Direkte nedlasting av pdf

Hva er det offentliges
oppgaver i frem tiden og
hvordan skal de
finansieres?
Det er urealistisk å tro at velferdsstatens problemer
kan loses ved å lesse enda mer arbeid på det offentlige,
sier Erling Eide. I en situasjon hvor prioriterte fellesoppgayer
ikke blir tilfredsstillende lost, må vi sporre om
AV
ERLING EIDE
Spørsmålet som er stillet inviterer både til et deskriptivt
og et normalt svar.
En rent deskriptiv prognose kan bygge på forskjellige
teorier. Jeg skal minne om to.
Veksten i den offentlige sektor kan forklares med at
når inntekten Joker, vil et gjennomsnittsmenneske ønske
seg relativt mye mer av de tjenester som det offentlige
tradisjonelt tilbyr. Disse ønsker gir seg vanligvis ikke
uttrykk gjennom et marked, men gjennom demokratiske
valg, presumptivt tilfredsstillende valgordninger og politikere
som loyalt representerer folks preferanser. Man
kan vel trygt si at dette er en idealisert versjon av den
historiske utvikling. Men forklaringen er kanskje ikke
hinsides all realisme, hvis man newer seg med a betrakte
de grove trekk i utviklingen.
Hvis denne teorien har noe for seg, kan folks store
interesse og behov for helsetjenester, undervisningstjeneste,
ytre og indre sikkerhet osv. tyde på at vi også i
fremtiden vil få en betydelig vekst i den offentlige sektors
andel av brutto nasjonalproduktet.
En annen forklaring på veksten i den offentlige sektor
tar utgangspunktet i de herskende klasser, noen vil
kanskje si den intellektuelle overklasse. Laugene av
lærerè, psykologer, sosionomer, leger osv. har hatt gode
vekstvilkår. Maktutredningen ga i denne forbindelse to
interessante resultater:
- En rekke organisasjoner i arbeids- og næringsliv synes
å ha betydelig innflytelse på den politikk myndighetene
forer innenfor deres respektive interesseområder.
- Organisasjonene er stort sett fornøyd med den innflytelse
de har.
Det er vanskelig å tolke dette anderledes enn at
særinteressene i utstrakt grad fortrenger fellesinteressene.
Denne konklusjon kan bidra til å belyse i hvert fall en
del av utviklingen i den offentlige sektor. I løpet av 1970-
noen funksjoner naturlig kan overtas av private. Det
dreier seg om å finne en bedre balanse mellom offentlig
og privat engasjement slik at velferdsstatens målsetninger
kan nås.
årene ble f.eks. utgiftene i verdifaste kroner til institusjonshelsetjenesten
fordoblet. Mellom 80 og 90% av dette
gikk imidlertid ikke til pasientene, men til de ansatte i
form av høyere lønn, kortere arbeidstid, bedre arbeidsforhold
osv. Dette kom sikkert også pasientene til gode.
Men de over 50 profesjonene i helsevesenet glemte nok
ikke sine egne interesser når de gjennom horinger og
forhandlinger ga sine bidrag til utviklingen.
Begge de nevnte teorier - og kanskje flere til - må nok
brukes hvis man vil forstå veksten i den offentlige sektor.
Teorien med de herskende klasser og eksemplet fra
institusjonshelsetjenesten, gir dessuten i tillegg en viss
innsikt i hvorfor velferdsstaten ikke har svart til enkeltes
forventninger.
Organisasjonenes sekretariater vokser og profesjonenes
appetitt er stor. Det er således sterke krefter som
delvis vil støtte opp under og delvis utnytte folks ønsker
om mer omfattende offentlig tjenesteyting.
Statssekretær Erling Eide, Forbruker og adm. dep.
48Sosialøkonomen nr, 11 1984