88/1996 - Universitetet i Oslo

Ingvar Ambjørnsens Pelle og Proffen-bøker - samfunnskritikk? 79
- Jeg har alltid kalt meg anarkist i mange år, men nå er det slutt.
Den gamle anarkistiske modellen kan du bare slenge på dynga. Jeg
tror ikke på anarkismen som en løsning på de problemene vi står
overfor i dag. Med miljø-trusselen hengende over oss, er det
nødvendig at vi snakker sammen og løser problemene før det er
for seint. (op.cit.)
Også som kriminalromanforfatter (Den siste revejakta m.fl.) har
Ambjørnsen markert seg med et samfunnskritisk syn, men han påpeker
selv at han ikke har "hatt som program å ta opp samfunnsaktuelle
temaer, men hittil er det blitt slik av seg selv" (Bakkemoen 1990). Når
det gjelder kriminalromaner, nevner Willy Dahl i sin litteraturhistorie
nettopp Ambjørnsen blant de som har bidratt til at denne sjangeren igjen
har fått den status den fortjener i det norske skjønn-litterære
landskapet:
De siste årene har vært en blomstringstid for den litterære,
høyverdige krimroman, med navn som Ingvar Ambjørnsen, Lars
Saabye Christensen, Alf R. Jacobsen, Roy Jacobsen, Idar Lind og
Kim Småge. Deres underforståtte budskap er det samme: Norge
er et pengestyrt og fundamentalt ondt samfunn, som hardt og
nådeløst slenger sine mindre vellykkete borgere på sosialen eller i
narko-helvetet. Men disse forfatterne preker ikke revolusjon. De
skriver, lett resignert, om det lille menneske i mektige makters
vold, og det de skildrer, er et Norge som holder på å miste sin
uskyld. (Dahl1989:311).
Ingvar Ambjørnsen er viet liten plass i litteratur historiene så langt, men
dette kan skyldes at det ikke er skrevet noe større litteraturhistorisk verk
de seinere årene - med unntak av Willy Dahls trebindsutgave. Men det
kan være verdt å merke seg at i den nyeste norske ettbinds litteraturhistorien,
Norsk litteratur i tusen år. Teksthistoriske linjer (1994), er