INNHOLd: - Oslo Museum

30
dessverre har mange av verkene
forsvunnet fra kommunens besittelse i
dag, og det er ikke ført registrering med
hvor de har blitt av, dessverre.
Noen fikk startvansker
Hvordan var det så å bo og jobbe
på tunet i skogkanten på Bøler, med
kunstnerkollegaer og konkurrenter på alle
kanter? Ikke like enkelt, i hvert fall ikke i
starten, skal vi tro Trolltuns førstedame,
nylig avdøde forfatter Anne Cath.Vestly.
Sammen med mannen, tegneren Johan
Vestly og eldstesønnen kom hun til Trolltun
på senhøsten i 1959. Hun forelsket seg
umiddelbart i området, men beskriver
likevel visse startvansker. I selvbiografien
”Nesten et helt menneske” kan vi lese
følgende: ”Bøler var en drabantby, og
doktoren min på Holtet sa til meg da han
hørte hvor vi skulle flytte: ”Vil De virkelig
ta med gutten deres til Klondyke?” Nå er
det slik at alle nye drabantbyer har det litt
vrient til å begynne med. Husk på at alle
er fremmede for hverandre, og det merker
jo ungene også. Mange blir aggressive
for sikkerhets skyld. Alt er ute av gjenge,
men så slentrer det seg til etter hvert”. 6
Vestly skriver også om hvordan Johan,
som var tegner, nok følte seg litt fortumlet
i starten: ”det var ikke bare bare å dumpe
oppi en hel masse andre kunstnere,
noen som var helfrelste på abstrakte
bilder, andre som i stillhet helst ville male
landskap, og dessuten var det harde
politiske grupper. Jeg tror Johan, som
hadde fått et stort, deilig atelier, ble såpass
skremt at han ikke malte noe videre i
det hele tatt, men var veldig opptatt av
å skissere hvordan havene skulle se ut
foran rekkehusene, og at det skulle bli
Faksimile fra Arbeiderbladet, 08.11.1967.
På bildet: f.v. Carl Nesjar, Arne Vinje
Gunnerud, Irma Salo Jæger og Kai
Ekanger, grunnleggeren av Bøler Vel og
initiativtaker til ”Bølerrapporten”
et helhetspreg, når du så oppover mot
skogkanten.” 7
I bakgrunnsintervjuer gjort i forbindelse
med bokprosjektet, bekrefter flere av de
eldre kunstnerne at det, særlig de første
årene, oppsto intriger. dette gikk på ulik
tilhørighet til rådende ismer og sjangere
– abstrakt, ikke abstrakt – figurativ,
non-figurativ, men også misunnelse.
Kunstmiljøet var lite i Oslo og Norge og
det var ikke alltid greit å se at naboen fikk
store oppdrag dersom man selv ble avvist.
Inger Gulbrandsen, tekstilkunstner og
også blant ”urinnvånerne” sammen med