2008-02 - Museumsnytt

More documents

Recommendations

Info

Slangetemmerne lar seg fotografere på Djema el Fna mot betaling. Foto: Oda Nedregård og sviktet av reisehåndbøkene som vi har tatt med fra Europa. De har ikke understreket nok hvor viktig det er å være forberedt på kvinnesynet i det tradisjonsbundne Marokko. Den tredje dagen har vi imidlertid knekt koden; Nå har vi sluttet å smile og sluttet å svare på henvendelser som vi ikke selv har tatt initiativ til. Vi beundrer arkitekturen og omgivelsene i taushet, og i det offentlige rom henvender vi oss bare til kvinner, dersom det finnes noen. De krenkende tilropene stilner og blir færre ettersom vi forstår mer. Når en selger den sjuende dagen griper etter armen til datteren min, blir han stoppet av et hardt rop fra en eldre mann. Den nye væremåten vår gjør oss mindre utsatt og lokalbefolkningen mer solidarisk innstilt mot oss. Fattigdommen Når kvelden og mørket senker seg over Djema el Fna, blir hele plassen lyst opp av hundrevis med lanterner som dingler fra side til side over de mange titalls matbodene som mennene har stilt opp i løpet av ettermiddagen. Grillrøyken legger 22 • MUSEUMSNYTT plassen i tåke, og bodene likner små båter i det duvende tåkelyset. Her kan man kjøpe seg en grillrett eller en myntete. Det er billig å spise her, og maten er god. Det er også lettere å kontrollere standarden på hygienen her, enn på et restaurantkjøkken. Maten tilberedes på stedet, og serveres på et bord rett foran kokken. Utebodene på Djema el Fna gir også variasjon til den vanlige restaurantmaten i Marokko som er tajine og couscous. Ofte er dette de eneste matrettene som restauranten kan tilby, et fullverdig måltid med vitaminer fra grønnsaker og proteiner fra lammekjøtt eller kanskje sauehjerne. Under et besøk på andre siden av Atlasfjellene møter vi faren til vår bekjente. Han er 94 år og fremdeles ved god helse. - Det er fordi han har spist tajine hele sitt liv og fordi han har holdt seg i bevegelse, forklarer sønnen hans. Mange av dem vi ser på Djema el Fna kommer ikke til å leve like lenge. Tigging er svært utbredt, og flere er like ved å falle i avgrunnen. Svært tynne, unge kvinner står i den februarkalde skumringen med de tynnkledte barna sine på ryggen og selger småting som koster nesten ingenting. De er sannsynligvis verre stilt enn de etablerte tiggerne, og befinner seg få dirham fra katastrofen. Guiden vår kommer fra en mellomstor by noen timer unna. Han lever av å frakte turister ut til stillheten i ørkenen langs grensen til Algerie. Han ser turistene fra fortauskafeene som ligger langs Djema el Fna. Noen av dem blir med ham den lange veien over fjellene, en reise som tar mer enn et døgn. Den ene veien. – Jeg pleier å henvende meg til dem den tredje dagen, sier han. - Djema el Fna er kaos, man blir sliten og kan ikke oppholde seg lenge der. Den tredje dagen er de lei, og klar for å dra videre.
Pomormuseet i Vardø tar form Erfaringer fra et norsk-russisk samarbeid Etter at pomorhandelen ble lovlig i 1789 var det ikke uvanlig at mellom to og tre hundre pomorskuter anløp havnene i Finnmark og Troms i juni og juli. Av: Ole Lindhartsen Foto: Svenn E. Olufsen.Varanger Museum. Pomorhandelen var i utgangspunktet tusk-handel, der russere og nordmenn byttet russisk korn og tømmer mot norsk fisk. I 1789 ble virksomheten lovlig som følge av mer liberalistisk handelsideologi. Etter hvert ble produkter som vin, te og tobakk vanlige handelsvarer. Pomorhandelen ble et vesentlig tilskudd til økonomien i Nord-Norge. I dette handelssamkvemet spilte Arkhangelsk og Vardø en vesentlig rolle, og det var denne historien Museet for Trearkitektur i Arkhangelsk (MTA) og Vardømuseene satte seg fore å dokumentere i 1989. Museet for Trearkitektur og Vardøhus Museum I 1972 skrev Aftenposten: «Arbeid i gang for fiskeri og pomormuseum i Vardø». Museet skulle lokaliseres i Brodtkorbanlegget, men skulle forbli en drøm helt til 1989, da den første samarbeids- Brodtkorbanlegget i Vardø. Pomormuseet er i den største bygningen i midten avtale ble inngått mellom MTA og Vardøhus museum. Denne avtalen var på sett og vis kimen til alle de andre avtalene som skulle komme i årene framover. Avtalene skulle gjelde utstillinger, faglig samarbeid, fartøyvern, bygningsvern, gjenstander, foto og film, arkivalia og kulturminner, med andre ord et bredt anlagt samarbeid. I juni 1990 skrev Finnmarken om en «HISTO- RISK MUSEUMSAVTALE» som egentlig er ganske lik den forrige, men som i sterkere grad peker fram mot samarbeid innen utstillingsarbeid. I 1992 møttes representanter for museene, og man regnet med at dette kunne ferdigstilles til Vardøhus Museums 100 års jubileum i 1994, men arbeidet skulle komme til å ta tretten år, ikke to. Kultursjokk I 1994 utkom forprosjektet til Pomormuseet. Heftet var på 125 sider, og ga en detaljert framstilling av det kommende museum. I Arkhangelsk var man begynt å samle inn gjenstander og lage kopi- MUSEUMSNYTT • 23
Page 1 and 2: Museumsnytt • nr. 2 • 2008 •
Page 3 and 4: leder Utrivelig i Trøndelag De sis
Page 5 and 6: I Trondheim er flere museer oppgitt
Page 7 and 8: Ingen kjære mor - Vi vil ikke vike
Page 9 and 10: 2009-budsjettet. Høyersten karakte
Page 11 and 12: det reaksjoner. I dag har jeg hemme
Page 13 and 14: Fra Triptykon oppført et sted hvor
Page 15 and 16: Linjene trekkes mellom de russiske
Page 17 and 18: den store sammenhengen. For å kunn
Page 19 and 20: i Norge. Pareli har selv intervjuet
Page 21: kulturelt sentrum. Gamlebyen er omg
Page 25 and 26: Økende husleie ved museene Husleia
Page 27 and 28: are er innvandrere fra den tredje v
Page 29 and 30: Hva med publikum? Trøndelag Folkem
Page 31 and 32: ET ISKALDT GUFS I Museumsnytt nr 1

2008-02 - Museumsnytt

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?