Veterinærvesenet 1942

25
Veterinærene A. Ose, Porsgrunn, og O. T. Valle, Tvedestrand,
meddeler også at de har meget gode resultater ved behandlingen av
krampegriser med så store doser luminalnatrium at grisene sover
2-3 dager, og de er gått helt over til denne behandlingsmåte.
Kst. distriktsveterinær M. Ryalen, Valsøyfjord, forteller om smågrisdødelighet
p. g. a. avitaminose:
Våren 1941 i april—mai b,le smågrisdødeligheten påfallende stor idet 30-50%
kreperte. To purker som ble flyttet og der fikk avfall fra husholdningen fødte
pene kull som levde opp. Jeg ble første gang tilkalt 31 januar 1942. Tre purker
hadde da griset 6-14 dager i forveien og fått tilsammen 30 unger. Storparten
av disse var krepert, og de gjenlevende var syke. De hadde liten eller ingen
matlyst, var blåligrøde på ryggen, hyperemi ved endetarmen og skjeden med
blødninger på disse steder. Alle var sløve og slappe og var halvparetiske i bakparten.
Hjalp en av dem opp på beina hadde de ataktiske bevegelser, slepende
gang og ravet overende': De hadde subnormal temperatur, pulsen var svak og
med forøket frekvens. Karakteristisk var et blodig skorpet eksem rundt haleroten.
Dette er også iakttatt tidligere. Hos griser som hadde overlevet sykdommen
var halen demarkert ved roten og falt. Ingen av purkene viste tegn på
sykdom og det var melk nok i deres jur. To av de døde grisunger ble obdusert.
Ved seksjonen fantes leveren lys, noe forstørret med avrundede kanter og degenert.
Krøskarrene var sterkt injiserte. En av grisungene hadde en lett tarmkatarr.
Ellers var seksjonsfunnet negativt.
Av de gjenlevende ble 2 sprøytet med B-vimin forte 2000 I. E. intramuskulært.
Seinere ble meldt at disse to levde opp mens de øvrige døde. Til
to purker som skulle få smågriser ca. 14 dager seinere ble forordnet tilskudd
av gjær.
Den 20 februar ble jeg på ny tilkalt. De to purker som hadde fått gjærtilskudd
hadde da griset og fått tilsammen 26 unger. Seks av disse var syke
og viste liknende symptomer som tidligere beskrevet men mindre uttalt. De var
mindre av vekst enn de øvrige i kullene. Disss seks ble også behandlet med
B-vimin forte. Symptomene svant snart og 8 dager seinere var de like store som
de andre.
Seinere ble brukt gjærtilskudd til alle drektige purker og i et par tilfelle
ble det injisert B 1-vitaminpreparat. Etter symptomer (spesielt det skorpete
eksem) og resultatet av behandlingen syntes her å foreligge en B-avitaminose,
Fôret som ble brukt til purkene var mindre bra og muligens lagret i lengere
tid. Riktignok angis grisen selv å kunne danne betydelige mengder B i tarmen,
men det kan vel også være avhengig av fôret i en viss grad.
Mangelsyke hos sau.
Distriktsveterinær S. Ullestad, Vik i Sogn, forteller om B-avitaminose
hos lam:
En del lam — 8 stykker ---- viste noenlunde samme symptomer. De var
alle ca. 14 dager gamle, kunne ikke stå, brekte og lå slappe og likegyldige som
om de var søvnige. Flere hadde trekninger og kramper. Samtlige kom seg etter
B 1-injeksjoner, flere etter bare en innsprøyting på 10 mgr aneurini hydrochloridum.
De mest medtatte fikk 4-5 innsprøytin.ger.