You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
DEN UNIKE UTRYKKSFORM<br />
Federico Fellini uttalte at manus var en sekundær ting. Sannheten er at han arbeidet<br />
intenst med sine manuskripter og fire av filmene hans hadde litterære forelegg. Men<br />
selvsagt hadde Fellini en helt egen tilnærming til filmatiseringer skriver Jon Rognlien.<br />
Det er en utbredt oppfatning at Fellini er en filmregissør<br />
uten manus. 1 Ikke minst var han selv aktiv i å spre<br />
dette inntrykket. Gjentatte ganger lot han det skinne<br />
gjen<strong>no</strong>m at manus var en sekundær ting, at film først og<br />
fremst var billedkunst, at egentlig hva som helst kunne<br />
sies i replikkene på filmene. Disse uttalelsene falt særlig<br />
en gruppe tungt for brystet – hans mange medarbeidere<br />
på nettopp manus. Gevinsten for Fellini var kanskje å<br />
stige fram som enda mer unik enn han var, som om han<br />
hadde trengt det.<br />
Sannheten er at Fellini arbeidet intenst med sine<br />
manuskripter. Lenge før han selv ble regissør deltok han<br />
i manusarbeide sammen med grupper av skribenter. 2<br />
Han har hatt betydelige bidrag i filmer av Roberto<br />
Rossellini, Pietro Germi og Alberto Lattuada – store<br />
stjerner i den italienske neorealismens pionertid. Og til<br />
sine egne filmer knyttet han til seg dyktige forfattere:<br />
dramatikeren Tullio Pinelli, dikteren Pier Paolo<br />
Pasolini og journalist/kritiker/dramatiker Ennio<br />
Flaia<strong>no</strong> i første halvdel av sitt verk, og forfatterne<br />
Bernardi<strong>no</strong> Zapponi og Toni<strong>no</strong> Guerra i annen halvdel.<br />
Pluss mange flere. Sammen kunne de reise bort i ukevis<br />
på pensjonater og skrive og skrive.<br />
I overveiende grad var det originale susjetter Fellini<br />
jobbet med. Selv om han gang på gang ble tilbudt jobber<br />
der bøker skulle filmatiseres, holdt han seg unna. Det<br />
var først etter hans krise i 1966, da han måtte gi opp den<br />
storslåtte filmen fra dødsriket, G. Mastornas reise, at<br />
han for alvor gikk løs på <strong>no</strong>en filmatiseringer. Men de<br />
fire av hans i alt 24 filmer som står i direkte forhold til<br />
litterære forelegg, er alle utypiske for hvordan filmatisering<br />
vanligvis forstås. Denne artikkelen skal handle<br />
om disse filmene: Toby Dammitt, basert på Edgar Allan<br />
Poes <strong>no</strong>velle Never Bet the Devil Your Head; Fellini<br />
Satyricon, basert på Petronius protoroman 3 av samme<br />
navn, Fellinis Casa<strong>no</strong>va, basert på 1700 talls-sjarlatanen<br />
Giacomo Casa<strong>no</strong>vas selvbiografi og La voce della luna,<br />
basert på Erman<strong>no</strong> Cavazzonis moderne roman Il<br />
poema dei lunatici.<br />
Men før vi ser på disse filmenes forhold til originaltekstene,<br />
er det verdt å se på <strong>no</strong>en generelle uttalelser<br />
Fellini har gitt omkring filmatiseringer.<br />
37<br />
ALLEREDE FILM<br />
Fellini ble en rekke ganger oppsøkt av produsenter som<br />
ønsket at han skulle filmatisere Dantes Guddommelige<br />
Komedie. Blant hans etterlatte <strong>skrift</strong>er finnes det et kuriøst<br />
susjett der han har jobbet med denne tanken. Men i<br />
all hovedsak avviser han det som umulig. Susjettet hans<br />
dreier seg da også om hvordan dette er umulig, med<br />
Fellini selv erstattet av en marionett.<br />
I flere intervjuer snakket han om hva slags prosjekter<br />
han ble tilbudt, og hvorfor han mener Dante ikke egner<br />
seg for filmatisering. Her fra to av dem:<br />
«Et kunstverk fødes i sin egen, unike uttrykksform.<br />
Jeg synes overføringer fra bok til film er uhyrlige, tåpelige<br />
og helt på villspor. Generelt foretrekker jeg originale<br />
susjetter skrevet for film. Jeg mener filmkunsten<br />
ikke har behov for litteratur, det den trenger er autori<br />
cinematografici, altså <strong>no</strong>en som uttrykker seg gjen<strong>no</strong>m<br />
nettopp de rytmene og kadensene som er særegne for<br />
film. Filmen er en auto<strong>no</strong>m kunstart som ikke har<br />
behov for overføringer på et plan som i beste fall bare er<br />
illustrativt. Ethvert kunstverk lever i den dimensjon det<br />
ble unnfanget og uttrykt i. Hva kan man hente fra en<br />
bok? Situasjoner. Men situasjonene i seg selv betyr<br />
ingenting. Det er følelsen de blir uttrykt med som teller,<br />
fantasien, atmosfæren, lyset – altså fortolkningen av<br />
tingene. Den litterære fortolkningen av disse tingene<br />
har ingenting å gjøre med den filmatiske fortolkningen<br />
av de samme tingene. Det er to totalt forskjellige<br />
uttrykksmåter.» 4<br />
«La Divina Commedia som film kommer jeg aldri til å<br />
lage, av den enkle grunn at den filmen har Dante allerede<br />
laget selv. Dantes komedie er så til de grader<br />
visuell, på en genial og presis måte, ved hjelp av ordene<br />
selv, at jeg ikke skjønner vitsen med å tilføye <strong>no</strong>en<br />
bilder. Selvsagt kunne jeg produsert <strong>no</strong>en Dante-aktige<br />
filmtriks, det skulle jeg klart, men til hvilken nytte?<br />
Amerikanske produsenter har mast om dette i årevis.<br />
Deres prosjekt var at Infer<strong>no</strong> skulle lages av meg,<br />
Purgatorio av Bergman og Paradiso av Bresson. De snakket<br />
og snakket, kom stadig tilbake til det, tilbød haugevis<br />
av dollar, men jeg visste at jeg aldri kom til å gjøre <strong>no</strong>e<br />
ut av det.» 5<br />
FILM<br />
ATIS<br />
ERIN<br />
GER
Change language