Stavangeren 3-2011 (web).pdf - Byhistorisk forening

Kongsgaten, som
da var første del
av Lagårdsveien,
med Lagård gravlund,
1892.
Fotograf: Carl
Johan Jacobsen,
Byarkivet Stavanger.
nye politimesteren beveger seg ut i svært utrygt farvann – om han fortsatt
vil forby harmonisk sang. Om Wettergreen kan man umulig si at han var
skvetten. Han var kommet til «the point og no return». Retrett og tap av
ansikt var utenkelig. Derfor tok han opp hansken og svarte slik i neste
nummer av avisen:
Jeg skal ikke undlade at erklære, at, uagtet der i Politianordningene indeholdes
Forbud mod Syngen og anden Slags Støi paa offentlig Gade til enhver
Tid, har man dog seet igjennem Fingrene med at Sangforeninger eller
Afdelinger af disse om Dagen og udover Aftenen have ladet sig høre, naar
den offentlige Rolighed derved ikke er bleven forstyrret.
Her fanget Wettergreen opp noe ganske sentralt, nemlig sedvane. For i
Stavanger var det slett ikke uvanlig at kor og korps forlystet folk med sang
og spill, mest innendørs – men også ute. Allerede i 1846 ble det første
mannskoret stiftet. Lederen var organist og kantor Ludvig Sverre Forwald.
Koret sang på gater og torg – ikke sjeldent spaserende ut over Lagårdsveien.
Stas var det også når borgervæpningen marsjerte til eller fra eksersisen på
Eiganes. Mens musikken tok pause, stemte koret alltid i med en av marsjsangene
sine. Da slo gjerne Jørgen Tambur både en og to virvler som nesten
overdøvet sangen. Unge og gamle jublet. I 1853 ble Haandværkernes Sangforening
stiftet med Iver Moe som leder, og året før Wettergreen kom til byen,
ble to nye kor startet. Det ene var et blandet kor der kvinner fikk en kort
tilværelse. De forsvant på grunn av indre uenighet dem imellom.
Det andre var koret som sakfører Johansen var medlem av. Det het forresten
Stavanger Mandssangforening og ble startet høsten 1857. De opptrådte
nå og da på arrangementer men ga også egne konserter. Inntekten
29