På norsk - For læreren - Cappelen Damm

ånd rundt hodet er det festet vinløv. Masken er et silenhode og mannens
kostyme viser at han spiller en silen, en fordrukken, fetladen, eldre mann i
guden Dionysos’ følge. Mannen til venstre er kledd i ettersittende lærbrynje,
langt, mønstret skjørt og løveskinn over skulderen. Han holder en
kraftig klubbe over skulderen. Dette er helten Herakles, eller Herkules som
han kalles på latin. De to skuespillerne er vendt mot hverandre med silenhodet
mellom seg. Motivet viser en feiring av et satyrspill der guden
Dionysos var sentral. De to mannsfigurene som står speilvendt mot hverandre
har noen små, men karakteristiske forskjeller. De har begge ganske
kort tilbakestrøket, kraftig, lokkete hår og kort skjegg. Mens Herakles’ hår
og skjegg har tydelig markerte krøller med lyse striper, har silenskuespilleren
tett mørkt skjegg og hans mørke hår har røde striper. Hearkles har en
stor, kraftig kølle, silenen har en tynn. Silenens leopardskinn ser litt slitent
ut med sitt døde hode med lukkede øyne, det ser faktisk lett komisk ut der
det henger. Leoparden, dette smidige dyret, er redusert til et slapt skuespillerattributt.
Herkules’ slappe løveskinn er ikke så tydelig.
Festene for Dionysos
Teateret oppsto antakelig i tilknytning til dyrkning av guden Dionysos. En
dramatisering av hans liv, som blant annet omfattet hans lidelse, død og
oppstandelse, var vesentlig i kulten. Vasemalerier og relieffer viser mange
eksempler på vill og ekstatisk dans der vinguden Dionysos ble feiret med
«hellig galskap» under innhøstingen av druene. Evripides, en av de store
greske dramatikerne på 400-tallet f.Kr., skildret villskapen til kvinner som
ble kalt bakkantinner. De hadde drukket vin, og var ville og farlige i beruselsen.
Under kvinnenes dans, som var en fruktbarhetsdans, stampet de
voldsomt i bakken og virvlet seg i rytmiske krampaktige rundkast. I slik
dans er det som om deltakerne blir besatt av demoner, farlige truende
ånder. Etter at kvinnene hadde danset, kom menn i Dionysos’ følge. Noen
var utkledd som lystige satyrer med bakkropp som en geit. Satyrene spilte
fløyte. Det viktigste instrumentet i dionysoskulten var aulos, en fløyte med
dobbelt rørblad-munnstykke som hadde en skarp klang. Andre i følget var
silener. De ble framstilt som eldre, småfete, slaskete og fulle menn.
Orfeus, gresk keramikk i svartfigur (ca. 800–500 f.Kr)
FØR-boka side 15
Vasen på side 15 er en amfora i svartfigurstil fra slutten av den svartfigurperioden
i gresk keramikk (ca. 500 f.Kr.). Den lyrespillende Orfeus er vist i
profil med det karakteristiske arkaiske hodet med lang, utstående nese og
kort, framstående skjegg. Øyet er vist forfra. Som i egyptisk bildekunst er
hver kroppsdel vist fra sin mest karakteristiske side.
FØR-BOKA
01
19