You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
16 miljøhistorie: debattekster<br />
Miljøvern i en<br />
nedgangskonjunktur<br />
Kristin Asdal, historiker og forsker ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur, UiO.<br />
Hvordan skal regjeringen møte finanskrisen?<br />
Hva slags tiltak skal myndighetenes krisepakker<br />
inneholde? Når miljøvernminister Erik Solheim<br />
har forsøkt å utnytte de dårlige tidene til å<br />
argumentere for økt satsing på miljøtiltak, kan<br />
det være fordi han kan sin økonomiske historie.<br />
At økonomiske nedgangtider er blitt utnyttet til<br />
en mer aktiv satsing på miljøvern har nemlig<br />
skjedd før. Men vil det skje igjen?<br />
Alle som har fulgt med på norsk og internasjonal<br />
miljøpolitikk over tid, vet at oppmerksomheten<br />
omkring miljøvern skifter med økonomiske<br />
konjunkturer. Utvikling av miljøpolitikken må<br />
forstås i nær sammenheng med økonomiske<br />
rammebetingelser. Da det norske miljøverndepartementet<br />
ble etablert i 1972 skjedde det<br />
innenfor rammen av en vekst med vern-ideologi.<br />
Miljøvern måtte ikke bare avveies mot den<br />
generelle økonomiske politikken. Miljøvernet<br />
ble også underordnet den.<br />
Ved inngangen til 1970-tallet var ikke dette<br />
noe overveldende problem. De økonomiske<br />
rammebetingelsene var meget gode. Årstalen<br />
til sentralbanksjef Erik Brofoss i 1969 er<br />
et illustrerende uttrykk for det. Her handlet<br />
det ikke om å komme gjennom dårlige tider.<br />
Spørsmålet var snarere: Skulle en innstille seg<br />
på en vekstrate på 3–4 prosent, eller ta sikte<br />
på å komme opp i 5–6 prosent, som tidligere<br />
år? Brofoss hadde svaret på sitt eget spørsmål<br />
klart: Hovedoppgaven måtte være å sørge for<br />
at den sterke veksten man hadde hatt så langt<br />
gjennom 1960-årene fortsatte. Innenfor en slik<br />
ramme av tillitsfull tro til fortsatt sterk økonomisk<br />
vekst ble det etablert en politisk målsetting<br />
om å skape et kvalitativt bedre samfunn.<br />
Når de grunnleggende behovene etter hvert<br />
var dekket, kunne man vel i større grad konsentrere<br />
seg om kvaliteten på godene? Det<br />
kunne for eksempel innebære å ta seg råd til<br />
kostbare miljøreformer.<br />
Men hvilken og hvor mye miljøpolitikk som blir<br />
resultatet, har ikke bare sammenheng med<br />
gode eller dårlige økonomiske konjunkturer.<br />
Det har også sammenheng med syn på hvordan<br />
de økonomiske rammebetingelsene og<br />
konjunkturene skal forstås. Her spiller ikke bare<br />
skiftende miljøvernministre og det bestående<br />
Miljøverndepartementet en viktig rolle. Like<br />
viktig er rollen til skiftende finansministre, økonomprofesjonen<br />
og det departementet som<br />
alltid har forstått seg selv som det egentlige<br />
og overordnede ressursdepartementet, nemlig<br />
Finansdepartementet. Som i dag var også<br />
mange av 1970-tallets økonomer opptatt av<br />
å bidra til å finne løsninger på datidens miljøproblemer.<br />
Deres forslag til løsninger må ses<br />
i sammenheng nettopp med tilliten til at den<br />
økonomiske veksten ville fortsette. Det gjaldt<br />
bare å finne en litt annen og mer miljøvennlig<br />
in<strong>nr</strong>etning på den. Antagelsen om en krisefri<br />
økonomi og fortsatt sterk vekst ble nærmest<br />
en garanti for at ikke det å satse mer på miljøvern<br />
skulle ”gå utover” økonomien. Situasjonen<br />
var på en måte for robust til at det kunne<br />
oppstå problemer. Finansdepartementet var da<br />
også, særlig i teorien, sterkt interessert i å bidra<br />
til å løse miljøproblemene i denne perioden.<br />
Sett i ettertid var det her nærmest en rørende<br />
tro på fleksibiliteten i økonomi- og industripolitikk.<br />
Allerede i 1971 tok Finansdepartementets<br />
økonomiavdeling til orde for prinsippet om at<br />
forurenseren skulle betale. Å la være å skattlegge<br />
forurensende produksjon var å betrakte<br />
som subsidiering. Løsningen som ble forfektet<br />
var miljøavgifter. Riktignok kunne det være problematisk<br />
for konkurranseevnen dersom andre<br />
land førte en annen politikk. I så tilfelle måtte<br />
den langsiktige politikken være at Norge in<strong>nr</strong>ettet<br />
seg deretter og rett og slett satset på annen<br />
form for industri.<br />
Men den krisefrie økonomien varte ikke evig.<br />
Andre halvdel av 1970-tallet ga nye ramme-<br />
betingelser i rikt monn. Med utgangspunkt i<br />
resonnementene over kunne en tenkt seg at<br />
miljøpolitikken ble satt til side under en nedgangskonjunktur.<br />
Det ble ikke resultatet – tvert<br />
i mot. Økt satsing på miljøtiltak ble ikke bare<br />
lansert som et bidrag til å løse miljøproblemer.<br />
Økt satsing på miljøvern ble også lansert som<br />
et bidrag til å løse økonomiske problemer: Miljøpolitikken<br />
ble en integrert del av motkonjunkturpolitikken,<br />
altså myndighetenes økonomiske<br />
politikk for å motvirke effektene av nedgangskonjunkturen<br />
og å ”trå vannet” til krisen gikk<br />
over.<br />
Da den internasjonale nedgangskonjunkturen<br />
rammet Norge våren 1975, var det liten tvil<br />
blant økonomer om hva som burde gjøres.<br />
Den generelle styringsoptimismen som rådde<br />
grunnen i perioden, en keynesiansk forståelse<br />
av økonomisk politikk, samt oljefunnene<br />
i Nordsjøen, sa at det eneste fornuftige var å<br />
føre en aktiv politikk for å motvirke den økonomiske<br />
nedgangen. Dette er vel kjent. Mindre<br />
kjent er det i hvilken grad også miljøpolitikken<br />
ble trukket inn i denne økonomiske politikken.<br />
Støtten som ble gitt til norsk næringsliv innbefattet<br />
bidrag til miljøtiltak. Også kommunene ble<br />
tilgodesett med støttetiltak for miljøformål. Det<br />
handlet ikke om generelle miljøpolitiske tiltak,<br />
men var rettet inn mot å redusere forurensninger.<br />
Et allerede initiert tiårsprogram for opprydding<br />
av forurensende industri ble forsert. Begrunnelsen<br />
var den økonomiske situasjonen og<br />
motkonjunkturpolitikken som ble satt inn for å<br />
bygge bro over den. Ulike støttetiltak som lån til<br />
næringslivet på spesielt gunstige vilkår for å realisere<br />
miljøtiltak ble utvidet. Det samme gjaldt<br />
for eksempel fritak for investeringsavgift. Målet<br />
var å realisere miljøtiltak raskere enn planlagt.<br />
Tiltakene var rettet inn mot eldre industri og<br />
led derfor av den samme svakheten som motkonjunkturpolitikken<br />
ellers kan kritiseres for: De
Change language