88/1996 - Universitetet i Oslo

108 Hanne Lillebo og Svein Erik Moløkken
hadde gjort henne eldre. Dag ut og dag inn i kalde bygater og
trappeoppganger. Dag ut og dag inn på harde stoffer. (Døden p å
Oslo S, s. 41).
Pelle og Proffens solidarisering med narkotikamisbrukere og
prostituerte/utnyttede i Døden på Oslo S (og dessuten Pelles forelskelse
i Lena) viser at det ikke er personene en må klandre for at de har
kommet ut på skråplanet. Representantene for ordensmakten og
samfunnets vern om utsatte ungdommer, henholdsvis politiet og
Skånseth, svikter begge denne solidariseringen. Dermed rettes kritikken
mot samfunnet som produsent av de skjebnene leserne møter i boka:
-Jeg mener det er Skånseth & Co som har drept henne. Hun gikk
ikke på heroin fordi hun syntes det var moro. Og hlill dreiv ikke og
knulla Skånseth fordi hlill syntes det var moro heller! Proffen
nikka. - Enig! Vi skal flå den jævelen. Fy faen, vi må flå den
jævelen! (Døden på Oslo S, s. 127)
Når samfunnet svikter, er det enkeltindivider som Pelle og Proffen, som
har nære menneskelige fellesskap i ryggen - familien - som må trå til.
Med dette blir familieinstitusjonen et ressurs-fellesskap som, midt oppe
i all kritikken, gjøres til en positiv representant for samfunnets
bestående verdier. I Giftige løgner er samfunnskritikken mer
neddempet, men absolutt til stede. Moral overfor fellesskapet står
sterkt her. Ut ifra dette rettes det klar kritikk mot miljøforurensere som
misbrukere av samfunnets kollektive miljø, mens miljøorganisasjoner
og -forkjempere, som med sine utradisjonelle metoder og sin iver for
direkte aksjoner ofte blir sett ned på av samfunnskollektivet, blir tillagt
en høy moral overfor det samme fellesskapet som er mistroiske til dem.
Statens forurensningstilsyn, med sine konvensjonelle metoder, blir som
representanter for samfunnet og det bestående betraktet som
maktesløse i miljøkriminalitetens infløkte spill. Nettopp det infløkte
understrekes i spenningsoppbygningen. Dette skaper ytterligere