Fortid nr 4 2008

8 miljøhistorie: andre tekster
som «sprer røyk, gass og støv m.v. til genanse for sine omgivelser»
skulle ikke kunne settes i gang uten tillatelse fra Kongen. Og her,
ved lovens § 21, ble det bestemt at det skulle nedsettes et eget
råd, et røykskaderåd, som rådgivende organ i tilknytning til slike
konsesjonssaker.
Dermed er det den lovregulerte opprinnelsen til etterkrigstidens
regime for forvaltning av forurensningssaker vi har å gjøre med.
Konsesjonsordningen som ble opprettet blant annet som en konsekvens
av Røykskadekomiteens innstilling kom til å bli bærebjelken
i dette forvaltningsregimet. Ny industri ble pålagt å søke
staten om tillatelse, på forhånd, dersom deres virksomhet medførte
forurensende utslipp. Røykskaderådet, siden Statens Forurensningstilsyn,
kom til å bli det sentrale institusjonelle apparatet
for å forvalte dette systemet.
Innenfor den sammenhengen Lange etablerer, er det nærliggende
å forstå de to tekstene vi har vist til innledningsvis, dyrlegens brev
og Røykskadekomitéens innstilling, slik at de forholder seg beskrivende
til samme sak, bare på ulik måte: den ene som lokal
og dramatisk, den andre som nasjonal og saklig, og som ledd i
en nasjonal oppvåkning. Men er det nødvendigvis slik? Kan det
ikke tenkes at de i stedet bidrar til å omforme de sakene de selv
skriver om?
En annen historie
Det er imidlertid mulig å gå Røykskadekomitéens tekst nærmere
etter i sømmene, og analysere den ikke bare som en kilde til å
følge saksgangen, men som tekst som skaper ny virkelighet – på
andre og mer komplekse måter enn som opphav og bakgrunn for
politiske vedtak. Vi kan spørre mer åpent, hva er det en tekst som
dette gjør? Hvordan bidrar tekster til å skape saker, eller saken?
Slike tilnærminger kan fungere som verktøy og ressurser for å lese
etterkrigshistorie – og også gi en litt annen miljøhistorie.
Så hva kan en slik nærlesing av tekst bidra med når det gjelder å
forstå (miljø)-saken? For å gjøre en lang historie veldig kort: Vi
vil da kunne få grep om at det ikke etableres noen miljøsak med
Røyskadekomitéens innstilling og den påfølgende etableringen av
Røyskaderådet. I stedet er det industrisaken som utvides til å omfatte
også røykskade- eller forurensningssakene. Forurensningssaken
tar form som industrisak. Det skjer i teksten, på en rekke nivåer
og gjennom en rekke ulike strategier og meningsrelasjoner. 3
Dermed er det altså ikke lenger like selvsagt at vi skal forstå røykskadekomiteens
innstilling som del av tilblivelseshistorien til våre
dagers miljøsak. Snarere er teksten åsted for 1950- og det tidlige
1960-tallets industrisak. Dermed er det også en mer fremmedartet
tekst vi har med å gjøre, en tekst som ytrer seg fra en tid som
er annerledes enn vår egen. Slik kan det å bli kjent med en tekst,
gjennom å lese den nøye, være en analysestrategi for å få fram
både tekstens og historiens unike og fremmede karakter.
Foucaults historieforskning
Men hva er disse verktøyene og teoretiske ressursene, og hvordan
skal de kunne brukes og forstås? For å gå rett på: En slik analysestrategi
jeg har tatt til orde for kan hjelpe oss til å unngå det
den franske historikeren og filosofen Michel Foucault karakteriserte
som «overspent kontinuitet». For Foucault dreide historieforskning
seg snarere om å avdekke brudd eller diskontinuiteter. 4
Gjennom å analysere ulike typer av historiske transformasjoner,
eller samfunnsomforminger, ville han utfordre det han så som en
altfor abstrakt og generell forståelse av endring i historien.
