Blinkskudd fra havet - TVU-INFO

Klokka er halv ti om kvelden når MS
Rignator siger inn mot Stokmarknes i
Vesterålen en klar kveld i april. Lasten
er 600 tonn fiskemel, hovedingrediensen
i laksefôret som bygger stadig
større verdier i oppdrettsnæringa. Det
er første arbeidsdag etter påskeferien,
og mannskapet er klare for nye fire
nye uker langs leia.
Inne lukter det sigarettrøyk og
gammel båt. Lossinga starter først
neste morgen, så ingen har det travelt.
Skipper Joar Johansen nyter de siste
gulrøde strimene av vårsola fra styrhuset.
– Folk flest skjønner ikke hva vi har
langs kysten. Kulturen – selve gullet
– det ligger langs kysten, sier skipperen,
mens han slår fast at det å stampe
opp og ned norskekysten ikke på noen
måte står tilbake for livet ute på de sju
hav.
– Det blir jo alt etter hva man har
interesse av. Jeg synes jo faktisk det er
mer faglig interessant å manøvrere
langs leia enn å gå på autopilot over
åpent hav. Men bevares, noen liker jo
å gå rundt i kvitskjorte, man er forskjellige,
sier Joar. Sjøl fremhever han
kjeledressen som et helt greit antrekk
og fin avveksling fra oppgavene på
brua.
Arbeid blir det ikke fritt for ombord
på MS Rignator – bygget i 1968 og
holdt flytende av viljen til å vedlikeholde
ei gammel skute som burde vært
bytta ut for lenge siden.
Kvarts fra Tana. Ferrosilisium fra
Salten Verk. Skrapjern til smelting på
Mo i Rana. Kull fra Svalbard. Pukk,
MS Rignator fra Gullesfjord er med sine 35 år representativ for tilstanden i den
norske frakteflåten.
grus og asfalt til Vegvesenets prosjekter
land og strand rundt. Og fiskemel.
– Alt hva du kan laste med gravemaskin,
det tar vi, slår styrmann
Stanley Johansen fast. En ny dag er
allerede i ferd med å bli gammel da vi
treffer offiseren ute på dekk i full gang
med å varme opp en gjenstridig
mutter som ikke vil gi etter for vanlig
maktbruk. Bolten på en av tersene til
lasteluka gløder, og Stanley drar det
han makter før han må erkjenne at det
nok må enda hardere lut til. Men det
får bli til etter middag.
Lukten av stekt laks bærer bud om
at maten straks er servert.
– Ja, om så havet brenner. Middagen
serveres halv to, ler arbeidskame-
Maskinist Tor-Einar Martinussen fester et av toppdekslene på den 6-sylindrede ma
ratene rundt bordet mens de hiver
innpå fisk, potet og salat.
Med sjokoladepudding og vaniljesaus
rett fra pakken til dessert.
I likhet med skipperen er også
resten av mannskapet skjønt enige om
at sjømannslivet langs leia så absolutt
er verdt å leve.
– Det er jo slik i dag at man arbeider
for å ha fri. For min del passer det utmerket
å jobbe fire uker, for deretter å
ha fire uker fri. Det blir en helt annen
situasjon i forhold til familielivet enn
om jeg skulle hatt en vanlig jobb i
land, mener maskinist Tor-Einar
Martinussen.
På godt og vond, selvsagt. Men
ifølge Martinussen mest godt.
Loggen 3/03 7
➜