You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
HVORDAN OVERLEVE SOM HUNKJØNNSFORFATTER<br />
AV EBBA HASLUND<br />
Både kvinner og menn drømmer om å leve av sitt forfatterskap.<br />
Et fåtall makter det over lengre tid, skjønt stipendier og priser<br />
kan holde ulven fra døren for de utvalgte. For tretti år siden het<br />
det om hunkjønnsforfattere som søkte 3-årig arbeidsstipendium<br />
at det kunne de ikke få om de var gift og ble «forsørget».<br />
«Min ektemann er mitt arbeidsstipendium,» skrev Sissel<br />
Lange-Nielsen resignert. Det endret seg etter at også mannlige<br />
forfattere var kommet i hennes situasjon. Men her skal det ikke<br />
sutres over forfatternes kår. Det er snakk om å overleve i videre<br />
forstand. Hvordan er det å være forfatter når man tilhører det<br />
annet kjønn? Hvilke sjanser har kvinns for å overleve i litteraturhistorien?<br />
I 1970-årene tok en litteraturgruppe for seg presentasjonen<br />
av Camilla Collett i skolens litteraturhistorie. For hva fikk<br />
elevene vite om vår store 1800-tallsforfatter, skaperen av den<br />
første realistiske roman i Norden? Jo, at hun var datter av<br />
Eidsvollsmannen Nicolay Wergeland, søster av Henrik, forelsket<br />
i Welhaven og gift med Jonas Collett. Og dett var dett.<br />
Men, sukkes det kanskje oppgitt, vi skriver da året 2004.<br />
Romaner av kvinner blir prisbelønnet, oversatt til en rekke<br />
språk, topper salgslistene. Kvinneforfattere figurerer i mediene<br />
i samme grad som sine mannlige kolleger. Camilla er avbildet<br />
på den røde hundrelappen. Synet har da forandret seg radikalt<br />
siden hennes tid. Ja, mon det.<br />
Litteraturforskeren Torill Steinfeldt innleder sin store Camilla<br />
Collett-biografi med en liten episode fra Lillehammer-OL i<br />
1994. En amerikansk reporter undret seg over damen på<br />
pengeseddelen og forhørte seg i pressesenteret. Hvem var<br />
hun? Jo, hun var søster av en berømt dikter. Hvorfor var da hun<br />
avbildet på hundrelappen og ikke han? «I don’t k<strong>no</strong>w,» svarte<br />
informasjonsdamen. «Merkverdig,» konkluderte reporteren i<br />
sitt fjernsynsbudskap til millioner av amerikanere. For skarve ti<br />
år siden! Når slikt skjer med de helt store, er det all grunn til<br />
bekymring for dem som er av mindre format.<br />
Hunkjønnsforfattere er blitt karakterisert på mange<br />
selsomme vis: blåstrømpe, lærd kvinne, skjønnånd, monster(!).<br />
Da det første Læseselskab for Quinder ble stiftet på tampen av<br />
1800-tallet, vakte det forbitrelse blant fortørnede ektemenn.<br />
Om quinderne skulde begynde at læse Bøger, hvordan skulle<br />
de da kunne skjøtte sin husholdning og ha tilstrekkelig omsorg<br />
for husbond og barn? For ikke å snakke om de kvinner som<br />
skrev bøkene og lokket sine medsøstre lukt i fordervelsen.<br />
Ja, slikt kan man le av. Jeg lo ikke, da jeg i yngre dager fikk<br />
spørsmål fra en aktverdig utseende herre om min foredragsvirksomhet<br />
var forenlig med min husmorgjerning. Mediene<br />
hadde informert om at jeg hadde både mann og flere barn. Det<br />
var den gang jeg alltid ble introdusert som husmor, også på<br />
bokmesser der jeg var den eneste etablerte skjønnlitterære<br />
forfatteren på programmet. De mannlige opphavsmennene til<br />
politikerbiografier, hagebøker eller en eneste diktsamling ble<br />
samtlige presentert som forfatter eller med akademisk tittel.<br />
Jeg som frue. På baksiden av boken min sto det at forfatteren<br />
som var cand.philol. samt magister i litteraturvitenskap, hadde<br />
utgitt en rekke bøker – fru Haslund var og forble jeg.<br />
Etter at jeg på eldre dager fikk tid og mulighet til å utgi en<br />
bok om året, har ingen kalt meg «flittig». Slik det het i min ungdom<br />
den ene gangen jeg kom med en ny roman bare to år etter<br />
den forrige. Mine mannlige jevnaldrende kolleger utga en bok<br />
om året for å livberge seg. Ingen falt på å kalle dem «flittige».<br />
De ble omtalt som produktive og det med en viss ærbødighet.<br />
Men «den flittige Ebba Haslund…» Jeg så meg selv – ikke som<br />
besatt litterært monster, akk nei, ikke <strong>no</strong>e så spennende. Ikke<br />
besatt, men tilsidesatt som «den flittige forfatterinne» utrettelig<br />
strikkende på sine trivialiteter.<br />
Som forfatterforeningens formann opplevde jeg i sin tid<br />
mange stormer, men aldri <strong>no</strong>en kjønnsdiskriminering innen foreningen.<br />
Utenfor derimot – spør om «fru formann» ble sjikanert!<br />
I private selskaper, på gaten av vilt fremmede mannspersoner. I<br />
1974 møtte representanter for forfatterforeningen og forleggerforeningen<br />
for en voldgiftsnevnd. Vår delegasjon besto av<br />
formannen samt to fra styret. I referatet sto følgende: for forleggerne<br />
møtte direktørene så og så, for forfatterne fru Ebba<br />
Haslund, fru Sissel Lange Nielsen og forfatteren Thor Thorsen<br />
(varamedlem til styret)<br />
I 1970 søkte jeg og fikk Bærums kunstnerstipend. Ad takketalen<br />
etter overrekkelsen skrev en kjent VG-journalist: «Det sto<br />
en husmor frem i Rådhuset i går og takket freidig for det store<br />
stipendiet hun hadde fått». Og så ble tuktens ris svunget over<br />
denne «husmoren» som ikke eide skam i livet, ikke unnså seg<br />
for å håve til seg av skattebetalernes penger, deriblant<br />
skribentens surt ervervede. Noe slikt ville ikke skjedd i dag.<br />
Når kunstnere stadig vekk blir beskyldt for å snylte på sam-<br />
54
Change language