Studenter kan få - Studvest

STUDVEST 16. januar 2008 31
A: Kandidaten viser uvanlig stor evne til originalitet og/eller gjennomførelse. B: En sterk besvarelse, med et positivt helhetsinntrykk. Mangler det lille ekstra for å få en toppkarakter.
C: Følger stort sett normene for helhetlig oppbygging. Kandidaten tar ikke store sjanser, men kjører «safe». D: Legger seg under gjennomsnittet, og problemene trer
sterkerer fram enn i en C-besvarelse. E: Kandidaten har med det minimale som trengs for en ståkarakter, men heller ikke mer. Slett håndverk. F: Stryk
nødvendigvis dei du proklamerte som perler
ved første gjennomhøyring.
Enkelte songar vert særs repeterande
og einsformige, men vert redda av dei andre,
beint fram, solide songane. Ikkje ulikt
der andre kunstnarar og musikarar har fått
ei ny stordomstid etter dei har døydd, er det
ikkje utenkjeleg at bortgangen av Robert
Burås kjem til å verke positivt for platesalet.
Og strengt tatt: Når bandet først set ein sluttstrek,
har dei alt i alt gjort det på ein smakfull
måte. B
JANNE G. SØRGULEN
t liv
day. I wake and I’m one person, when I go to
sleep I know for certain I’m somebody else. I
don’t know who I am most of the time.»
Ved å benytte seg av forskjellige skuespillere
med forskjellige identiteter klarer
Haynes å fange noen av de utallige lagene
som utgjør en person og en personlighet. Vi
er alle forskjellige mennesker ved forskjellige
punkter i livet. Haynes forkaster den ensidige
årsak-virkning-formelen vi kjenner
fra biografier som «Walk the Line». Ingen
liv kan oppsummeres så enkelt, med en setning
og en konklusjon. Det er dette «I’m Not
There» feirer. B
MATIAS HELGHEIM
GIRLS ALOUD
«Tangled Up»
(Fascination)
cd
Subversiv pop. Det er ikke et
ukjent fenomen at konstruerte
grupper lager bra musikk, det
er bare veldig lenge siden sist.
På 50- og 60-tallet var det normen:
Fantastiske popperler ble kjørt ut på løpende
bånd fra Motown og tilsvarende musikkfabrikker.
Grensesprengende låtskrivere
ble usynlige bakmenn for søte korpiker. Etter
realityshow-starten har jentegruppa Girls
Aloud blitt et nytt eksempel på at kommersiell
fødsel kan lede til fantastisk musikk.
Girls Aloud har gitt ut flere plater, og alle
har vært gode. Singlene er pirrende eksperimentelle
og albumene har fremstått som
gjennomtenkte verk. Bakmenn for bandet er
produsentgruppa Xenomania, men jentene
skal selv ha mye av æren. Ikke bare bidrar de
til låtskriving, deres nyanserte vokalprestasjoner
og intense tilstedeværelse setter prikken
over i’en og rosinen i pølsa.
På overflaten kan bandet høres ut som et
hvilket som helst annet, men elegant og uforutsigbart
snus popkonvensjonene opp ned.
Åpningen av en låt kan antyde visse rammer,
før et helt fremmed element introduseres
til stort hell. Normert struktur ignoreres
fullstendig, refreng og vers glir i hverandre
og nye partier som introduseres sent vender
om på helhetsopplevelsen. Det er nesten frekt
hvor mye mer sofistikerte jentene er enn likesinnede
artister.
«Tangled Up» er ikke like suverent som
deres forrige album, milepælen «Chemistry».
Men så var det en soleklar toppkarakter og
blant de beste britiske utgivelser på mange
tiår, og man skal ikke kreve to klassikere på
rad. «Tangled Up» er mer enn bra nok, og
Girls Aloud befester sin posisjon som en av
nyere pophistories beste grupper. B
MATIAS HELGHEIM
LUKESTAR
«Lake Toba»
(Phone Me Records/Tuba)
cd
Kortvarig glede. Ikke på lang
tid har jeg hørt et band være
så likt et annet. Dette er etter
mine begrep bøffing av
«sound»! Lukestar er bandet.
Mew er oppfinneren.
Lukestar kan forsøke å si at dette bare er tilfeldig.
I så fall må de se inn i øynene at denne
typen musikk gjør danskene bedre.
Oslo-bandet bruker ofte også samme virkemidler
som Arcade Fire (dvs. overganger,
koring, osv.). Musikken skiller seg derfor ikke
ut. Misforstå meg rett: Lukestar gjør ikke noe
feil. Men de prøver heller ikke på noe som
kunne blitt skikkelig bra. Da blir plata etter
hvert intetsigende. De fyller ingen tomme
rom i musikk-Norge.
En lytter som elsker de to ovennevnte og
liknende band, priser seg nok lykkelig for at
vi har fått et slikt også her i Norge. Endelig!
For min egen del er det ikke et savn. Slike
band trengs det ikke flere av. De klarer å
gjenta seg selv mer enn nok helt på egen
hånd.
Det er vanskelig å peke på spor som
skiller seg ut på «Lake Toba». Førstesporet,
Whiteshade, føles bra nøyaktig tre ganger,
mens det fjerde gang blir kjedelig. Slik er
det også med resten av plata. Sporene skiller
seg ikke nevneverdig fra hverandre, og flyter
sammen til en stor masse (i massen).
Fortjener ikke plata en sjanse? Tja, kan-
skje. Men jeg advarer: Ikke bli for entusiastisk
og grepet av øyeblikket. Det vil ikke vare.
D
MAGNUS GULBRANDSEN
«ROVDYR»
regi: Patrik Syversen
fi lm
Lett bytte. Vi har sett det før.
