Stavangeren 3-2011 (web).pdf - Byhistorisk forening

Selv om tegningen
til Jacob Sømme
er noe fortegnet,
ser vi tydelig
madam Jespersens
lille hotell midt i
bildet – på hjørnet
av Prostebakken
og Kirkegaten. Det
var bygget av kirketømmer
fra Høiland
og mest brukt
av «probenrøytere»,
altså datidens handelsreisende.
De
var så fornøyd med
mat og opphold at
de kalte stedet for
«Himmelriket».
Fra «Minneboken
om Stavanger».
Enda en gang må vi tilbake til rettergangen i Stavanger mellom politimesteren
og sangerne der Wettergreen ikke fikk noen støtte fra sine egne.
Ingen av dem hørte klager eller så noe galt – bare at klokken var passert
ti om kvelden da sangen lød så vakkert i kveldsmørket. Det var endog et
trolsk skjær over det hele, for hvit snø dekket grønne trær og marker med
et flortynt hvitt teppe. Sakfører Johansen førte bare to vitner, nemlig fogd
Morten Henrik Magnus Baade (54) og adjunkt Søren Olaus Sørensen
(52). Begge hadde hørt sangen og sett opptoget. Baade bodde forresten ved
Lagårdsveien. Han sa at sangen muntret ham opp og at den var ypperlig
fremført. Igjen provoserte Johansen politimesteren til å peke på hvilken
paragraf i lov eller forskrift som konkret og konsist sa at sang var forbudt i
gatene. Han ble avvist med at den gamle politiinstruksen var klar nok. Da
la Johansen fram en avskrift fra en dom i Christiania – avsagt 28. januar
1845. Koret som sang der ble blankt frikjent.
Det siste møte i retten var 12. januar 1860. Det var der Johansen, på
egne og de øvrige tiltaltes vegne, la fram det lange og velskrevne forsvarsinnlegget.
Siste gang Wettergreen viste seg i retten la han fram de to utklippene
fra lokalavisen, der han ble konfrontert av Hr. X, alias sakfører Johansen.
Da var nok den gode politimesteren for lengst klar over at rettssaken var en
hevnaksjon fra korets side. Wettergreen feilberegnet åpenbart aksepten hos
sine egne og hos vanlige borgere. I etterpåklokskapens klare lys burde han
opptrådt smidigere enn han gjorde. Særlig uheldig var det arrogante svaret i
avisen. Det bare saltet såret. Etter dette ventet koret på en passende anledning.
Den kom med Ole Bull. Neste tabbe var å legge de to avisutklippene
fram for retten. Det brukte Johansen for det var verd. I forsvarsskriftet skrev
han nemlig:
33