View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

Moderne nærlesere har en tendens til å gjøre marginale observasjoner i teksten
til det «egentlige». Hårfine bevegelser i teksten blir gitt en altutslettende
betydning i kunstverket: Når slike overskridelser – som selvsagt er reelle og
interessante nok – blir helliggjort, får tekstens nødvendige politiske og
historiske utgangspunkt plutselig noe preg av å være noe «uegentlig» og helt
uinteressant; en pikant neglisjé som den subtile leseren drevent feier vekk. (...)
Slik kan det skje at lesere og kritikere skal lukke øynene for politiske
implikasjoner for å kunne tillate seg å nyte kunstverket fordomsfritt estetisk
(2003: 135).
Skal man gjøre dette med politisk diktning vil en oppblåsing av detaljer samtidig innebære en
marginalisering av det store bildet – av verkets virkelighetstilknytning. En ren tekstimmanent
lesning av et politisk verk vil bidra til å undergrave verkets historisitet og avvæpne den
slagkraften det måtte ha hatt i sin samtid. Helge Rønning sier at Georg Lukács “… avviser
alle teorier om at kunst og litteratur gir uttrykk for allmennmenneskelige trekk som er de
samme til alle tider og i alle samfunn. (…) En av kunstens fremste oppgaver, mener Lukács,
er å vekke den historiske selvbevissthet og holde den levende” (1975: 12). Kunsten skal med
andre ord historiseres og settes i sammenheng med tiden den er tilvirket i. For å vekke denne
historiske selvbevisstheten og holde den levende, må kunsten etter min mening være en
utkrystallisering av hva som kjennetegner dens egen samtid. Bare ved å vise publikum det
særegne ved deres tid/samfunn, vil kunsten kunne gi dem en selvbevissthet i forhold til «det
Andre» – andre tider og steder. På denne måten har kunsten både en funksjon og en plass:
engasjement i samtiden. Georg Lukács sier at:
Den politiske og samfunnsmessige frigjøring av verden utfolder seg stadig
sterkere, men reaksjonens tåke bedøver ennå store massers tenkning. I en slik
situasjon bærer litteraturen et tungt ansvar. For en forfatter er det ikke nok å ha
et klart blikk for politiske og samfunnsmessige problemer, det er like
nødvendig for ham å ha visjonære evner (1975: 197f).
Lukács mener altså at litteraturen har en funksjon, og i kraft av denne funksjonen: et ansvar.
En forfatter trenger å kunne se politiske og samfunnsmessige problemer og påpeke dem, men
dette er ikke nok. Forfatter trenger også visjonære evner, og for å kunne formidle denne
visjonen for sine lesere, fordrer dette en annen lesemåte. Forfatterens intensjoner og visjoner
er ikke nok hvis leserne ser seg blinde på blott estetiske detaljer, eller for å parafrasere
Sejersted: feier vekk den politiske neglisjéen for å se på estetikken bak. Vi må ikke
nødvendigvis forkaste det tekstnære til fordel for det kontekstualiserte, men derimot erkjenne
at teksteksterne lesninger kan gi verdifull innsikt og ikke må marginaliseres i den
10