg tror det er vanskeligere
å lage en god adapsjon enn en god originalhistorie. Man
er nødt til å ivareta forventninger fra langt flere hold.
Mange i dag prøver å være for emosjonelle og smarte, de
tør ikke å bli banale nok. Jeg tror det er enklere å lage
film av Se og Hør enn av fjorårets mest kritikerroste
roman.
Finn Gjerdrum humrer når han blir konfrontert med
myten om at produsenter foretrekker originalhistorier
fremfor adapsjoner.
– I alle tilfeller må de menneskelige forutsetningene
FILM
ATIS
ERIN
GER