Fra hat til kjærlighet Nå beklager de! Raushet og mål - Maritastiftelsen

På vei inn i lukket avdeling blir vi tatt
imot av fengselsprest Terje Auli. Her rasler
det i nøkkelknipper og vi går inn i en
verden av jern, gitter og tunge, stengte
dører. Han sier til MaritaNytt at han aldri
har sett noen som har blitt så forandret,
og som lyser så mye opp i fengselstilværelsen.
Tran er ansvarlig for å lede
flere aktiviteter som musikk, spinning
og gym. Mens presten går for å hente
Tran, forteller dagens ass. aktivitetsleder
Kjartan oss: – Tran har helt unike egenskaper.
Han er kontaktskapende og virker
beroligende på alle. Han er både sterk og
uredd, og har et mot vi sjelden ser. Han
har en unik evne til å ordne opp i konflikter,
og er veldig godt likt. Det er ingen
som baksnakker ham. Det har forundret
meg flere ganger…
I Saigons gater
Vietnameseren møter oss med et varmt
smil og et fast håndtrykk, før vi setter
oss ned i et blåmalt musikkrom hvor vi
blir servert kaffe. Det er et paradoks å se
et så åpent og smilende ansikt på et slikt
innestengt sted. Vi ber Tran om å fortelle
oss litt om oppveksten i Vietnam.
– Jeg ble født i en av Saigons bakgater
i 1975. Hverdagen bestod av å skaffe
seg mat for å overleve. 95% av barna var
uten skoletilbud. Jeg vokste opp på gata
hvor lærdommen bestod av vold, gjenger
og konflikter. Det var vanlig å se folk bli
knivstukket. Først får du mye juling, så
lærer du å tåle det og ta hevn. Slik ble
jeg sterk. I konflikter med politiet ble
jeg også mishandlet, noe som ga meg et
voldsomt hat og sinne.
Avbrutt skolegang
Hvordan var det å komme til Norge som
flyktning?
– Det var ikke lett. Jeg var 17 år gammel
og kunne verken lese eller skrive.
På Rosenhoff skole fikk jeg tilbud om
grunnskole. Jeg husker at jeg holdt kulepennen
som en kniv og satte et kryss
som underskrift på skolepapirene. Da
de hadde sortert ut 15-20 personer som
kunne skrive og snakke norsk, i grupper,
var det bare meg igjen til slutt. De sa at
jeg var spesiell siden jeg ikke kunne noe
som helst. Jeg begynte på skole for å gå
Gud, kan du vise meg et lys?
Hvis ikke, dør jeg!
tre år, men sluttet etter to uker. Ganske
snart ble jeg med i en gjeng som kjøpte
og solgte narkotika. Jeg ble akseptert og
respektert i gjengmiljøet fordi jeg var god
til å slåss. Dette miljøet kjente jeg til fra
før, her kunne jeg fungere, i motsetning
til på skolen. Jeg gikk bare to uker på
ungdomsskolen, men etter at jeg kom i
fengsel, har jeg fullført den, sier en ivrig
Tran.
Gjengopprør og mer kriminalitet
Du var også anklaget for å ha vært med i
gjengopprøret på Oslo S i 1995?
– Ja, jeg og mange andre fikk en dom
for legemsbeskadigelse, en annen ble
dømt for drapet og utvist. Jeg ble løslatt
i 1996, men saken ble ikke ferdig behandlet
før i 1998, og da ble jeg frikjent. Når
du har sittet i fengsel og blitt løslatt nyter
du mer respekt og blir sett på som tøffere.
Etter dette trakk Tran seg mer og
mer inn i det vietnamesiske gjengmiljøet.
Kriminaliteten ble hardere og han spilte
en sentral rolle. På denne tiden gikk det
utforbakke.
– Ingen våget å gjøre noe mot meg.
Alle visste hvem jeg var. Hvis jeg skulle ta
en person, ga jeg beskjed først, og brukte
ikke dirty triks. Det var den sterkestes
rett som gjaldt. Jeg så på meg selv som
en ærlig kriminell som tok fra de rike og
ga til de fattige.
Hvis jeg kunne startet livet med barnehage,
skoler og videregående utdanning
ville jeg kanskje hatt mye kunnskap
og valgt et annet liv. Men, i min verden
var loven: slå eller bli slått – vinn eller tap
– lev eller dø. Skolen og gatas lover er to
forskjellige verdener.
Hiep Tran – Fra hat til kjærlighet
Baronen & Baronessen
Natt til søndag 10. juni 2001, på en blanding
av alkohol, rohypnol og kokain mistet
du kontrollen og skjøt ned syv personer
utenfor Baronen & Baronessen. Utrolig
nok ble ingen drept. Hva tenker du om det
i dag? Tran ser opp og peker mot taket.
– Gud passet på dem.
Trodde du på Gud?
– Ikke da, men etter hvert skjønte jeg
at Gud var der, ja.
Men i begynnelsen av rettsaken innrømte
du ingenting og viste ingen anger?
– Jeg kom i fengsel og hadde ingen
anger, bare mye sinne. Jeg hevdet at de
startet først og at det hele ikke var min
skyld. Jeg tenkte aldri over konsekvensene.
Under rettsaken forundret jeg meg
over at ingen av de jeg ”henrettet” hadde
blitt drept.
En helt ny erkjennelse
Hva fikk deg til å tenke andre tanker?
– Mange vonde tanker plaget meg etter
de fatale skuddene. Jeg vet ikke hvorfor,
men en natt på cella ba jeg til Gud. Min
bakgrunn er buddhismen, men jeg ba;
Gud, kan du vise meg et lys? Hvis ikke,
dør jeg! Jeg fikk et indre syn av et sterkt
lys. Etterpå sovnet jeg, og sov som et lite
barn uten de vanlige marerittene. Da jeg
våknet hadde jeg helt nye tanker om meg
selv og livet mitt. Jeg forsto hvor feil jeg
hadde tatt og hvor mye skade jeg hadde
påført andre mennesker. Plutselig traff
det meg rett i hjertet. Jeg forsto hvor mye
galt jeg hadde gjort. Før hørte jeg aldri på
noen, verken mine foreldre eller andre.
Nå forstår jeg at det er jeg som hadde feil,
og de som hadde rett. Fordi jeg bar på så
Foto: Stephen Folde
MARITANYTT :: Nr. 3 – 2007 5