Fra hat til kjærlighet Nå beklager de! Raushet og mål - Maritastiftelsen

Hiep Tran – Fra hat til kjærlighet
Jeg blir trist når
jeg tenker på de
mennesker jeg har
påført skade og
ødeleggelse.
Foto: Stephen Folde
Min far sa at han har
fått sin sønn tilbake.
Jeg har fått et helt nytt
forhold til min familie!
6
MARITANYTT :: Nr. 3 – 2007
mye hat og hadde et voldsomt temperament,
skjedde det så mye galt. Da jeg ba til
Gud, gjorde han noe med temperamentet
mitt. Hvis jeg blir provosert i fengslet, tar
jeg ikke igjen. Fra den natten jeg ba, har jeg
fått en sterk vilje til å gjøre gode ting. Jeg
kaller det for et mirakel; kan ikke beskrive
det med andre ord. Jeg fikk kjærlighet og
hater ikke mer. Jeg kan ikke hate politiet
lenger, ler Tran, for så å bli alvorlig:
– Jeg blir trist når jeg tenker på de mennesker
jeg har påført skade og ødeleggelse.
Politiet gjør bare jobben sin. Jeg har gjort
feil. Det er ikke bare å skyte noen, sone og
så være ferdig med det. Din egen familie
lider, familien til de skadde eller drepte
lider, barn og venner lider. Mange er involvert.
Handlingen er ikke ferdig med
at dommen er sonet. Straffen er plager
hele livet for alle, også de som er uskyldig
involvert.
Glad i mennesker
Etter din nye tro og holdningsendringen du
har vist i fengslet, skal din far ha sagt: ”Jeg
har fått min sønn tilbake!”
– Ja, jeg har fått et helt nytt forhold til
min familie, nikker Tran smilende. Det
er tydelig at forholdet til familien betyr
mye for ham. Under soningen har Tran
hjulpet mange til å gå ned i vekt og komme
i bedre form gjennom tilpassede dietter og
trening. Han har også hjulpet metadonavhengige
med nedtrapning og motivert folk
til å slutte å røyke, både tobakk og hasj.
Hvorfor bruker du så mye krefter på å
hjelpe andre?
– Det gir meg en god følelse. Jeg er blitt
glad i mennesker og bryr meg om dem.
Jeg får vondt inni meg når andre har det
vondt.
Skuespill?
Tran er tydelig begeistret når han forteller
om kjærligheten og styrken Gud gir. Det
vil han gjerne dele med både innsatte og
ansatte.
Tror alle på deg, Tran?
– Noen fengselsbetjenter tror nok at jeg
spiller skuespill og smisker for å få bedre
soningsforhold, men jeg vet at Gud tror
på meg. Jeg trenger ikke noen fordeler fra
dem. Jeg ber ikke Gud om å få ting, eller
om å bli løslatt, men bare om tilgivelse og
kjærlighet. Da lærer jeg å tilgi og bitterhet
og hat får ikke plass. Irritert kan jeg bli,
men ikke slik som før. Det gamle og den
personen jeg var, er borte.
Framtiden
Om jeg bor i Vietnam, eller om jeg fortsatt
kan bo i Norge og jobbe med Maritastiftelsen,
vil jeg bidra til at ungdom som er
slik jeg var, får oppleve Gud. Som fri mann
kan jeg reise rundt og lære andre om dette
nye livet. Jeg har også lyst til å lære mange
nye ting ute.
Nå er det fattet et vedtak om utvisning tilbake
til Vietnam. Dette er anket. Hvis du
ikke får bli i Norge, tror du at det finnes en
framtid for deg likevel?
– Jeg har gitt livet mitt til Gud, så, ja, jeg
tror på en framtid med Gud uansett. Hvis
jeg ikke hadde møtt Gud, ville jeg vært
kriminell både i fengslet og utenfor både
i Norge og Vietnam. Politiet tror fengselet
stopper kriminaliteten. Det er feil. Hvis jeg
ville, kunne jeg styre kriminaliteten herfra.
Nå forstår jeg konsekvensene av splittede
familier, ødelagte forhold mellom far og
sønn, mor og datter. Alle skader og lidelser
gjør meg trist. Jeg vil reparere den skaden
jeg har gjort før, ved å gjøre gode ting for
samfunnet. Her inne i fengslet forsøker
jeg å forklare hva som er rett og galt. Jeg
kan ikke stoppe dem, men jeg kan gi råd
i samtaler ved å fortelle om mitt liv og om
de konsekvenser handlingene våre får.
– Jeg prater med Jesus hver dag, og ber
ham om å gi meg den kjærligheten jeg
trenger. Folk ser på meg og skjønner at
jeg har opplevd Guds kraft. Jeg ser nå at
dette har en positiv effekt på andre mennesker.
Tran viser oss rundt i gymmen og gjør
noen øvelser for oss. Før vi låses ut går vi
inn i aktivitetsrommet hvor vi hilser på
noen medfanger. Her er det en sosial og
kameratslig tone. Humoren sitter løst og
de lurer på om det bare er den sprekeste vi
vil ta bilde av. Klemmer og faste håndtrykk
utveksles. Så vandrer Leiv Holstad, fotograf
Stephen Folde og jeg ut av den fengselsporten
hvor Egon i Olsenbanden alltid spaserte
ut fra, vel vitende om at Gud har en
plan for Tran. Denne planen består ikke av
nye lovbrudd, men å være et lys og forbilde
for de som samfunnet har gitt opp.
Foto: Stephen Folde