Et annerledes utseende - Frambu

Ungdomstid og tilpasning
Ungdomstid innebærer gjerne litt fest og
moro. Da Vera fylte 18 år og begynte å gå
ut på byen, var hun for lengst ekspert på å
skjule dysmelien. Men hun oppdaget noen
nye situasjoner hun forsøker å unngå.
– Det er ikke særlig festlig å bli stående
tettpakket med fremmede foran billettluken
med protesen klemt inn mot ryggen til den
kjekke gutten foran meg i køen. Hva må vel
han tenke? Du sier bare ikke: «Unnskyld at
armen min kjennes så hard ut. Du skjønner
– det er en protese.»
Å bli tenåring kan være en utfordring
i seg selv, men hva med å være fjortis og
mangle en arm?
– Å være tretten og se annerledes ut
var ikke lett. Men det varierer nok mye fra
person til person, og er kanskje avhengig
av miljøet også, tror Vera.
– Der jeg vokste opp var det ikke så stort
press på å være helt like. Selv ikke blant
jentene.
Vera forteller at hun har venner i dysmeli-
foreningen som bodde steder hvor merkek-
lær og utseende var mye viktigere for status
og tilhørighet. En venninne med fotdysmeli
ønsket seg selvsagt Nike-sko som de andre
i klassen.
– Det eneste problemet var at hun måtte
ha to ulike størrelser. Altså måtte hun kjøpe
to par. Det er ikke så kult når vi snakker om
sko til 1500 kroner paret, sier hun.
– Jeg har alltid vært opptatt av fine klær
og likte å pynte meg med prinsessekjoler da
jeg var liten. Da jeg ble tenåring skjedde det
en endring fra at klærne skulle se fine ut, til
at de skulle se fine ut på meg. En periode
syntes jeg ingenting var fint på meg. Selv
om de fleste ungdommer opplever noe av
dette, kan det sikkert være verre når du har
en synlig funksjonshemning.
– Dette var jo også en alder da jeg
begynte å interessere meg for å få kjæreste.
Men det var alltid vanskelig å finne et
naturlig tidspunkt for å fortelle at jeg har
dysmeli. Under mitt første kyss var jeg mest
opptatt av om jeg skulle legge protesen
rundt gutten jeg kysset, eller bare la den
henge rett ned, ler Vera. Men det ordnet s
eg etter hvert.
Vera understreker at hun aldri ble
mobbet, plaget eller stengt ute av gjengen,
selv om det kunne bli slengt noen kommen-
tarer og godlynt erting. Likevel var hun litt
redd for at de andre skulle reagere på
armstumpen. Hun betraktet den som veldig
privat og viste den bare til nære venninner.
Når venner klumpet seg sammen foran en
film, sørget hun for å sitte på siden for å
holde den harde protesen litt unna de andre.
Det var ganske slitsomt å være Vera en tid.
Etter hvert som hun ble eldre, ble hun mer
avslappet både med og uten protese. Vera
mener at mange blir tryggere på seg selv
i løpet av ungdomsårene, etter å ha gått
gjennom noen runder med fortvilelse og
sinne over ikke å være lik «de andre».
– Tenårene er jo en tid der du skal finne
deg selv, der man går fra å være barn og bli
skånet av de voksne til å skulle forholde deg
til folk som ikke alltid er like hensynsfulle.
Det er viktig å ha bein i nesa og å finne
gode strategier for hvordan man skal takle
sårende kommentarer og glaning fra andre
mennesker.
– Mange av vennene mine med dysmeli
kastet protesene på denne tiden. Det handler
vel også om å finne seg selv, tror Vera. Selv
har hun valgt å beholde protesen på.
– Jeg synes den er grei å ha, men det går
mer på funksjon enn på utseende. Jeg liker
å støtte ting med den, men mange synes
det er lettere å gjøre ting uten.
Vera husker at hun var mer sårbar
tidligere i tenårene. Stirring og kommentarer
gjorde sterkere inntrykk og kunne få henne
sint. Samtidig tok hun seg sammen og
deltok i alt gjengen gjorde, selv om det
kostet. Ganske modig, tenker hun nå.
– Venninnene mine ville helst at jeg
skulle bruke protese når vi var sammen med
andre, for eksempel på ungdomsklubben.
De likte heller ikke alltid oppmerksomheten
fra fremmede og ble ofte provosert på mine
vegne. Men et par av dem var nok mer
opptatt av at noen kunne synes det var
ekkelt eller skummelt at jeg manglet en arm.
Så derfor beholdt jeg protesen på. Det blir
ganske svett når man danser hele kvelden,
skal jeg si deg!
Ufortjent skryt
– Jeg ville helst bli behandlet som alle andre,
også da jeg var tidlig i tenårene. På skolen
var mange av lærerne fryktelig opptatt av
å ta vare på meg og fremheve alt jeg klarte.
De ble helt sånn: «Oj, se på Vera, hun kan
faktisk vri opp en klut! Å, så flink du er!»
Dette er ikke likebehandling, men en slags
ufortjent skryt som fikk meg til å føle meg
stakkarslig og sint på en gang. Skryt kan
virke mot sin hensikt også, fastslår hun.
– Jeg ville gjerne bli utfordret og
behandlet på lik linje med klassekame-
ratene. Samtidig var jeg kanskje litt slu,
3 3
ler hun.
– Jeg kunne nok finne på å utnytte
situasjonen også, særlig hvis jeg hadde
mulighet til å vri meg unna slitsomme
gymtimer eller andre ting jeg ikke hadde
så lyst til, smiler hun lurt.
Snart voksen
Vera er over den første ungdomsfasen, men
hun synes fortsatt at kommentarer og blikk
fra omgivelsene kan være slitsomme. Hun
tror folk trenger mer kunnskap.
– Det er sikkert vanskelig for andre å vite
hvordan man bør forholde seg til oss som
ser annerledes ut. Men jeg tror det kunne
vært bedre hvis folk visste mer om det å ha
en funksjonshemning. Jeg vil helst bli
behandlet helt vanlig, som alle andre, men
ser gjerne at det tas litt praktiske hensyn
der det er helt nødvendig.
Hun opplever fortsatt at det kan være et
dilemma om hun skal skjule sin manglende
arm eller la protesen bli synlig med en gang.
– Folk blir ofte overrasket, og viser
overraskelsen veldig tydelig, når de plutselig
oppdager at jeg
har protese. Det
kan fortsatt
være vanskelig
å vite når og
hvordan jeg skal
si fra.
– Jeg møter
noen ekstra
utfordringer
fordi jeg ikke er
som alle andre.
Det er litt
slitsomt at jeg
ser annerledes
ut og at «alle»
vet hvem jeg er. Samtidig tror jeg det har
gitt meg en styrke jeg ikke ville være
foruten, konkluderer Vera.
Det er sikkert
vanskelig for andre
å vite hvordan man bør
forholde seg til oss som
ser annerledes ut