View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

ene fløyen representerte den politiske høyresiden og den andre representerte venstresiden. I
sin bok, Nordahl Grieg om seg selv, sier Helge Vold noen ord om den generelle
avisresepsjonen hvor han blant annet hevder at ”[a]lle var enige om at Nordahl Grieg «skriver
godt» (1983: 164). Han skisserer et grovt bilde hvor boken kort fortalt ble avvist hos de
konservative borgerlige, positivt mottatt av de kulturradikale borgerlige, og i det store og det
hele meget godt mottatt av venstresidens aviser – hvor kommunistene gav ”overstrømmende
kritikk” (Vold 1983: 164). Høyresidens innvendinger gikk ut på at Grieg var for ensidig og
ubalansert i sin negative fremstilling av Vesten – at den var en nøkkelroman som harselerte
med virkelige personer, falt sannsynligvis heller ikke i god jord. Men det var ikke bare de
borgerlige som kritiserte Griegs fremstilling; i arbeider- og kommunistavisene fikk Grieg
også kritikk for fremstillingen av venstresiden i boken. Innvendingene gikk blant annet ut på
at menneskeskildringen var for tendensiøs, Moskvaprosessenes fremstilling var meningsløs
og det var uenighet i Griegs tolkning av ”de trotskistisk-bucharinske forræderbander” (Vold
1983: 164f). Foruten tendensiøs menneskeskildring, er den eneste estetiske kritikken Helge
Vold nevner at alle var enige om at Grieg ”skriver godt”.
Johan Borgen var en av dem som lot seg rive med av Ung må verden ennu være, og i
sin anmeldelse av den skrev han at boken var ”et forferdelig støt i hjertekulen på alle oss den
rammer. (...) Den er et gigantisk verk (...), et nyskapende, genialt orienterende kampskrift,
forferdelig i sin slagkraft; med sitt duggfriske alvor maner den til ruelse og varig eftertanke”
(Dagbladet, 18.11.38, sitert i Vold: 1983: 164). Men langt fra all kritikk gikk ut på
meningsforskjeller, politisk uenighet og budskap, det var også kunstneriske og estetiske
innvendinger. Mye tyder på at Vold, idet han legger ”skriver godt” i munnen på samtlige
kritikere, underkommuniserer den estetiske og fortellertekniske kritikken romanen i realiteten
fikk. Johan Borgen, som tidligere gav boken en god anmeldelse, er inne på det estetiske
elementet i sin Nordahl Grieg-biografi: ”«Ung må verden ennu være» ble på en måte litt
formløs. Skildringene fra Spania – hvor gripende og levende de enn er – kom til å hekte seg
på den egentlige romanen” (1945: 58). I 1946, året etter Borgens korte biografi, gav dansken
Svend Erichsen ut en biografi med selvsamme navn som Borgens: Nordahl Grieg. Erichsen er
enig med Borgen, hvor han i et nesten identisk utsagn også påpeker at romanens siste del er
”kompositorisk den svageste” (1946: 97). Foruten dette er Erichsen positiv og mente at
romanen var uten sidestykke i skandinavisk litteratur. Kjølv Egeland betegner Ung må verden
ennu være i sin biografi – for øvrig også kalt Nordahl Grieg – som dikterisk ”ringere enn
skuespillet som gikk forut [Nederlaget]” (1953: 215). Han er med andre ord ikke like
begeistret som de foregående biografiforfatterne. Men i likhet med Borgen og Erichsen,
30