Fire ungdommer skal på tur,
de stopper på veien og blodbadet
er igang. Poenget med
skrekk blir vel da å imponere
med effekter, siden plotet tydeligvis
ikke har noe å si? Jeg
var et lett bytte for Rovdyr. Jeg ble redd, og
har aldri spist opp popcornen så raskt i vill
panikk. Men et lett bytte kan også være kritisk.
Året er 1974. Et kjærestepar, og et søskenpar
er på biltur. På en øde veikro plukker
de opp ei vettskremt jente som etter en kort
kjøretur må ut for å kaste opp. Den rappkjeftede
blir drept først.
Vi blir vitne til blodige effekter vårt øye
aldri har sett på norsk film før, og «Rovdyr»
kunne derfor gitt publikum en konstant redsel.
Filmen legger opp til at det ikke skal være
rom for å hverken blunke eller puste, men
den klarer ikke opprettholde det.
«Rovdyr» er en ok debut for regissør
Patrik Syversen, på lik linje med skuespiller
Henriette Brusgaard. Men filmen har noe
halvveis over seg. De første 20 minuttene serverer
i alle fall noe som likner et handlingsforløp,
men resten av tiden er det konstant
menneskeslakt. Man får av og til følelsen av
at det er mer 2007 enn 1974, og dette ødelegger
for stemningen som filmen prøver å skape.
Vi har sett skrekk, blod og ungdommer på
tur før. Dette er ikke noe nytt. D
KARI-ANNE JAKOBSEN
«PANIKK I KULISSENE»
regi: Kim Bjarke
teater
Tanketomt metateater. Folkelig
teater lovet Bjarte Hjelmeland
da han overtok som teatersjef.
Skal man dømme etter «Panikk i
kulissene», den første forestillingen
med han ved roret på DNS,
er han i god gang med å oppfylle sitt løfte.
For folkelig, det er «Panikk i kulissene».
Stykket, som er skrevet av briten Michael
Frayn, er en ren farse, og vi kan ikke snakke
om noen dypere mening i denne oppsetningen,
dette er kun forlystelse og intet annet.
Den handler om en teatertrupp som selv skal
sette opp stykket «Uten en tråd». Det skal
vise seg å bli et svært forviklingsfylt foretagende.
Skuespillerne innleder forhold med
hverandre, andre drikker og noen bare generelt
tøver. Over det hele presiderer en fortvilet
regissør, spilt av velopplagt Lasse Lindner,
som selv slett ikke er uskyldig i intrigene som
INGEN SØNDAGSTUR. Henriette Brusgaard i
nærkontakt med et av skogens «rovdyr».
utspiller seg. Resultatet kommer fullt til syne i
siste akt, der den siste oppsetningen av «Uten
en tråd» blir en fiasko helt utenom det vanlige.
«Panikk i kulissene» er en nokså imponerende
oppvisning i fysisk komikk. Folk flyr
inn og ut av dører, skuespillerne hopper, løper
og slåss over en lav sko, og dette er både morsomt
og vel iscenesatt. Dessverre hjelper det
lite når plottet er syltynt. Hvis man i det hele
tatt kan snakke om en historie her, er den
kun en unnskyldning for de utallige, til tider
svært tåpelige, sprellene vi blir utsatt for. Her
er ingen karakterutvikling og virkelig resolusjon.
Dessuten er rollene nokså utydelige og
karakterløse, men hvorvidt det er Frayn, regissør
Bjarke eller skuespillerne som er skyld
i det, skal jeg ikke spekulere i. D
HALVOR RIPEGUTU
«VÅRE VENNER KINESARANE»
forfattar: Are Kalvø
bok
Lett-tygd, smakfull og festleg.
Forfattaren erklærer «Våre venner
kinesarane» for å vere den
første og einaste boka innan
sjangeren «humorkulturhistoriereisebok».
Ein annan måte å
definere boka hans på er «realityserie i bokformat».
Hadde ein sett TV 2 på jobben med å
filme nynorskhumoristen då han laga boka,
hadde ein nemleg fått noko som likna på ein
realityserie.
Utgangspunktet er i alle fall spesielt nok:
Are Kalvø vil rette ein takk mot alt som er
nytt og nytenkjande i Noreg. For hans vedkomande
er kinarestaurantane symbolet på
nettopp dette. Boka vert ein hyllest til ris,
nudlar og etepinnar. Med eit sjølvpålagt krav
om å utelukkande ete kinamat i to månader,
gjev han lesaren eit innblikk i bygdekultur,
kinakultur, reisekultur og skjønnlitteratur.
Lesaren får óg svar på eit sentralt spørsmål:
Er han framleis tilhengar av eit fleirkulturelt
samfunn etter å ha ete på 158 kinarestaurantar?
Eg veit ikkje om nokon annan forfattar
hadde prestert å skrive ei såpass underhaldande
bok over noko så vanleg som etepinne-mat
og restaurantane som husar den. I
alle fall ikkje på 237 sider. Her er det få dødpunkt
– ei bok gjennomført på ekte Kalvøsk
vis. Sjølv den mikroskopiske teksten på siste
side er verdt å la auga sveipe over. Her finn
ein nemleg óg ablegøyer frå forfattaren.
Mot slutten kjennest det kanskje ut som
om du har høyrt det same kinamatpratet før.
Men her er det snakk om kort tid. Latteren
sit igjen laust då skribenten forklarar korleis
han køyrer forbi ein stad som heiter Enden,
der han funderer på om han skal stoppe ved
eit hus og spørje om enden er nær. Likar du
Kalvø, likar du denne boka. Kanskje ikkje ei
spesielt viktig bok. Men likevel eit særs godt
avbrekk frå bøkene dine som er skrivne av
brillekledde professorar. B
JANNE G. SØRGULEN