88/1996 - Universitetet i Oslo

46 Svein Slettan
Det finnes jo annet enn skolen i verden, og det er jo dessuten så, at
barn har ikke bare hode, de har også naget som heter hjerte. Men
det, tror jeg, skolen har så lett for å glemme, og derfor støter den
ofte barna fra sig. Barn har jo alle en trang til å forståes, både de
som er flinke og de som er dårlige. (s. 98 f.)
Lærerne inne i byen synes langt mer humane enn den ildsprutende tante
Inga. Men Kari ville ikke vært en Scott-helt dersom hun hadde funnet
seg vel til rette på skolen. Det er matematikken - teorifaget par
excellence - som blir det store problemet. Hun klarer ikke eksamen, og
bryter - med foreldrenes samtykke -like godt med hele skolen, drar hjem
igjen til landsbygda, der familien venter og der hun ser for seg en
tilværelse i framtida som husmor for sin utkårede Erik. Det er en reise
med symbolske overtoner i dette forfatterskapets verdiunivers: Fra
byen og skolen tilbake til naturen og de praktiske oppgavene i
husholdningen.
Naturforholdet er altså også sentralt i denne romanen. Det spiller
en avgjørende rolle for hovedpersonen og ligger i bunnen gjennom den
stadige didaktiseringen i teksten. Som i de tidligere barnebøkene
framstilles også her naturen som en sterkt positiv kraft. Er en først
rettet inn i et positivt og respektfylt forhold til naturen, kan det ikke gå
galt i livet. Akkurat som i Hollender-Jonas' tilfelle lar Scott det skinne
gjennom en guddommelig dimensjon i naturkreftene:
Snart viste regnbuen sig oppe i skyene, den stod som en gullport
fra ås til ås, og vinden blåste tvers gjennem og feiet uværet langt
bort. En gang Kari stod lenge og stirret, så hun likesom et ansikt i
porten, et stort ansikt med hvitt skjegg. Det var kanskje bare en
sky, men det kunde også være Gud, som stakk hodet ut og så ned
på jorden. (s. 76)