View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

erstattet av det Bakhtin kaller for en folkloristisk kronotop hvor man får et økt fokus på det
nåtidige. Her har man gjerne en fysisk stor helt med nærmest overdreven styrke, intelligens og
lignende egenskaper. Denne verden kobles derimot ikke til en idealistisk fortid. Heltens liv og
virke tar temporalt og spatialt plass i ”the real world of the here-and-now” og trenger også
hele denne konteksten til sin utvikling og utfoldelse: ”Folkloric man demands space and time
for his full realization” (ibid: 150). Så selv om den aparte heltens ridderlige dyder kan være
fantastisk av natur, og hans handlinger storslåtte, så overskrider ikke historien virkeligheten i
samtidens materielle verden. Den er ikke overnaturlig, og Bakhtin kaller derfor det fantastiske
elementet i folkloren for ”a realistic fantastic” (ibid). Vi ser dermed en utvikling fra antikken
frem til middelalderen, hvor fortidens viktighet taper seg og man fokuserer på nuet.
4.2.3. Ridderromanen
Selv om folkloren gjerne hadde en ridderlig helt med eksepsjonelle egenskaper, forholdt den
seg i det store og det hele til realitetens rammer – folkloren (eller litteraturen i folkekulturen)
var ikke mirakuløs og fantastisk, og minner derfor om islendingesagaene i sin realisme. Når
man kommer til middelalderens ridderromaner derimot, er ikke dette tilfellet. Bakhtin kaller
denne sjangeren for ”the chivalric romance”, og dens kronotop blir av Bakhtin beskrevet som:
”a miraculous world in adventure-time” (1981: 154). Ridderromanens temporalitet er dermed
av samme natur som the Greek romance: den går fra prøvelse til prøvelse og er adskilt fra
biografisk eller virkelighetens tid. Spatialt kan den i likhet med den greske sjangeren også
spenne seg over store avstander. Men både temporalt og spatialt skiller ridderromanen seg ut
ved ett viktig punkt: det Bakhtin kaller for subjektiv leking med tid og sted (1981: 155). I
antikkens adventure-time var tiden konstant: en time var en time og en dag tilsvarte en dag. I
ridderromanen er ikke dette tilfellet, og en følelsesmessig og lyrisk utdragning og
komprimering av tid og sted kan forekomme – dveling ved et viktig punkt og utelatelse av et
annet. Det er dette subjektive elementet som kjennetegner den mirakuløse verdens kronotop.
Ridderromanen kan dermed fremstå som mer uvirkelig, og det er også dette mirakuløse
elementet som virkelig holder disse to sjangrene fra hverandre. I antikkens adventure-time
forekom hell, lykke, gudenes intervensjon, skjebne, osv. bare ved kritisk punkter som brudd
på de ellers dominerende lovene i fortellingens univers. I ridderromanen har dette unaturlige
aspektet gått fra å være unntaket, til å bli regelen – det har blitt normalisert. Bakhtin forklarer
det på følgende måte: ”The whole world becomes miraculous, so the miraculous becomes
ordinary (...). The unexpected, and only the unexpected, is what is expected” (1981: 152).
50