Veterinærvesenet 1942

13
Det har vært usedvanlig mange tilfelle av luftveiskatarr hos hest, skjønt
jeg har inntrykk av at dette er en lidelse som folk nå ofte lar passe seg selv,
delvis •p. g. a. at den oftest har et forholdsvis mildt forløp. Den gamle behandlingsmAte
med damping og inngiving av medisin pr. os skaffet ekstra meget
arbeid og megen utgift i forhold til den nytte en kunne merke av det, hvorfor
folk fristes til å la sykdommen gå sin gang uten behandling. Når jeg nå en
sjelden gang får anledning til å komme på stedet og behandle hester med smittsom
luftveiskatarr, sprøyter jeg alltid med æther intramushilært i prs. cran.
musc. pectoralis s -u.perfisialis. (7,5 ccm til voksen hest) som det er anbefalt i den
nye Hutyra-Marek. I de få tilfelle jeg har hatt anledning til A bruke denne
metode, ved siden av isolasj on og hygieniske forholdsregler, har hesten blitt bra
igjen på forbausende kort tid.
Distriktsveterinær R. Roine, Moen i Målselv:
Halsbetennelse hos hest er gått ned i antall. Til gjengjeld opptrådte denne
lidelse på kyr på forsommeren. Den var svært ondartet, uten dog å kreve noen
dødsfall. Det fulgte høy feber med. De 11 oppførte tilfelle ble alle kurert med
antistrept.
Godartet beskjelersyke hos hest.
Distriktsveterinær R. Skarbo, Stranda, innberetter herom:
Godartet beskjelersyke hos hest opptrer hvert år i et bestemt herred i bedekningstiden.
Som oftest har hingsten overført smitten til flere hopper innen
de første symptomer viser seg og behandling iverksatt. Dette var også tilfelle i
år. Men da hingsten igjen etter noen dager ble tatt i bruk, ble den forholdsregel
gjennomført at hingstens penis og omgivelser ble grundig skyllet umiddelbart
etter hver bedekning. Som desinfeksjonsmiddel anvendtes Lugol oppløsning (2 %).
Det opptrådte seinere ikke flere tilfelle. Da det på forhånd ikke er mulig å utpeke
smittebærerne blandt hoppene, finner jeg at dette er den eneste brukbare
måte å hindre smitte på og den vil i kommende sesong bli gjennomført konsekvent
helt fra begynnelsen av.
Ringorm.
Distriktsveterinær L. Haga, Leirvik i Sogn, nevner i årsberetningen
følgende om denne lidelse:
Ringorm har vist seg særlig lei. Det er i år mer ringorm enn noensinde.
Bekjempelsen er også blitt hemmet p. g. a. vanskeligheter med å skaffe medikamenter.
Folk er meget slurvete og slipper befengte dyr på fellesbeite. Det
nytter hverken å be eller true dem. Etter min mening burde veterinæren, før
slippingen, foreta en masseundersøkelse og fastslå hvor det ennå er ringorm og
forby vedkommende eiere å slippe på beite. Som det nå går, holder sykdommen
seg fra år til år og får stadig større utbredelse.
Distriktsveterinær O. Westerheim, Lena, skriver om samme sykdom:
Ringorm var som vanlig adskillig utbredt etter beitetiden. Det har vært
vanskelig å få store nok salvemengder på apotekene til bekjempelsen av denne
lidelse, hvorfor jeg ofte har tilrådet eierne å lege en smørelse selv bestående av
like deler tretjære og brukt bilolje, tilsart litt grønnsåpe og kreolin hvis det kan
skaffes. Når en passer på å oppvarme denne smørelse så den blir lett å gni inn,
er den meget brukbar.
2