En nærlesning kan bidra til at vi definerer og beskriver så presist
som mulig de forandringene som gjøres i teksten, og som bidrar
til å skape endring. Når jeg påstår at forurensningssaken ble gjort
til industrisak, må ambisjonen samtidig være å vise hvordan det
skjer, helt konkret. Det kan ikke gjøres gjennom å peke på et stort
og altomfattende «samfunnsmaskineri» eller en interesse som ligger
«bak» og bestemmer tekstens mening. I stedet må vi prøve å
vise hvordan ulike interesser uttrykker seg – og slik sett også etableres
på nytt – gjennom teksten. På den måten handler det ikke
bare om tekstlesning, men om en historiefilosofi som har som mål
å vise hvordan omforminger skjer, helt konkret.
Så hva er det teksten vår gjør? Er det å påstå at forurensningsspørsmålet
ble sakliggjort og gjort til industrisak, å redusere det
som var en (levende) interesse til en teknisk sak? Skal vi lese det å
sakliggjøre forurensningsspørsmålet som det å legge saken «død»,
– altså den diametralt motsatte fortellingen av den vi er blitt presentert
for i Aschehougs Norgeshistorie? Det perspektivet jeg har
anlagt, er et annet. Det å gjøre forurensningssaken til industrisak
var i seg selv et arbeid, en transformasjon av tidligere relasjoner,
en omskapende prosess.
Tekst og virkelighet
En slik tilnærming til tekst handler ikke om relativisme. Tekster
står ikke i et tilfeldig forhold til virkelighet. Når vi fortolker tekst,
er det ikke «teksten» eller ”språket” som en egen atskilt størrelse
vi har med å gjøre. Tekster er allerede en del av virkeligheten, og
ved hjelp av tekster bidrar ulike aktører til å forme, reforhandle og
omforme virkeligheten. Her kan vi nettopp støtte oss på en forfatter
som Foucault, men også Bruno Latour. Det disse deler er en
praksistilnærming som går ut på å beskrive nøyaktig det aktørene
gjør – og dernest; hva dette skaper. Det er derfor en viss ironi i at
de begge er blitt kritisert for å være relativister. En mer nærliggende
kritikk ville være at de snarere er for optimistiske med hensyn
til hva som skal kunne oppnås av forståelse gjennom grundige
og nøyaktige omganger med tekst. Foucaults tilnærming har da
også bidratt til at han er blitt beskrevet som den første fullstendig
positivistiske historiker. 5
Det kan være begrepet «diskurs» som har bidratt til å vende oppmerksomheten
bort fra nettopp disse sidene ved Foucaults arbeider.
I alminnelig språkbruk anvendes ofte diskursanalyse om
nettopp det å analysere tekst – og «bare» tekst. Foucaults arbeid
kan imidlertid forstås radikalt annerledes. «Diskurs» hos Foucault
handler ikke eksklusivt om språket, men om så vel det språklige
og tekstlige som det materielle og utenfor-tekstlige. Foucault var
langt mer opptatt av praksiser enn diskurser. Når dét ikke alltid
blir framhevet, har det sammenheng med at hans bok Kunnskapens
arkeologi, hvor temaet introduseres, ble skrevet på høyden av
det hans kollega Paul Veyne karakteriserer som «det strukturalistiske
og lingvistiske vanviddet» – i 1969. 6
Dermed kan Foucaults berømte bok rett og slett være et eksempel
på sin egen teori; at ikke alt kan sies til enhver tid. Noe er det ganske
enkelt ikke plass til. Uansett er en av Foucaults formuleringer
i Kunnskapens arkeologi at «de reglene jeg er ute etter å vise er ikke
den stumme eksistensen av realiteter, ikke kanonisert bruk av et
vokabular. Det handler i stedet om ordning eller anordning av
objekter. Dermed blir oppgaven ikke å håndtere diskurser som
grupper av tegn, men å studere diskurser som praksiser som systematisk
former de objektene de snakker om. »7 Eller med Paul Vey