INNHOLd: - Oslo Museum

og samlet mange tilskuere og lyttere på
Karl Johan på 1980- og 90-tallet.
Ray er oppvokst på Mauritius og har
bakgrunn fra store orkestre både der og
i London. Til Norge kom han i 1977; han
hadde fått jobb i den Norske Operas
orkester. den selvlærte musikeren var
fornøyd med å få den prestisjetunge
jobben, men valgte etter et år en annen
arena og et annet publikum – han ble
gatemusiker.
– Dette er det ærligste og flotteste
publikumet du kan få, mener han etter
utallige enmannskonserter i Oslo. Nå har
han flyttet til Fredrikstad og er en aktiv
gatemusiker i Østfoldbyen.
Får vi flere byoriginaler?
Er byoriginalene en utdøende rase?
Har Oslo blitt en så stor by at det ikke er
plass til folk som stikker seg litt ut? Har
samfunnet blitt så gjennomregulert at vi
ikke kan godta folk som er litt annerledes?
Institusjonene har nok tatt vare på
mange av dem som for 20 - 30 år siden
ville fått «byoriginal»-betegnelsen – vi vil
ikke ha raringer rekende rundt i gatene,
de har det bedre på et «hjem». Og det
hadde de kanskje også. Men det er ikke
tvil om at ho’ Aagot, Aagot Hanshaugen
(1919 - 2003), krokryggen med rullatoren,
beriket hovedstaden med sin stadige
rusling og pludring rundt i byen. Og det er
vel også helt sikkert at byturene ikke minst
ga Aagot selv et rikere liv enn hvis hun
skulle vært innesperret på et pleiehjem.
Et tankekors er det at originalene
ofte får større oppmerksomhet etter
sin død enn mens de lever. Horder av
Oslo-borgere valfartet til Luse-Frantz sin
begravelse for å vise denne anonyme
skrapsamleren, som folk knapt nok kjente
døpenavnet til, den siste ære. Mange
byoriginaler fikk fyldige nekrologer i
avisene etter sin død, men mens de levde
var knapt nok noen interessert i å skrive
om dem eller stoppe opp og slå av en
prat på gata. Hyggelige unntak fra dette
er Einar «El Jucan» Olsen og advokat
P. G. Hermansen, som begge fikk sine
fyldige bøker (hhv. biografi og bildebok)
lenge før de døde. Ho’ Aagot kunne også
oppleve å se filmen om seg selv på TV.
Er det positivt eller negativt å bli
kalt for byoriginal? Byoriginalene er
og var individualister, kanskje mer enn
andre. Men de fleste var også sosiale
mennesker. Ikke alle hadde så mange
nære venner, men til gjengjeld et stort
nettverk av kjente. Og i dagens Norge
og dagens Oslo er det unektelig bedre
å være en i øyenfallende original enn en
blek kopi.
Har vi alle en liten byoriginal i oss?
Er vi litt misunnelige på disse som tør
å være litt annerledes? Tør å være seg
selv? Eller er vi bare glade for at vi ikke
er som dem? Advokat P. G. Hermansen
fra Bøler sa det så treffende: «det bor
en Hermansen i oss alle. Spørsmålet er
ikke om man skal godta eller forkaste
Hermansen, men i hvilken grad man skal
tørre å slippe sin Hermansen løs».
Even Saugstad er forfatter og har bl.a.
skrevet bøker om Østmarka og Sykkelturer
i Oslo. Høsten 2008 ga han ut boken
”Byoriginaler og personligheter i Oslo”.
59