På norsk - For læreren - Cappelen Damm

dyrearter og er blant de eldste hulene. Blant de framstilte dyrene fins huleløver,
kjempehjort og ullhårede neshorn. I dag er alle disse artene utdødd.
Det betyr at denne rikest bemalte av hulene hører til den eldste istidskunsten.
Før dette funnet hadde en trodd at de enkle fingertegningene i bløt
leire var de eldste.
Lenge var det uvisst hva slags teknikk hulemalerne benyttet, og hva
slags farger de brukte og hva slags bindemiddel. Den franske arkeologen
Michel Lorblanchet ser ut til å ha kommet nærmest istidsmalernes teknikk.
Fargestoffene var mineraler som fins rundt hulene. Nyansene i fargene i
maleriene viser at det ble lagt mye arbeid i fargeframstillingen. Det er ikke
klart hvilket bindemiddel de benyttet. Det er ikke funnet proteinrester i
malingen som kunne kommet fra f.eks. eggehvite eller dyrefett, som har
vært benyttet i seinere tider. Det er mulig at kalsiumkarbonatet i kildevannet
i hulene har vært nok til å feste fargen på bergveggen. Det har også
vært foreslått at spytt har fungert som bindemiddel, men det er så lite protein
i spytt at det ikke har vært mulig å etterspore det. Men det er ikke bare
å feste malingen på bergveggen, det mest utrolige er den ufattelige holdbarheten.
Lorblanchet har også foretatt eksperimenter med maleteknikken han
mener huleboerne må ha benyttet. Etter at fargene var pulverisert, ble de
blandet med vann og tatt i munnen. Deretter sprøytemalte de ved å blåse
malingen utover veggen. Linjer med skarpe kanter lar seg sprøytemale ved
å blåse mellom kantene på håndflaten. Flekker, som på en hest, kommer til
ved å blåse gjennom et lærstykke med hull.
Vi står overfor det faktum at så langt tilbake vi kan følge menneskene,
er det skapt kunst av ypperste kvalitet, bilder som vi antar har vært dekkende
for den åndelige og materielle virkeligheten de levde i. Og når de har
kunnet skape så lødige bilder av sin virkelighet har de vel også hatt et tilsvarende
rikt utviklet språk.
Vitenskapen om den førhistoriske tiden kalles paleontologi, og studiet
av jordas forskjellige folkestammer, eldre og samtidige, kalles antropologi.
Ved hjelp av disse to vitenskapene har man prøvd å avdekke noen av de
hemmelighetene hulemaleriene byr oss.
Istidskulturene kan deles inn i fem perioder. Den første, 34 000–
30 000 f.Kr., kalles Aurignacisk, etter funnstedet Aurignac i Frankrike. Så
følger Gravettisk periode 30 000–25 000 f.Kr. Denne kulturen dekket det
sørlige Russland og Sentral-Europa helt til Spania. Disse folkene var
mammutjegere, og de var kunstnere. De skar blant annet ut små kvinnefigurer
i mammutelfenben, noen av dem ganske abstrakte, andre mer naturalistiske.
Fra denne tiden stammer Venus fra Willendorf. Hun har ikke ansiktstrekk,
bare et lite rundt hode. Hun har fete lår, fleskemage, diger rumpe og
digre bryster som understreker hennes fruktbarhet. Neste periode kalles
Solutarisk, 20 000–15 000 f.Kr., og Magdalensk fra 15 000–10 000 f.Kr.
I Norge ved Høgnipen i Degernes i Østfold ble det i 1950-årene påvist en
boplass fra mellomistiden. Den gangen lå Høgnipen som en øy i skjærgården.
Boplassen er den tidligste som er funnet i Norge, datert ca. 10 000 f.Kr.,
en litt varmere periode før isbreen igjen la seg over Sør Skandinavia og Nord
Tyskland. Men Høgnipenfolkene har ikke etterlatt seg særlig mye.
FØR-BOKA
01
17