På norsk - For læreren - Cappelen Damm

Tredje stopp
Om kunst av Ingvild Pharo og Egil Sagstad
Bildekunst i middelalderen
Middelalderens malerkunst betegnes som flatekunst. Med det menes at bildene
ikke skaper illusjon av rom, men at bildet er flatt. Figurene skapes ved
klare konturer, bevegelse i figurene skapes ved bruk av «unaturlige» gester,
vridninger av armer, hender, føtter og hode. Når en folkemengde skal framstilles
for eksempel, plasseres rekker av figurer over hverandre.
Bakgrunnen fylles av mønstre eller er ensfarget, slik at rom ikke oppleves.
Naturformer, som f.eks. bølger på en sjø eller fjell og bakker, blir omgjort til
mønstre. Fargen fyller tegningen, men den modellerer ikke en rund form
med nyanseringer. Foldefall og rikdom i et gevant skapes ved linjer.
Fargene er klare, og for våre øyne temmelig skarpe. En må tenke seg at idealet
har vært de strålende fargene og intensiteten i mosaikk, glassmaleri og
emaljearbeider.
Det er store forskjeller i kunsten mellom Italia og Nord-Europa, selv om
de grunnleggende stilkjennetegn som skissert ovenfor er de samme. Det vil
ofte være klassiske, dvs. realistiske trekk, i kunsten i Italia, både i bevarte
stedlige tradisjoner og i det klassiske som ligger i den bysantinske kunsten.
I Nord-Europa var den klassiske arven av naturlige grunner ikke særlig
sterk, så den romanske figurkunsten i maleri og relieffskulptur er framstilt
i et rikt linjespill og urealistisk figurframstilling, og der er ikke rom.
Figurene er tilpasset arkitektur enten det er maleri eller relieff. Det har vært
påpekt at de germanske folkenes kunst var vesentlig av dekorativ natur,
som jo nettopp har som en rammebetingelse at den skal tilpasses en gitt
flate på en bruksgjenstand, f.eks. knivskjefter, slededrag, utstyr til hest og
rytter, smykker, bohave osv., slik vi kan se det i de bevarte vikingetidsgravene
fra Gokstad og Oseberg. I Norge smeltet den innfødte treskurden,
med sine tradisjoner fra folkevandrings- og vikingtid, sammen med den
europeiske, kristne kunsten. Det ble igjen en rik oppblomstring av dekorativ
kunst, slik vi kan se særlig på de bevarte stavkirkeportalene, i noen grad
også på noen få, bevarte stoler og benker. I den norrøne kunsten var
sammenfletning av dyrekropper i kamp (f.eks. Urnesportalen tidlig 1100tall)
et vesentlig motiv. Når kunsten som følger kirken slår rot her nord,
kommer også de sørligere, dels klassiske og dels romanske motiver, som
bevingede drager, palmetteborder, og planteranker, inn i skurden. Denne
treskurden har overlevd i folkekunsten fram til vår tid med en stor blomstring
på 1700-tallet under innflytelse av barokke stilimpulser.
FØR-BOKA
03
39