View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

og offentlige uttalelser (følgende sitat er fra et intervju med Grieg i Dagbladet fra 28.09.1935,
gjengitt i Nags og Pettersens Reise gjennom vår egen tid : Nordahl Grieg om kultur og
politikk 1933-1940):
– Det er uanstendig å skrive «varig kunst» til en menneskehet som kanskje skal
utslettes! En gang, i det klasseløse samfund, skal der bli en ny litteratur, en
litteratur som skal øke verdien av hver dag vi lever. Men det er ikke tiden til
det nu (1982: 63).
I artikkelen “Kielland på ny” i Veien Frem (1974) finner vi også en lignende uttalelse. Grieg
hevder her at Kielland hadde sin tid, men da verden beveget seg videre var han ikke lenger
like aktuell. Vi må derfor erkjenne at de gamle verkene, i likhet med sine forfattere, hører
fortiden til: “Store verker er engang blitt skapt; de må skapes på ny av ny vilje og nytt behov.
En skaperprosess må fortsette, lenge efter at dikterne er døde; slik blir det til, som kalles evig
kunst” (Grieg 1974: 81). Prosessen må fortsette med ny vilje av nye mennesker ut fra et nytt
samtidsbehov. Det må med andre ord ikke skrives “varig kunst”. Det betyr ikke at Grieg
mener vi skal glemme de gamle storheter – evig kunst kan skapes om man lar seg inspirere og
viderefører linjen fra fortidens store verker, men skriver for sin egen tid.
Men det er ikke bare i Griegs sakprosa man møter dette litteratursynet. I Ung må
verden ennu være reflekteres et mer eller mindre identisk syn på forholdet til gammel og
tidløs kunst, i karakteren Aksel Fauske:
– Men har det aldri falt Dem inn at vår egen tids tone skapes av oss og aldeles
ikke av herr Ibsen, skrek Fauske og slo i bordet. – La ham få være det han er,
litt i live og mest død (…). – Evig kunst, svarte Fauske, er borgerskapets
rørelse over at ingenting går videre. (…) Et usedvanlig tarvelig ønske vilde det
være at mennesker om noen århundrer skulde smatte gjenkjennende på mine
følelser; det er min tro at de til den tid vil ha bedre håp og bedre skuffelser enn
mine” (ibid: 205f).
I dette utsagnet hører man også et ekko fra bokens tittel: Ung må verden ennu være. Om
tittelvalget og forståelsen av den, sier Nordahl Grieg at ”[t]itelen er å forstå sån at vi befinner
oss bare i begynnelsen av verdens historie, vi er ikke en gammel slekt men tvert imot barn, og
vår tids kamper må sees under denne trøsterike synsvinkel” (brev til moren, 12.11.1938,
referert i Helge Vold 1983: 164). Grieg håper dermed, i likhet med Fauske, at fremtiden vil ha
”bedre håp og bedre skuffelser enn mine”. Men Fauske gjenspeiler ikke bare Nordahl Griegs
34