Hele nummeret - skrift.no.

Bror Hagemann
1. Withold Leszczynskis filmatisering av Fuglane fra
1968 er vellykket, fordi regissøren har styrke til å
gjøre stoffet til sitt eget. Han flyttet handlingen til et
mellomeuropeisk ingenmannsland, og overrasket
med å gi den høye og statelige skuespilleren
Franciszek Pieczka rollen som Mattis, noe som på
film gjorde mannens avvik og avhengighet av
søsteren desto mer gripende. Det er kjent at også
Vesaas selv var svært fornøyd med denne filmatiseringen,
som i visse henseende beveger seg
langt unna forelegget.
2. Henning Carlsens Pan-filmatisering fra 1995 kan
representere de utallige eksemplene på filmfolks
håp om at litterær kvalitet skal «smitte over» i et
annet medium. Manusforfattere og regissører har
ofte for stor respekt for litteraturen, og for lite
forståelse av at hver kunstart har sine helt genuine
parametre og krefter som de selv må finne ut av
og forløse.
Jan Kjærstad
1. Stanley Kubricks filmatisering av William
Thackerays The Luck of Barry Lyndon er interessant.
Personlig synes jeg denne romanen er ganske
kjedelig å lese, men som film, som bilder, blir det
fascinerende. Det skyldes selvfølgelig mye Kubricks
blikk og gjennomtenkte forhold til det hele. Nettopp
ved at bildene er så bedøvende vakre og stadig truer
med å tippe over i noe slitsomt kunstferdig og innholdsløst,
skapes et merkelig sug. Et undervurdert
prosjekt.
2. Tross min respekt for Jane Campion er The
Portrait of a lady et mislykket forsøk på å overføre
Henry James’ roman til lerretet. Det vil si, filmen er
god, til og med ypperlig, men den klarer bare å overføre
overflatehandlingen i James’ roman. Filmmediet
kommer i det hele tatt til kort når det gjelder Henry
James’ yndlingstema: den menneskelige bevissthet.
Ingen film danker ut romanen på dette feltet. På den
andre siden har Campion fått mange kinogjengere til
å bli nysgjerrige på en forfatter som er for lite lest i
dag.
27
Beate Grimsrud
1. Den 26 minutters novellefilmen Elixir. Filmen er
basert på novellen med samme navn av den unge
forfatteren Alejandro Leiva Wenger. En gjeng innvandrergutter
drikker en mystisk drikk og får blå
øyne, blondt hår, blir flinke i skolen og redde for å
snike på trikken (på svensk uttrykkes dette ved at
Blattene blir Svenner). Sjeldent å se litterære,
visuelle ideer som fungerer så bra på film. Men her
gjør de det, blant annet på grunn av enkelheten
og fortellergleden.
2. Virginia Wolfs roman Orlando. Et prakteksempel
på hvordan dypet av en roman forsvinner i filmmaskineriet.
Hovedpersonen Orlandos reise mellom
klasse, kjønn og tid blir til kostymer på en vakker
skuespiller. Det er ikke lett med tanker i bilder. Å
lykkes med det, koster mer enn penger.
Jon Rognlien
1. Marius Holst: Øynestikkere etter en novelle av
Ingvar Ambjørnsen. Holst har, i samarbeide med
fofatteren Nikolaj Frobenius, klart å videreutvikle
denne novellen slik at filmen er blitt en høyere,
dypere og bredere utgave av den samme ugjennomtrengelige
dysterheten Ambjørnsens novelle bygger
opp. Holst lar tåken i teksten ligge igjen. De elementene
som er tilført, og som ikke fantes i originalteksten,
er den ene filmiske perlen etter den andre.
2. Petter Næss: Elling etter en roman av Ingvar
Ambjørnsen. Næss' sympatiske suksessfilm vender
opp ned på kjernen av Ambjørnsens tekst.
Skuespillerens fortolkning av Elling-figuren gjør ham
til en uimotståelig tåpe, mens han hos Ambjørnsen
er et grotesk prisme som bryter lyset fra menneskets
aller verste sider i dette beste av alle samfunn.
Publikum kunne godte seg og le når de så Næss' film
– det gjorde jeg også – mens vi egentlig burde gått ut
og spydd, grått og blødd.
FILM
ATIS
ERIN
GER